Mandag 26. mai 2025
Denne gangen var opptreden en del av den europeiske turneen «On Tour Forever». Kveldens konsert var ikke helt utsolgt, men godt besøkt av et godt voksent publikum. På Sentrum Scene var det ellers nummererte sitteplasser på balkongen til denne konserten og her var alt utsolgt.
Bandet består i dag av grunnleggerne Eric Bloom (vokal, gitar, keyboards) og Donald «Buck Dharma» Roeser (gitar, vokal) samt Richie Castellano (keyboards, gitar), Danny Miranda (bass, vokal) og Jules Radino (trommer). Bandet som har sine røtter tilbake til slutten av 60-tallet gikk i starten under navnet «Soft White Underbelly», noe de for øvrig bruker som bandnavn av og til for enkelte spillinger. De har en lang karriere bak seg med klassiske utgivelser som hører hjemme i en samling, men også gruppas siste studioalbum «The Symbols Eemain» fra 2020 og «Ghost Stories» fra 2024 er absolutt verdt en lytt. For band med en så rik låtkatalog er det alltid knyttet spenning til hvilke låter som spilles. BÖC er kjent for å variere sin settliste fra spilling til spilling, noe de også gjorde i kveld etter de to forutgående konsertene i London.
Bandet gikk på scenen til åpningskuttet «Transmaniacon MC» fra deres debutskive fra 1972 tett fulgt av «Before The Kiss, A Redcap», fra samme skive. Lyden var for lav og både vokalen til Bloom og Dharma litt nølende og svak. En forsiktig åpning med andre ord. Etter en kort hilsen og låtintroduksjon tok stemningen seg litt opp med «Golden Age Of Leather», beskrevet av Bloom som en sang om «kvinner, lær og motorsykler». Her var publikum bra med på acapella-introen.
Etter tøffe «That Was Me» (2020) fulgte et av bandets største hits «Burnin’ For You» (1981). Her ble det både allsang og taktfast klapping til en låt som ble krydret av fint gitarspill. Også bandets litt utskjelte 80-tallsalbum «Club Ninja» var representert med «Dancin’ In The Ruins». Dette er en låt som jeg synes fungerte bra live og dro ikke settet ned på noen måte.
Etter en kort bandintro virket det som lyden ble skrudd opp til den tøffe låta «The Vigil» (1979). Igjen fikk vi utsøkt gitarspill og soloer av både Dharma og Castellano. Vokalen satt også bedre og med en rå «Hot Rails To Hell» låt bandet skikkelig bra. Sistnevnte låt ble sunget av Castellano og ble i mine ører et av konsertens høydepunkt. Bassist Miranda våknet også opp og showet litt, ellers må nevnes at rytmeseksjonen var meget solid gjennom hele konserten.
Ganske treffende for årstiden spilte de nydelige «Then Came The Last Days of May» fra debutskiva, med to nydelige gitarsoloer fra herrene Castellano og Dharma. Vi fikk også «Tainted Blood» som er en fin låt fra 2020-albumet.
Konsertens hoveddel gikk mot slutten og når Bloom introduserte at «noe stort nærmet seg» visste vel alle at det var tid for litt skrekk-rock med «Godzilla» (1977). Det ble en tøff versjon og publikum sang av full hals. Bandet avsluttet med en sterk versjon av deres aller største hit «(Don’t Fear) The Reaper», selv om kubjella manglet fra bandet sin side. Men det hørtes faktisk ut som om en i publikum på balkongen hadde en medbrakt bjelle og slo på i åpninga av låten. Det tøffe mellomspillet ble bra traktert, og publikum var igjen veldig bra med.
Ekstranummer ble bare en kort «Harvester Of Eyes» og avslutningen av konserten ble dessverre preget av at det virket som bandet hadde dårlig tid og MÅTTE avslutte. Settet ble derfor brått avsluttet et par låter kortere enn forventet. Det kan ikke skyldes publikum ettersom de var bra med hele veien. Hvor ble det av «Cities On Flame With Rock And Roll»? Mange savnet vel også “Astronomy” og kanskje noen andre låter. For min del hadde jeg håpet på en låt fra «The Revolution By Night» (1983), men forståelig at det ikke er mulig å tilfredsstille alle.
Oppsummert en bra konsert, men både en litt svak start og en brå avslutning trekker karakteren ned til 3,5/6.
Tekst: Anders Palm
Foto: Trym Eide
