AOR Heaven
Blood Red Saints fra Manchester tok kanskje ikke verden med storm da de slapp sin debutskive i 2015, men fans av AOR og melodiøs rock oppdaget fort at dette var essensielt for oss som liker band som FM, Def Leppard, Winger, gammel Bon Jovi og Harem Scarem. På oppfølgeren «Love Hate Conspiracies» som kom i fjor hadde de utvidet reportoiret, og låtene var hvassere, hardere og låt mye mer moderne enn den mer 80-tallsinspirerte debuten. Og de har bare fortsatt i den retningen – det er ikke lenger grunnlag for å kalle BRS for et AOR-band. De har kanskje fortsatt røttene i 80-tallet, men både låtene og lydbildet er nå fullstendig oppdatert, og jeg vil hevde at de pr idag har mer til felles med kontemporære band som Shinedown og Halestorm enn de har med Bon Jovi eller FM. Riktignok har de stadig teften for de massive arenarefrengene som innbyr til rungende allsang, og de like massive koringene ville gjort Def Leppard stolte. Men hovedforskjellen er at mens de på debuten låt som et klassisk britisk AOR-band, er de nå vesentlig skarpere i kantene og låter fullstendig 2019. Som vokalist Pete Godfrey sier, har de prøvd å utvide grensene for hva dette bandet kan gjøre, og gjøre det mer moderne og hardere. Nærmest ubegripelig at dette er en gjeng godt opp i 50-årene, for de har en innstilling og et energinivå som et band med halve snittalderen ville misunt de. Hvem sa at du ikke kan lære en gammel hund nye triks?
Dette er også første skiva hvor bandmedlemmene har skrevet alle låtene selv uten noen hjelp utenfra – og det trenger de heller ikke. Med et par unntak (jeg kan styre meg for tittelsporet), så er dette en bunnsolid skive fra knallåpninga «Believer» til den herlige avslutninga «Bring Me To Life» (som kan minne litt om Goo Goo Dolls «Iris»), med nok av høydepunkter mellom. Vi må trekke frem steintøffe, kjappe og fengende «I’m Your Devil», herlige «Cross To Bear» med sin grandiose intro, og ikke minst låten som har brent seg fast på undertegnedes hjernebark de siste par ukene, «Invincible». Hele bandet gjør en meget bra innsats på sine respektive instrumenter, men spesielt kudos må gå til Pete Godfrey, som har en stemme som ligger et sted mellom Kip Winger og FMs Steve Overland, med en liten dose Jon Bon Jovi drysset på topp. Så joda, selv om du må gjøre en liten jobb selv for å få fullt utbytte av «Pulse», så er det vel verdt den innsatsen – skiva vokser for hver eneste gjennomhøring, og jeg utelukker slett ikke at den er på topplista mi når året er omme. (Sjekk ut intervju med frontmann Pete Godfrey her!)
5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 22.februar 2019
