Simon & Schuster
Det er ikke vanskelig å si fine ting om Tesla. Da de dukket opp med debuten «Mechanical Resonance» i 1986, skilte de seg totalt ut fra mengden av den tids rockeband, fordi de hadde ikke spandex og hårspray, mascara og glitter og fjas. Musikalsk var de nærmere beslektet med de britiske bandene fra 70-og 60-tallet som Queen, Zeppelin, Bad Company og The Beatles enn deres kontemporære landsmenn i Ratt og Mötley Crüe. De har solgt rundt 20 millioner skiver på verdensbasis, og du kan lett gi de æren for å ha vært pionérer som startet MTV Unplugged-bølgen på tidlig 90-tall. Deres «Five Man Acoustical Jam» er en av tidenes liveskiver, og genererte deres største hit «Signs». Problemet deres var kanskje at de var litt anonyme. De hadde ingen gallionsfigur som Angus Young eller Dee Snider i rekkene, og så generelt ut akkurat som deres eget publikum – noe de ikke benekter selv.
Tesla har vært et veldig stabilt band i alle år, fire av fem orginalmedlemmer er fortsatt med, deriblant bassist Brian Wheat, som de siste ti årene også har fungert som bandets manager. Her forteller han sin historie, fra oppveksten i Sacramento på 60-tallet, og frem til dagens corona-situasjon. Boka er ganske kortfattet og lettlest – min plan var å høre gjennom alle skivene kronologisk mens jeg leste boka, men det rakk jeg aldri. Det ble aldri tid til mer enn de første låtene fra hver skive før vi var videre til neste.
Brian Wheat fremstår som en solid og oppegående kar, og en god og personlig venn med alle fra Jimmy Page og Joe Elliott til Ross Halfin, men han legger ikke skjul på at han har mange personlige problemer, med både fysisk og psykisk helse. Vi får høre mye om vektproblemene, angsten, bulimien og depresjonene, alt sammen med røtter i stoffskifteproblemene hans. Det førte til perioder med narkotikamisbruk og med selvmordstanker, og han er åpen og ærlig på alt sammen.
Men de fleste vil nok plukke opp denne boka fordi de er fans av Tesla, og vil høre historien fra innsiden. Får de det? Tja, til en viss grad. Som sagt, boka er ganske kort, leses fint på et par kvelder, og går dermed ikke så veldig i dybden. Du lærer ikke veldig mye nytt om låtene og skivene om du er fan fra før, til det er den for overfladisk. Du blir heller ikke veldig godt kjent med hans bandkolleger, men det er ikke vanskelig å lukte at han ikke er veldig nær trommis Troy Luccketta, som kommer i skuddlinjen ved flere anledninger. Derimot sier han ikke ett eneste vondt ord om gitarist Frank Hannon (som vi har intervjuet her!).
Det går veldig fort fra bandet dannes, får management og plutselig selger til platinium og er på verdensturné sammen med Def Leppard, et band de dannet et brorskap med som har stått seg til denne dag. De tre første skivene er klassikere, før bandet sporet av med både grungen og med interne problemer. Tittelen «My crazy life with Tesla» kan kanskje få deg til å forvente elleville historier a la «The Dirt», med drøye anekdoter om heroin, pornostjerner og smadring av hotellrom, men nei. Til tross for at Wheat stadig nevner at «we were all out of our minds» og «You guys are wild, totally crazy!«, så får vi egentlig ikke noen historier som gjenspeiler akkurat det. Jada, de drakk og kranglet og brukte dop, men de nådde ærlig talt ikke opp til anklene til de virkelige gærningene som Ozzy, UFO eller Crüe – eller, man får ihvertfall ikke inntrykk av det. Og den siste tredelen av boka er også den minst interessante, perioden på 2000-tallet som nesten har mest fokus på hans andre band Soulmotor, hans villa og studio, hans Jack Russell-terriere og flyttingen til Texas og videre til New York.
Er du Tesla-fan, så er «Son of a Milkman: My Crazy Life with Tesla» absolutt verdt å bruke et par kvelder på, med «Mechanical Resonance» og «The Great Radio Controversy» som lydspor, og jeg kan ihvertfall konstantere at de to skivene har tålt tidens tann meget godt. Boka i seg selv er derimot ingen klassiker i sin sjanger, men underholdende og lettlest.
3,5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 15.desember 2020