Av James R Beach, Brian Headon, Brian Naron
Til tross for at Queensrÿche nå har eksistert i 40 år, har det ikke vært noen biografier på markedet, og dette er et band med en god del interessante historier på lager. Heller ikke dette er en offisiell biografi, den er skrevet av tre superfans med tette bånd til bandmedlemmene, men ofte kan en uoffisiell biografi være mer ærlig og interessant enn de offisielle. Historien strekker seg fra slutten av 70-tallet når herrene Chris DeGarmo, Michael Wilton, Eddie Jackson og Scott Rockenfield danner band etter å ha spilt i mindre suksessrike kombinasjoner, og får etter hvert overtalt den lokale vokalhelten Geoff Tate til å spille inn en demo med dem, og strekker seg helt frem til 2021.
Forfatterne vet absolutt hva de snakker om, men dessverre blir dette litt for mye tørre fakta enn funfacts. Det går i detalj på hvem som ellers spilte i amatørbandene før de var i før de dannet Queensrÿche, det ramses opp listeplasseringer på singler og skiver verden over, hvor og når de turnerte som forband for hvem, og ikke minst en evinnelig oppramsing av samtlige andre band som spilte på enhver festival de har spilt på. Mot slutten går de til og med i detalj på hvem som har skrevet hvilke låter på skivene, noe som står klart og tydelig på platecoverne for de som har interesse av det. Men det er helt overflødig å bruke en hel side på å ramse opp dette.
Men enkelte interessante partier er det for oss som allerede kjenner bandets historie rimelig godt, spesielt perioden mot slutten av 90-tallet da Chris DeGarmo sluttet, og bandet mistet dermed platekontrakten og managementet, samt at Geoff Tate var på audition for å bli den nye vokalisten i Journey. (Låten «Walkin’ Away from the Edge» fra Journeys «Red 13»-EP ble skrevet av Jonathan Cain, Neal Schon og Geoff Tate, selv om Tate ikke ble kreditert for det.) Slutten av 2000-tallet er også interessant, når Tate mer og mer overtar kontrollen over bandet, installerer sin egen kone som manager, og skriver og spiller inn nye Queensrÿche-skiver sammen med gamle kompiser uten å involvere de andre bandmedlemmene stort. Begeret blir imidlertid fullt når Wilton, Jackson og Rockenfield oppdager at Tate har solgt filmrettighetene til «Operation: Mindcrime» bak deres rygg, uten å gi de andre en del av kaka. Resultatet ble bittert og stygt, og begynnelsen til slutten og et nytt kapittel. Og det er ingen tvil om hvilken side av konflikten forfatterne står på – men det hadde vært interessant og rettferdig å få høre Tates versjon av begivenhetene, siden han så til de grader ender opp som skurken i denne historien.
Så joda, til tross for en del knusktørre kapitler, så er det litt informasjon å hente i en biografi som er kjemisk rensket for sex & drugs som mange andre rockebiografier lener seg så tungt på. «The Dirt» er dette så definitivt ikke – men det hadde vel heller ingen forventet.
3/6 | Geir Amundsen