KISS – et av verdens mest suksessfulle og populære rockeband de siste førti årene. De har alltid vært kjent for sine spektakulære liveshow og de har en hærskare fanatiske fans som følger dem i tykt og tynt. Nå som enden på visa nærmer seg tok vi en telefon til tidligere gitarist Bruce Kulick for å snakke om hans plass i Kisstorien.
Tekst: Glenn Knudsen
Foto: Tourbuslive.com
– Du har mange jern i ilden og i slutten av november 2019 tok du del i den niende utgaven av det spektakulære Kiss Kruise. Der spilte du både med ditt eget band og du gjorde en akustisk opptreden med Kiss. Hvordan var konsertene og ikke minst turen på bøljan blå?
– Ja, det stemmer. Jeg spilte seks sanger med Kiss andre kveld av cruiset og det finnes videoer av selve konserten og resten av Kiss Kruise IX på Youtube. Jeg spilte også to konserter med mitt eget band som ble veldig godt mottatt av Kiss-fansen. Jeg bruker mye tid før disse konsertene på å sette sammen en setliste som består av låter som ikke har blitt spilt så ofte eller ikke spilt live i det hele tatt av Kiss. Det gjør konsertene litt mer spesielle for fansen.
– Du har gjort en handfull av disse Kiss Kruisene – dette var vel ditt tredje hvis jeg ikke tar helt feil. Hvordan er det for deg personlig å få feire dine år i Kiss på denne måten år etter år?
– Kiss Kruisene er som Disneyland for Kiss-fans og det fins ingen bedre måte å feire nettopp det på. Alle er trivelige med hverandre og er der for å feire Kiss sammen. Vi blir som en stor familie når vi er på båten og dette var min tredje gang. Kiss-fansen er fantastiske folk og jeg kunne sikkert reist hvor som helst i verden og truffet en Kiss-fan, som ville tilbudt meg og min familie mat, en plass å sove og gjerne en omvisning i sin hjemby – de har en enorm omtanke for Kiss og ikke minst for hverandre.
– Bortsett fra de fire originale medlemmene i Kiss så er du den som har bidratt på flest album. Du har navnet ditt for alltid innskrevet i historien til et av de største bandene noensinne. Det må gi deg en enorm tilfredstillelse?
– Det gjør det så absolutt og jeg er takknemlig for at du poengterer det her. Jeg er stolt av min del i Kisstory. Den perioden som jeg var med i Kiss blir fremdeles oppsøkt og hørt på av fansen og de nyter musikken fra de albumene. Jeg er veldig stolt av min plass i Kisstory og jeg føler meg fremdeles i høyeste grad som en del av Kiss-familien. Du skal ikke se bort ifra at jeg dukker opp på siste konserten som de skal ha hjemme i New York på «End of the Road» turneen som de er ute på nå. Det har for ikke lenge siden blitt gitt ut en bok om den sminkeløse perioden til Kiss som heter «Take it off» og responsen på den har vært helt utrolig, så det er tydelig at folk er interessert i de årene – selv om perioden ble forbigått av Hall of Fame.
– Er det å skrive en bok om dine egne opplevelser i Kiss noe du har tenkt på?
– Ja, det har jeg gjort i flere år nå. Jeg har bare aldri funnet tid til å gjøre det, men det skal jeg og bok blir det.
– Vinnie Vincent tok over som gitarist i Kiss etter at Ace Frehley (intervju her!) måtte gi slipp, men han skulle vise seg å være smågal og havnet raskt på kant med de andre i bandet. Inn kom enda en skrue – nemlig Mark St. John. Han var vel ikke medlem av bandet i stort mer enn et kvarter før du ble tilkalt for å overta under litt merkelige omstendigheter. Hvordan fikk du egentlig jobben i Kiss dengang i 1984?
– De hadde problemer med Mark St. John som var gitarist i Kiss en kort periode før meg under innspillingen av «Animalize». Vi kjente til hverandre gjennom broren min (Bob Kulick, som spiller gitar på Stanleys soloalbum og på studiolåtene på ”Alive II”, og på ”Killers”) og jeg ble forespurt om å hjelpe til på innspillingen av «Animalize». Jeg spilte på «Lonely is the Hunter» og «Murder in High Heels», hvis jeg ikke husker helt feil. Etter innspillingen fikk jeg beskjed fra Paul Stanley (intervju her!) om å ikke klippe håret mitt – som var skulderlengde på det tidspunktet. Etter seks uker fikk jeg en telefon om at Mark St. John var syk og de lurte på om jeg kunne bli med på turneen for plata for å spille inntil han var klar igjen. Han hadde problemer med hånden sin og de kunne ikke si meg hvor lenge det ville ta før han eventuelt ble bra igjen – det kunne bli to uker eller det kunne bli lengre. Jeg takket selvfølgelig ja og det ble jo ikke to uker, det ble tolv år, haha.
– «You wanted the best, you’ve got the best. The hottest band in the world…KISS!» Gåsehudmateriale for fansen, men hvordan var det å høre den berømte introen på vei ut på scenen for første gang som medlem av Kiss?
– Det var helt sinnssykt, for å være ærlig. Jeg var så nervøs før konserten at knærne mine faktisk skalv! Etter den første konserten roet ting seg raskt ned for min del og jeg fikk kallenavnet «Spiren» siden jeg sto i ro hele tiden under konsertene.
– Innspillingen av ditt første fulle album, «Asylum» i 1985 måtte ha vært en mye mer avslappet opplevelse for deg enn ditt innhopp under «Animalize». Du hadde da vært i bandet en periode og hadde vel funnet litt ut av ting og ikke minst funnet din plass i bandet? Platen feirer intet mindre enn 35 år og er fortsatt et populært album blant Kiss fansen.
– Helt klart. Jeg følte meg som en del av det hele nå med låtskriving, platecover osv. Jeg hadde spilt inn plater med andre band fra før, men jeg ville se hvordan Kiss gjorde ting og hvordan de fungerte i studio. Plata ble spilt inn i Jimi Hendrix’ Electric Lady Studios i Greenwich Village, og det var stort for meg å få oppleve det. Vi jobbet hardt med albumet, men jeg oppdaget litt til min overraskelse at Gene og Paul ikke skrev musikk sammen som en duo, men hver for seg – som jeg reagerte litt på. Jeg husker at jeg fikk låne klær av Paul Stanley for å bruke under fotoshooten til albumet og at jeg var nervøs for å ikke ta meg godt nok ut på coveret. Det var en fantastisk opplevelse for meg og jeg har mange gode minner fra «Asylum». Albumet er som du sier 35 år og folk digger det fortsatt og nye fans som ikke var født da skiva kom ut oppdager det, så jeg er dypt takknemlig og ydmyk for det.
– Det neste albumet du gjorde med Kiss skulle bli det albumet som gjorde det best på hitlistene på 80-tallet, nemlig «Crazy Nights». Til tross for hitsinglen «Crazy Crazy Nights» bærer skiva preg av å være uinteressant og nesten kvalmende radiovennlig og jeg lurer på om det var med vilje?
– Gene og Paul fikk inn Ron Nevison for å produsere «Crazy Nights» og han var kjent som en hitmaker for band som Ozzy og Heart, så de visste nok hva de gjorde ved å få inn han. Åpningssporet «Crazy Crazy Nights» skulle jo vise seg å bli en av de største hitene til Kiss – bare ikke i USA. De har gjort det utrolig bra og er fortsatt populær i hele verden, men ikke her hjemme i USA merkelig nok. (Der kom «Crazy Crazy Nights»-singelen aldri høyere på singellistene enn #65) De spiller den sjelden på turnéer her i statene, mens den er på alle setlistene når de spiller i Europa.
– Huff, vil egentlig ikke men vi må nesten ta for oss «Hot In the Shade» også. Selv om albumet har fått mye kritikk og står som et av de minst populære platene til bandet, så gjorde singelen «Forever» det utrolig bra på listene. Den ble faktisk bandets mest suksessfulle singel siden «Beth» i 1976. Hva husker du fra skiva med det håpløse coveret?
– «Forever» var et bevisst forsøk på å få en radiohit. Michael Bolton, som jeg hadde jobbet med tidligere, var gira på å gjøre en skikkelig powerballade med Paul Stanley. På den tiden var det viktig for alle rockebandene å ha en populær powerballade. Så de slo seg sammen og skrev «Forever». Det hjalp selvfølgelig platesalget for «Hot In the Shade», som endte opp med å ikke gjøre det så bra som album. Den var litt mer tilbake til røttene for Kiss og alt er litt mer rett fram rock and roll med litt bluesinspirert. Paul og Gene produserte platen selv og det endte da opp med en slags fordeling mellom de to at ‘Du tar den låten, så tar jeg den neste osv.’ som heller ikke hjalp skiva.
– Før dere kom til højdaren «Revenge» i 1992 gikk Eric Carr tragisk bort. Hvordan påvirket det innspillingen av skiva? «Revenge» er et betydelig mørkere og tyngre album enn det som dere tidligere hadde gitt ut og med dere hadde dere fått ingen ringere enn Bob Ezrin som produsent. Det forrige han gjorde med Kiss var vel «The Elder» tilbake i 1981 og det ble vel en fiasko, tenker jeg vi sier rett ut. De turnerte vel ikke plata engang?
– Det var selvfølgelig en utrolig trist ting for oss å gå gjennom. Det startet som en infeksjon og så ble det til en kreftsvulst på hjertet hans som tok til slutt livet han og alt det skjedde i løpet av rundt åtte måneder. Det var helt fryktelig og jeg blir fortsatt lei meg når jeg tenker på det. Det påvirket oss alle forskjellig, men vi visste alle at Kiss måtte gå videre. Vi holdt auditions for å få inn en ny trommis som endte opp med at Eric Singer spilte inn flesteparten av sangene på «Revenge» og fikk jobben i Kiss. Det var en vanskelig tid for bandet. Da han hadde gått bort var jeg den første som måtte i gang med å få gjort ferdig «Revenge». Jeg jobbet med å ferdigstille en låt som Eric Carr hadde begynt på i 1981, men som aldri ble spilt inn. Den het «Carr Jam 1981» og vi følte det ville være en fin hyllest å ha den på albumet. Det var viktig for oss å inkludere han på «Revenge» og jeg tror fansen satte pris på det også.
– «Revenge» er betydelig mørkere og tyngre enn mye av det Kiss hadde gjort de siste ti årene før. Bortsett fra «Destroyer» mener jeg hardnakket at «Revenge» er det sterkeste albumet til Kiss – nettopp fordi det er litt mørkere, tøffere og råere. Hadde dødsfallet til Eric Carr noe med det å gjøre?
– Vi hadde fått Bob Ezrin med som produsent på «Revenge» og han var i kjempeform på den tiden og hadde noe å bevise med Kiss etter den siste plata han gjorde med dem tilbake i 1981, som var «The Elder» som du nevner. Den plata ble slaktet av både fans og kritikere, så Bob Ezrin var fast bestemt på å gjøre denne plata riktig. Jeg vil nok ikke si at Eric Carrs bortgang hadde direkte noe med platas råskap og mørke å gjøre fordi Bob Ezrin hadde allerede pekt ut retningen han ønsket at «Revenge» skulle gå i. Vi jobbet så enormt hardt med den og jeg synes plata ble veldig bra. Jeg elsker den!
– Deep Purple
har «Made in Japan», The Who har «Live at Leeds» og Kiss har «Alive! ». Vi snakker her om noen av de mest ikoniske
liveutgivelsene i rockens historie. Du er så heldig å være en del av «Alive III»
og jeg lurer rett og slett på hvordan innspillingen foregikk?
– «Alive III» er satt sammen av tre
konserter som vi gjorde i 1992. Vi fikk Eddie Kramer med som produsent på den
siden han hadde produsert både «Alive» og «Alive II». Den ble spilt inn i
Midtvesten, som er et veldig godt område for Kiss og jeg tror de fleste av
sangene som endte opp på selve platen ble spilt inn i Indianapolis. Den ble
mikset og produsert veldig bra, så jeg er kjempefornøyd med hvordan den høres
ut. Jeg liker også at jeg får gjøre en del av det gamle materialet til Kiss på
album. Det klinger ekstra godt med Kiss «Alive!» og som du sier så er nettopp «Alive»-serien
til Kiss kanskje de mest kjente av bandets utgivelser.
– Så kom det uunngåelige – nemlig at Ace og Peter skulle finne tilbake til Kiss. Det skjedde på MTV «Unplugged», der de kom inn og spilte noen spor mot slutten av konserten. Det utløste reaksjoner over hele verden som til slutt skulle ende i en fullblåst gjenforening med turné og album. Ditt siste fulle studioalbum med Kiss skulle derfor vise seg å bli «Carnival Of Souls» – et album som har blitt mer og mer verdsatt av fansen etter som årene har gått. Hvilke følelser har du rundt «Carnival Of Souls» i dag?
– Det var et veldig mørkt album. Vi hadde med oss en produsent som var fan av band som Alice in Chains. Gene Simmons var tiltrukket til det litt mørkere og nedstemte – passende siden han er «The Demon», haha. Ærlig talt så ønsket de masse mørke og tunge riff, som jeg selvfølgelig gladelig serverte dem og jeg endte opp med å delta på ganske mange sanger på skiva. Jeg er veldig stolt av «Carnival Of Souls», men jeg vet at Paul ikke likte den noe særlig. Han følte at det var feil retning for Kiss. Under innspillingen av «Carnival Of Souls» takket de ja til gjenforeningsavtalen og de fire originale medlemmene kom sammen igjen. På grunn av det var det lenge usikkert om «Carnival of Souls» noen gang ville bli utgitt. Jeg ser tilbake på akkurat den perioden med litt blandede følelser, men jeg er stolt av hvordan platen ble til slutt og den har blitt en ganske så interessant fotnote i historien til Kiss.
– Jeg forstår godt at du var skuffet da hele gjenforeningen eksploderte for Kiss, men kunne du samtid forstå at dette var noe de ønsket å gjøre?
– Ja, jeg visste alltid at de på et eller annet tidspunkt ville gjenforene det originale Kiss og MTV «Unplugged» konserten ble utløseren. MTV ønsket desperat at gjenforeningen skulle skje på deres kanal fordi de visste at seertallene ville gå gjennom taket. Etter opptredenen på MTV «Unplugged», der Peter Criss og Ace Frehley kom inn mot slutten av konserten og spilte et par låter sammen med Gene og Paul, begynte tilbudene å renne inn. Det var sånn det startet og jeg skjønte jo det. Gene og Paul var veldig fair mot meg og Eric da de takket ja til avtalen, fordi de betalte oss for et helt år på forskudd. De gjorde nok egentlig det i tilfelle Peter og Ace skulle finne på noe tull – som de jo hadde gjort før, sant.
– Men historien din i Kiss slutter ikke der, fordi du er jo faktisk med på comebackalbumet «Psycho Circus» som kom ut i 1998. Fortell litt om din egen involvering i den mye omtalte gjenforeningsplata?
– Ja, det stemmer. Jeg er med på låten «Within» som Gene Simmons egentlig skrev til «Carnival Of Souls». I tillegg fikk jeg mulighet til å lage en låt med Paul Stanley som heter «Dreamin’». Jeg er veldig fornøyd med hvordan den ble på plata. Jeg er også med på en del av de andre låtene som Paul skrev, fordi jeg hjalp til med å spille bass på demoene. Ikke minst tittelsporet «Psycho Circus». Det var spennende å være en del av innspillingen av den platen sammen med Kiss og jeg er både glad og stolt over at de henvendte seg til meg.
– Du turnerer for tiden som medlem av Grand Funk Railroad og har gjort det suksessfullt de siste tjue årene, men du har også gitt ut noen sporadiske soloplater. Er det kun turnering som gjelder for deg nå om dagen eller finner du tid til å skrive ny musikk?
– Takk for at du nevner solomaterialet mitt. Mange band og artister gir ikke ut så mye ny musikk mer, som du nok vet. Plateindustrien har forandret seg og det er nesten ikke penger å tjene på å gi ut album lenger. Det jeg kan si er at jeg har snakket om det noen måneder nå og jeg skal se hva jeg kan få til med bandet som jeg spilte sammen med på Kiss Kruise IX. De er dyktige folk som jeg har som mål å spille inn ny musikk med.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2020