Nuclear Blast
Jeg finner gjerne fram min beste ørespisser når Blues Pills byr opp til dans, for røff, hardbluesy retrorock med tøff kvinnevokal har et eget balletak på meg. De var såvisst ikke først i sin genre, men jaggu er de blant de aller beste – og jeg bruker dem ofte som referansepunkt for liknende band. Det er dog svært sjelden de har reelle utfordre. Jeg synes de denne gangen også utforsker og utfordrer sin egen komfortsone, og det med temmelig stort hell. De holder på sitt etablerte uttrykk, men de presser seg selv litt utover i det hardere terrenget, samtidig som de også flørter mer med old-school soul – og de mestrer faenmeg begge deler like godt. Elin Larsson har aldri sunget bedre, og jeg synes også hun utvider sitt eget spekter med snerr, hyl, sjel & nerve, og sammen skaper kvartetten nye dynamiske kvaliteter og dimensjoner. Larsson er og blir det naturlige soniske fokalpunktet, men enhver lytter gjør seg sjøl en tjeneste ved også å vie resten av gjengen litt oppmerksomhet. Det bobler og syder i kjemien dem imellom, og maskineriet smøres godt – de smelter mer og mer sammen som en enhet, og spiller hverandre enda bedre enn de allerede er hver for seg.
Som antydet; låtene spenner fra knallhard bluesrock via rettfram-rockere til roligere og mer stemningsfulle snutter, og det er godt å kunne konstatere at det fremdeles finnes noen som setter albumformatet høyere enn enkeltlåter og utsikten til kjappe småpenger fra Spotify-fy og dess like. Dødpunktene uteblir totalt, og det føles digg å kunne trille en femmer med et godt glis rundt hodetelefonene.
5/6 | Wilfred Fruke
Utgivelsesdato 21.august 2020