Ear Music
Med unntak av en vomitiv julesingel i ”Here We Come A-Caroling” innestår ”Nature’s Light” første fonogramutgivelse fra Blackmore’s Night på seks år. Ritchie Blackmore og Candice Night har riktignok gitt rikelig med konserter i perioden, endog under Rainbow-banneret, og man kan vanskelig forlange at gryende tilårskomne skal overholde samme arbeidsetos som de disponerte i 1970-årene. Mer problematisk synes Blackmores kognitive judisium. At verdenshistoriens ypperste gitarist er på motorikk-teknisk hell spiller mindre rolle, all den tid mannen i sort tar mål av konsekvensene, og snarere – jamfør Steve Morse – vender alderdommens begrensninger til aksentuering av emosjonelt, lyrisk spill, som i seg selv danner hjerte av Blackmores gitarvesen. I Rainbow-kontekst insisterer han derimot fremdeles på å oppføre ”Spotlight Kid” og øvrige klassikere som fordrer lynende teknokratiske ritt. En skulle tro at angjeldende renessanse-romantiske ensemble gir grobunn for klokere beslutninger, men ”Nature’s Light” hefter for flere besværlige forehavender.
Nye tapninger av eldre materiale er sjeldent et sunnhetstegn, men lunefulle Blackmore har i det minste hatt for vane å rekonfigurere kanoniserte komposisjoner i ferske oppføringer. ”Wish You Were Here”, Rednex-låten som ble gjort til et mesterverk på ”Shadow Of The Moon”-skiva, foreligger som spor åtte i årets plateutlegg. Vel sammenfaller Blackmores originale gitarlegg med dennes vakreste arbeid etter 1995, men å duplisere egne soli – note for note – føles nærmest som en falitterklæring. Mindre nedslående er ikke lydfaksimilen av ”Darker Shade Of Black”, briljant nedfelt på forrige album, ”All Our Yesterdays”. Blackmore spiller meg fremdeles til tårer i denne, men to nær identiske versjoner, med seks års mellomrom, sitter ikke godt noen steder på kroppen. Resten av repertoaret svinger overraskelsesfritt mellom melodisk og instrumentelt vektete låter og lettbeint romantikk, besjelet av Blackmores singulært elegiske tonespråk. ”Once Upon December” anstifter fin og makelig intonasjon av renessanse-pop, etterfulgt av kurante ”Four Winds”.
Et pompøst og overoppstemt tittelkutt fungerer kun som populærmusikalsk kjærlighetserklæring til første halvdel av 1600-tallet – dog holder denne driftig instrumentalsekvens – mens shuffle-overraskelsen ”Der Letzte Musketier” knytter greit an til Blackmores ungdomsår. Med ”Going To The Faire” og ”Second Element” sementeres ”The Nature’s Light” som bandets mest pseudo-renessansetro utgivelse; en anelse lettkjøpt, dovent og sjablonmessig, dog ikke uten lytteverdige glimt for Blackmore-disipler.
3,5/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato 12.mars 2021