Blackfield er alliansen mellom Porcupine Trees hovedmann Steven Wilson, og den israelske superstjernen Aviv Geffen, som nylig kom ut med sitt tredje studioalbum «Welcome To My DNA». Vi fikk en audiens med Aviv Geffen backstage på Shepherds Bush Empire i London like før de skulle på scenen.
Tekst og fotos: Geir Amundsen
For de fleste av Norway Rock Magazines lesere er utvilsomt Steven Wilson et kjent navn, som Porcupine Trees ubestridte leder, i tillegg til samarbeid med alle fra Marillion og King Crimson til Anathema og Opeth. Men hans partner Aviv Geffen har likevel solgt atskillig flere skiver enn Wilson, som Israels fremste og mest kontroversielle musiker noensinne. Hans holdninger til Israels okkupasjon av Palestina, kvinnefrigjøring og homofiles rettigheter har gjort ham til både en høyt elsket og dypt forhatt artist i hjemlandet. Draps- og bombetrusler har blitt en del av hverdagen for mannen som ofte kalles Midt-Østens David Bowie.
– Gratulerer med en ny og nok en strålende Blackfield-skive! Jeg har hørt på den nesten daglig i to måneder nå, og den vokser stadig.
– Takk takk! Vi er veldig fornøyde med den, og føler at dette er det beste vi har gjort. Det tok oss et par skiver å finne den rette stilen, men «Welcome To My DNA» er virkelig 100% Blackfield. Den er vår «Dark Side Of The Moon». Mesterverket vårt.
– Når begynte arbeidet med denne skiva, og hvor lang tid brukte dere på den?
– Jeg hadde lagd de fleste låtene mellom høsten ’09 og våren 2010, men som kjent elsker jo Steven å være i studio og finpusse på smådetaljer fra hihat-lyden til mixen, så totalt vil jeg anslå ett års tid. Trommene ble innspilt i Israel, mens alt annet ble gjort her i London. Inkludert et orkester med 42 musikere. Vi hadde 37 låter, som til slutt ble kuttet ned til de 11 beste.
– Du skriver mer og mer av Blackfields materiale. Debuten var rundt 50/50, på «II» hadde du skrevet 75% , mens på denne har du lagd ti av elleve låter på egenhånd.
– Ja, ikke bare på grunn av at Steven har vært veldig opptatt med Porcupine Tree og jobber med sitt eget soloalbum som skal komme til høsten. Vi er vel enige om at min låtskriving passer Blackfield-soundet best. Selv om vi har jobbet med låtene sammen.
– Hvor irriterende er det da for deg at det engelske plateselskapet plukker ut den ene låten som engelskmannen i bandet har skrevet («Waving») til å være skivas første singel, når du har skrevet de ti andre låtene, hvorav minst tre av disse ville vært et bedre valg til første singel?
– Det må jeg bare leve med, jeg skjønner hvorfor. Dessuten, i 2011 er det ikke lenger så viktig å velge ut førstesingel. Vi blir ikke spilt noe særlig på radio eller MTV uansett. Det er forresten kun i England at «Waving» er singelen. I Europa blir det «Oxygen».
– Men når du har lagd 91% av låtene, hva er hovedforskjellen på denne Blackfieldskiva og en Aviv Geffen soloskive?
– Mye! Stevens særegne stemme, hans fantastiske gitarspilling, han produserte «…DNA», og vi har jobbet sammen med alle låtene. I samme rom, ikke pr mail, vil jeg understreke. Steven tar ansvar for gitarene og trommer, jeg sjefer med arrangementer, koringer, strykere og keyboards.
– Og hva er forskjellen på Porcupine Tree og Blackfield?
– Porcupine Tree har lange komplekse låter med masse partier og taktskifter, mens Blackfield er mer melodiøse, med kortere konsise låter. Steven ville aldri få lov til å spille endeløse gitarsoloer på våre skiver! Men jeg tror også at jeg har fått Steven til å bli en bedre scenepersonlighet! Jeg har fått ham til å løfte hodet og se opp på publikum, ikke bare stirre ned på gitaren eller føttene sine, slik han gjorde for få år siden. Han ser mer komfortabel ut nå, han flørter til og med litt med publikum!
– Man blir stadig slått av kontrasten mellom deg og Steven. Visuelt ser dere ikke ut som om dere hører hjemme i samme band, eller på samme planet. Uflidde Steven i sine jeans og t-skjorter, og glamorøse Aviv Geffen med glittermascara. Hva i all verden er det som holder dere sammen?
– Steven har vært min beste venn, min sjelebror, i ti år nå. Det går nesten ikke en dag uten at vi snakker sammen. Vi forstår hverandre 100%. Han er Yin til min Yang, vi utfyller hverandre perfekt både som musikere og mennesker, selv om vi ser forskjellige ut på utsiden, og selv om jeg er oppvokst i Israel og han i London. Vi var begge outsidere i oppveksten. Og nå har han kjøpt seg et hus i Israel og bor delvis der, mens jeg har fått meg et sted i London, så vi treffes hele tiden.
– Ville du giftet deg med Steven Wilson om han var kvinne?
– Hahahahah! Uten å nøle!
– Er Blackfield en duo eller en kvintett? Dere har hatt de samme tre karene fra Israel på trommer, bass og keyboard siden forrige turne i 2007?
– Blackfield er hovedsakelig mitt og Stevens band, vi lager alle låtene og styrer skuta. Men Tomer, Eran og Seffy er viktige elementer i Blackfield-familien. De er svært dyktige musikere, og vi kommer veldig godt overens alle fem.
– Men hva er status for Blackfield? Steven har hatt voldsom suksess med Porcupine Tree de siste årene, mens du har solgt millioner av skiver som soloartist. Hvorfor vil dere på en måte begynne på bunn igjen med et nytt navn?
– Steven har informert sine bandkolleger i Porcupine om at han tar fri i 2011 for å fokusere på Blackfield. Og jeg legger min karriere på is. Blackfield starte som et sideprosjekt for oss begge, da vi lagde førsteskiva hadde vi ingen planer om å gjøre noe permanent ut av det. Men nå har det blitt et fulltids, seriøst band, og vi skal ut på den lengste turneen vi noensinne har gjort, i Europa, USA og Mexico, for vi føler at dette er såpass unikt at det bør ta av atskillig mer enn det har gjort hittil. Låtene er så spesielle at folk må få øynene opp for Blackfield nå. Det er på tide.
– Dere har tydeligvis veldig tro på Blackfield når dere parkerer to slike karrierer for å promotere dette.
– Klokketro. Dette er det beste noen av oss noensinne har gjort.
– Det sies at coveret på denne skiva ble tilbudt Marillion, men de ville ikke ha det?
– Ja, jeg har hørt det der, men det er bare et rykte, siden vi har brukt samme artist, Carl Glover. Men vi hadde flere coverartister som jobbet med utkast for oss før vi bestemte oss for dette. Bildet av gutten i skyene, bak glass, grep oss med en gang, vi følte at det passet musikken helt perfekt.
– Synd for Marillion!
– Ja, jeg er kjempefan av Marillion, men som sagt, jeg vet ikke om dette ryktet stemmer. Kanskje det isåfall bare ikke passet med det de ville formidle, men for oss var det ideelt.
– I Europa kjenner alle musikkinteresserte til Porcupine Tree og Steven Wilson, du er derimot mer ukjent her. Dette skyldes vel kanskje først og fremst at frem til din nyeste soloskive har du sunget på hebraisk. Men nå har det løsnet for deg også utenfor Israel?
– Ja, i fjor spilte jeg sammen med U2 og Placebo, og jeg fikk en hit med «It’s Alright» fra den nye soloskiva mi som bare heter «Aviv Geffen».
– Produsert av selveste Trevor Horn? Med store navn som Roger McGuinn (The Byrds) og Mike Garson (Bowie) som gjester?
– Roger er en venn, og han var sugen på å spille 12-strengsgitar på «It’s Alright». Trevor har produsert noen av låtene på soloskiva mi, ja, og også en låt på «Welcome To My DNA».
– Ja, «Oxygen», som jeg synes er den sterkeste låta. I februar gikk jeg og skrålte på den på vei opp til toppen av Kilimanjaro, i den tynne lufta i 5900 meters høyde passet det perfekt med ‘There’s no oxygen left on this planet…‘
– Haha, fantastisk! Selv om det ikke akkurat er det den låta handler om! Den handler om hvordan folk nå for tiden isolerer seg fra hverandre, de møtes online og ikke fysisk.
– På nye skiva er det en låt ved navn «Go To Hell» som har satt ut fansen litt. Hele teksten er ‘Fuck you all, I don’t care, go to hell’… Hva i helvete, Aviv??
– Hmmm…dette hadde jeg egentlig ikke lyst til å snakke om, men jeg har fått så mange spørsmål om dette at jeg skjønner jeg må. Hele låten er egentlig en sinneterapitime for raseriet jeg har følt mot mine foreldre. Da min sønn ble født for tre år siden, sverget jeg på å gi han all den kjærligheten og omsorgen jeg kunne, han er med meg nå på denne turneen, alltid. Mens mine foreldre derimot var mer opptatt med sine egne karrierer, jeg vokste mer opp med barnepiken mens mine foreldre festet og drakk.. Det var Steven som i studio pushet meg til å gjøre denne teksten, for å få ut innesperret raseri. Og det hjalp.
– Det blir neppe en stor hit på radioen i USA, med 16 «fuck» i teksten.
– Det kunne ærlig talt ikke bekymret meg mindre! Vi kompromisserer ikke for å bli spilt på radio.
– Men plutselig skjønner jeg bakgrunnen for teksten til «On The Plane» ! (Fra denne skiva, en låt om en forventningsfull gutt som venter på at pappa skal komme hjem, men som stadig blir skuffet.)
– Ja, den handler om min barndom. Faren min var aldri der, han var alltid på vei et annet sted. Han er en av Israels fremste lyrikere, og har alltid vært veldig etterspurt og opptatt.
– «Blood» er en låt med tydelig påvirkning fra dine røtter i Israel.
– Ja, den er en kombinasjon av israelske toner og metal, og det fungerer helt nydelig! Den er åpningslåta vår på denne turneen, siden lyden av Blackfield ER kombinasjonen av Israel og England.
– Tittellåta «DNA» er også en av de beste låtene deres. Hva handler den om.
– Skjebnen. Jeg tror nøkkelen til våre liv ligger i vår DNA fra fødselen av. Noen av oss var født som melankolikere, som meg selv og Steven, det er ikke noe vi har utviklet oss til å bli.
– Tekstene dine er tydeligvis veldig viktige for deg. Tror du at en sangtekst kan bidra til å gjøre verden til et bedre sted?
– Selvsagt! Pennen er mektigere enn sverdet! Se på folk som Lennon eller Bob Dylan, de har gjort mer for fred og forståelse blant mennesker enn noen politiker har gjort.
– Tekstmessig står du langt på venstresiden. Har det som skjedde i november 1995 bidratt til å forme deg som person og musiker?
– Ja, selvsagt har det det. Jeg har som du sier alltid vært engasjert i samfunnet, jeg har vært åpen motstander av Israels okkupasjon, men det jeg opplevde den dagen gjorde meg ekstremt mer innstilt på å gjøre store forandringer i Midt-Østen.
– Hva skjedde denne dagen?
– Jeg spilte på en enorm fredskonsert foran 300000 mennesker på det største torget i Tel Aviv. Da jeg var ferdig, kom vår statsminister Yitzhak Rabin opp på scenen og gratulerte meg og ga meg en klem før han skulle holde en kort fredstale til folket. Sekunder etterpå ble han skutt ned og drept. Rabin, som noen måneder tidligere var i Oslo og tok imot Nobels Fredspris. Det var det verste slaget mot freden i Israels historie.
– Så du var den siste som hadde kontakt med han før han ble drept?
– Ja. Og alt på grunn av den politiske situasjonen, på grunn av okkupasjonen av Palestina, fordi Israel liksom skal være Guds utvalgte folk…men det finnes jo ingen Gud! Hvilken rett har vi da til å angripe araberne?
– Synspunkter som har gjort deg til en mildest talt omdiskutert mann i Israel…
– Ja, det er mange som ønsker livet av meg. Men dette er så viktig at jeg nekter å la meg true til taushet. Da vinner de.
– Men ser du på det som skjer i Israels naboland for tiden, som i Egypt og Syria, og også Libya og Yemen, som et tegn på at forandringer vil skje i Israel også?
– Javisst, men jeg tror dere som kun har sett scener fra Israel på TV har feil inntrykk av oss. Jeg elsker Israel, jeg synes Tel Aviv er verdens beste by, og et radikal motpol til det konservative Jerusalem, men det er mange folk i Israel som meg. Folk som er lei av uroligheter, krig, bombing og okkupasjon, folk som ikke tror på noen gud. Og det blir flere av oss. Forandringene kommer. De MÅ komme.
– Føler du at du når frem også utenom landets ungdom?
– Ja, mer og mer. Bono fra U2 inviterte meg til å åpne for dem i fjor fordi han liker det jeg gjør og vil bidra til å få frem budskapet. Han har blitt en god venn.
– Hvilke artister har inspirert deg mest?
– Pink Floyd, Radiohead, ELO, Beach Boys, John Lennon, King Crimson, Bob Dylan…men jeg føler likevel at vi har klart å skape noe helt nytt i kombinasjonen av Stevens vokal og min vokal. Ingen andre band høres ut som Blackfield. Vi er alt mulig, fra prog til metal til pop. Du kan ikke sette oss i bås. Vi er Blackfield, ikke noe annet.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2011