Etter et femårig fravær, er de amerikanske punkpop-prinsene i Blink-182 atter på banen med en ny skive, «California», og en ny frontmann. Vår utskremte britiske medarbeider tok turen til Savoy Hotel i London for en jovial passiar med begge vokalistene i bandet – bassist (og eneste originalmedlem) Mark Hoppus og nykomling og gitarist Matt Skiba.
Tekst: Rich Harding
Blekksprut: Geir Amundsen
Foto: Willie Toledo
– Så dere er altså bare her i London for et par dager?
Mark Hoppus: – Ja, vi hadde en konsert i Austin, Texas forrige helg, vi flyr hjem i morgen, konsert i overimorgen, og så to dager fri før det går i ett med turnering frem til oktober.
– Jeg leste nettopp at det er den turneen som pr i dag selger best!
Mark: – Hvis det stemmer så er jo det helt fantastisk!
– Dette er første gang på lenge at dere har gjort en ekstensiv turne?
Mark: – Ja, det har blitt et par år. Vi gleder oss veldig, og synes det er utrolig kult at folk er oppglødd over både skiva og at konsertbillettene selger så bra.
På dette tidspunkt slenger Matt Skiba seg ned ved bordet vårt, iført en tykk frakk, ettersom han sliter med temperaturen som Savoys klimaanlegg tilbyr.
Matt: – Jeg er like godt kledt som jeg ville vært i ditt hjemland Norge.
– Vel, nå er ikke jeg norsk selv om jeg skriver for Norway Rock Magazine, men fra Wales, dog med sterke bånd til Norge.
Matt: – Jeg var i Oslo for et par år siden, fantastisk by!
– Har du vært andre steder i Norge?
Matt: – Ja, vi var på turne der og spilte i noen av de mindre byene også.
– Som Stavanger og Bergen?
Matt: – Ja, Bergen er jo helt nydelig!
– Ja, med alle de fargerike husene i fjellsidene, og fiskemarkedet! Men Blink-182 har aldri spilt i Norge, har dere vel, Mark?
Mark: – Jeg tror ikke det. Det må være veldig lenge siden i så fall.
– Fordi Travis (Barker, trommer) har flyskrekk? (Etter småflyulykken i 2008 hvor han var en av to overlevende) Da er det vrient å turnere, spesielt i Skandinavia.
Mark: – Ja, men vi har ikke besøkt Norge før det engang. Vi satser på å rette opp det neste sommer, da har vi planer om å gjøre Europa, England og Skandinavia skikkelig!
Matt: – Alle i Norge er så veldig nordiske og høye og kjekke og vakre, både kvinner og menn! Det passer veldig bra til naturen, som også slår meg helt i bakken. Bergen og Oslo er to av de vakreste byene jeg vet om!
– Det får være nok smiskepreik, la oss snakke om den nye skiva «California»! Jeg hører at dere på et tidspunkt skrapet alle låtene dere hadde skrevet sammen og startet helt på nytt?
Mark: – Ja, vi hadde skrevet låter siden september i fjor, rundt tredve låter som vi hadde spilt inn demoversjoner av i hjemmestudioet vårt. Da vi møtte produsent John Feldmann i januar, med planer om å skape et ferdig album av disse tredve låtene og hans ekspertise, så hørte han på alt og sa «Hvorfor ikke komme hit i studio i morgen tidlig, og lag en helt ny sang som vi spiller inn?«. Så det gjorde vi – vi gikk i studio neste morgen og lagde to nye låter, og to til dagen etter, og to til dagen etter der igjen. Det bare vokste og vokste, vi fikk fler og fler låter, og etterhvert avskrev vi fullstendig de tredve vi opprinnelig hadde skrevet – vi rørte de ikke engang. Likevel skrev vi nok nye låter til to skiver i løpet av fem uker!
– Hadde dere prøvd å skrive sammen før? Hadde dere lagd de tredve første låtene sammen?
Mark: – Ja, vi hadde skrevet i syv måneder før vi gikk i studio.
– Men dere har kjent hverandre lenger enn som så?
Mark: – Ja, Matt og jeg har kjent hverandre siden 90-tallet, men vi har kanskje ikke vært i hverandres omgangskrets før rundt 2000, 2001. Vi har vært kompiser siden, og stadig snakket om å gjøre noe sammen, så det har lenge ligget i luften at noe som dette skulle skje.
– Har du andre musikalske prosjekter på gang nå, Mark?
Mark: – Ikke akkurat nå.
– Men du, Matt, har hatt ganske mange jern i ilden?
Matt: – Ja, jeg har hatt mine sideprosjekter, og jeg skriver litt låter her og der sammen med kompiser, så jeg er ganske travel utenom Alkaline Trio og Blink, men for tiden er det fullt fokus på denne nye skiva, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd med resultatet.
– Nå er jeg ikke veldig godt kjent med deres tidligere album, og aner jo ikke hvordan de første tredve låtene var, men sluttresultatet ble ihvertfall veldig konsistent og solid, spesielt lyrisk.
Mark: – Takk for det!
– Dere har begge skrevet tekstene?
Matt: – Ja, vi har skrevet alt sammen. Alle tekstene ble skrevet i samme rom som de noen minutter senere ble sunget og innspilt i. Det er ikke tekster som jeg har hatt liggende i en perm eller noe sånt, John ga oss ikke tid til å tilpasse gamle tekster til disse nye låtene. Mens vi jobbet med en låt, så kunne han si «Ok, nå skal vi legge vokalen på refrenget!» og jeg prøvde å si at «Men jeg har ikke skrevet teksten til refrenget enda!«, hvorpå han svarte «Greit, da går jeg og tar meg en kopp kaffe, så har du teksten klar til jeg kommer tilbake.«.
– I den gode gamle punkens ånd!
Mark: – For min del var det en leksjon i hvordan den første ideen ofte er den beste ideen, og ikke gruble altfor mye over tekstene. Det fikk meg ut av mitt vanlige mønster, det ga meg ikke tid til å overanalysere ting ihjel, og førte til en umiddelbarhet som gjenspeiles i musikken, synes jeg.
– Det gjør det, og alt høres veldig tydelig. Med noen band er det vanskelig å oppfatte tekstene, men her er alt krystallklart – og mye humor også, ikke sant?
Mark: – Med John i ledelsen for det tekniske, så blir det sånn, Han er ekstremt nøye med fraseringen og uttale, så man ikke kasterbort en bra tekst ved at den ikke oppfattes av lytteren. Han klarer å spille inn mer vokal på 45 minutter enn andre produsenter gjør på seks timer.
– Er mesteparten av vokalen gjort på første opptak?
Mark: – Ja, jeg tror det! For med en gang han hadde fått ett bra opptak, så var det «Greit! Neste låt!«.
– Det høres ikke ut som det er mange overdubbinger her i det hele tatt. Ofte er vokalen på en låt satt sammen av de beste linjene fra et dusin ulike opptak. Men ikke her.
Mark: – Nei, det stemmer. Etter at vi hadde spilt inn hovedvokalen, kunne han si «Kult, legg på en andrestemme nå!». «Men vi har ikke lagd noen andrestemme på denne låta!» «Neivel, da synger du bare det første som faller deg inn!«
– Deler dere all vokal? Jeg klarer nesten ikke å plukke ut èn av dere på noen låter!
Mark: – Nei, det er hele greia, vi deler alt av hovedvokal. Matt og jeg sang alt. Jeg tror ikke det er noe vokal på denne skiva som jeg sang, som Matt ikke sang, og omvendt.
Matt: – Riktig, vi sang alt sammen – vokal, andrestemmer, koringer, alt!
Mark: – Da vi i ettertid skulle øve inn disse låtene for de kommende konsertene, så var vi usikre selv! «Var det du som sang den strofen, eller var det meg? Jeg er ganske sikker på at det er du som synger melodilinja her med meg på andrestemmen, og oss begge på kor!». Og det elsker jeg med denne skiva. Matts stemme får inn enkelte elementer, og min stemme får frem andre elementer, og de utgjør en ypperlig kombinasjon.
– Hva er den største forskjellen i stemmene deres da?
Mark: – Det er nok at Matt kan gå tre hakk høyere enn meg uten å torturere seg selv, og han kan presse seg selv mye hardere vokalt enn det jeg kan. Matt’s stemme vrenger på en herlig måte, spesielt når han virkelig gir jernet, og det er noen av de vokale høydepunktene på skiva.
– Så, fortell oss om «California» – og det kan tolkes begge veier, for tekstene på skiva handler vel om stedet, gjør det ikke?
Mark: – Det var ikke bevisst, men det ble bare sånn – om konseptet California. Når du hører ordet California, så tenker du automatisk på vakre solnedganger på stranden og palmer og filmstjerner og kjendiser og et sted som folk trekker til for å slå igjennom – og sånn er det! Her er det mennesker som serverer kaffe den ene dagen og regisserer sommerens storfilm seks måneder senere. Folk reiser dit for å realisere sine drømmer som skuespillere eller musikere eller manusforfattere, men det finnes også en mørk og forskrudd side av California. Det har stort sett blitt bygget i løpet av de siste 100 år, veldig raskt og veldig økonomisk, og noen av bygningene, spesielt i Los Angeles, som i sin tid var det ypperste innen arkitektur og kunst er nå i ferd med å smuldre opp. Sentrumsområdene i Californias byer er i forfall og noen av de rikeste og mest kjente folkene er også noen av de mest deprimerte.
Matt: – Eller forskrudde og plagede. Se på Phil Spector – eller andre folk som jeg kjenner personlig men ikke skal nevne ved navn, og jeg tenker stadig ‘Du eier alt noen kan begjære, men likevel er du ulykkelig – du er egentlig svært fattig!‘
Matt: ‘Jeg beundrer deg fordi jeg står på lønningslista di.’ Jeg vet ikke hva som er mest patetisk – den rike jenta som er omgitt av folk fordi hun betaler dem, eller den ensomme hjemløse fyren. Det er like jævli.
– Er det et drømmested for de som er villige til å virkelig jobbe og stå på, eller går det kun på flaks?
Matt: – Litt av begge deler. Du må alltid være på rett sted til rett tid, det holder ikke med bare innsats og talent. Folk sier stadig at «LA er så kunstig», og ja – deler av det er kunstig, og hvis du ikke har så god dømmekraft og roter deg bort i feil folk, så vil du får problemer. Men det er også masse fantastiske og kreative mennesker der, og min opplevelse av California er stort sett veldig positiv. Det er et nydelig sted.
– Hvor kommer du egentlig fra?
Matt: – Chicago. Men jeg har bodd i California i årevis, søstrene mine bor der, så familien min har nærmest immigrert.
– Dere har begge startet musikerkarrieren fra bunnen av, og jobbet dere fra øvingslokalet til små puber og klubber.
Mark: – Åh ja!
Matt: – Vi har sovet utallige netter på gulvet på klubben eller i bandbussen.
– Men dere gjør dette fordi dere elsker musikk.
Matt: – Absolutt, og vi elsker å reise, vi elsker å møte fansen, og i de tidlige dagene var det så stas å få møte folk som faktisk elsket det vi gjorde, at vi har fortsatt en romantisk tilnærming til akkurat det, vi har lært å virkelig verdsette det.
– Selv om dere nå spiller for titusen hver kveld, så husker dere fortsatt hvordan det er å spille i små kjellerbarer med plass til 100 folk, selv om det bare er 25 til stede?
Mark: – Javisst! Jeg har fortsatt noen av disse bandkontraktene som vi signerte på 90-tallet. Femti dollar pluss en mulig bonus om det kom mer enn x antall betalende. På tampen av kvelden fikk vi fem tidollarsedler, og det holdt akkurat til en burrito hver på Taco Bell og påfyll av nok bensin til å få oss frem til neste konsert. Sånn levde vi, fra hånd til munn, vi skiftet på å kjøre mens de andre sov på gulvet i den eldgamle bandbussen, vi bar vårt eget utstyr ut og inn av bussen, og vi elsket det livet vi levde! Jeg husker det var ett sted som het Soma som hadde to lokaler, ett nede og ett større i andre etasje. For å få lov til å spille oppe måtte du først klare å trekke minst 100 stykker nede. På ukedagene og helger hvor de ikke booket band oppe, så brukte de lokalet i kjelleren som hadde kanskje plass til 200, og folk som kom dit ble bedt om å opplyse om hvilket band de var kommet for å se. Så hvis du kunne få 100 stykker til å si at de var kommet for å se ditt band, så fikk du aller nådigst lov til å spille oppe neste gang.
– Jepp, kjenner til det der!
Mark: – Så det var vår store drøm – å få lov til å spille ovenpå på Soma! Da det endelig skjedde følte vi at vi virkelig hadde slått igjennom, haha!
– Nå som dere har holdt på i over 20 år, hvem er det dere skriver låter for?
Mark: – De samme folka som i starten – oss gutta i bandet.
– Man kan liksom ikke prøve å skrive for andre enn seg selv, da søker man bare anerkjennelse.
Mark: – Jeg tror at musikk kommer fra hjertet, og når folk ikke er ærlige i hva de skriver, eller prøver skrive noe som de tror vil bli en hit, så er det den musikalske ekvivalenten av fast food.
Matt: – Det blir for synlig. Fansen er ikke dumme, de gjennomskuer deg kjapt. Vel, kanskje noen av de er dumme, men…
Mark: – Generelt innen musikk; hvis folk lager musikk fra hjertet, så merkes det. Hvis de bare prøve å huke av i alle boksene eller treffe en bevegelig blink, så merker man at det ikke er ekte.
– Dere blir stadig beskrevet som pop/punk eller punk/pop, med komprimerte 2-3-minutters poplåter med masse energi .
Mark: – Helt grei beskrivelse.
– Men det er likevel en kulturforskjell, det høres umiskjennelig amerikansk ut. Det er noe helt annet enn hva vi kan kalle europeisk punk.
Matt: – Ser den, for vår musikk er også ispedt hva vi kan kalle lyden av California.
Mark: – Tidligere var det også en stor forskjell på San Francisco punkrock og San Diego punkrock, og Los Angeles punkrock.
Matt: – Det er det på en måte fortsatt.
Mark: – Vi er fullstendig et produkt av vårt miljø på denne skiva. Mens vi skrev den, diskuterte vi hele tiden ulike emner fra California, alt fra band fra California, og steder i California.
Matt: – Kjørekulturen og om hvorvidt du har kjørt motorsykkel i dag.
Mark: – Fra John’s studio ser man ut på bakhagen hans, med palmetrær og et basseng under blå himmel. Vi spilte inn denne skiva i januar, men det var varmt hver eneste dag.
Matt: – 80 grader.
– Hva er hovedforskjellen på San Diego og Los Angeles, som begge har fått en låt oppkalt etter seg på skiva?
Mark: – Jeg bodde tidligere i San Diego, og har fortsat mye familie der, men jeg måtte bare komme meg bort derifra. Det var veldig øvre middelklasse, nesten som The Truman Show, kvartal etter kvartal med bebyggelse hvor alle hus så nøyaktig like ut. Det er TGI Fridays og Chillis, bare kjederestaurants og kjedebutikker. Det ligger ved stranden men alt er fullstendig homogenisert. Los Angeles har et større spekter på godt og vondt, med ulike butikker og absolutt alle typer i verden av mennesker.
– Og du, Matt, som flyttet til California av familiære årsaker, hvor endte du opp?
Matt: – I første omgang i Bay Area.
– Det vil si San Francisco-området?
Matt: – Ja, jeg bodde i Oakland, og så i Berkeley, og deretter i byen San Francisco i et par år, hvor jeg traff min vordende ex-kone. Hun flyttet til LA på grunn av jobben, så jeg pendlet mellom San Fran og LA for å treffe henne og for å spille inn skiver. Til slutt ble jeg lei av å farte frem og tilbake, og flyttet høyst motvillig til LA som jeg nå elsker over alt på jord, og har innsett hvor deprimerende Bay Area var. Det er riktig vakkert der oppe også, men det får bli en annen diskusjon. Jeg trivdes godt der, men jeg er jo egentlig fra Chicago, og nå har jeg blitt en trofast… …Los Angelean?
Mark: – Angelino
Matt: – Angelino, takk.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2016