Det tok sin tid, men endelig fant progrockens demi-gud Steven Wilson og den israelske solostjerna Aviv Geffen tilbake til hverandre for fullt, etter et par halvhjerta skiver med Geffen nærmest alene ved roret. Deres samarbeidsprosjekt Blackfield er nå ute med sin femte skive, med den fantasifulle tittelen «V», og Aviv Geffen la villig ut om prosessen og hans beundring for… a-ha?!?
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Hajo Muller
– Jeg forstår det slik at du sitter på en turnebuss akkurat nå?
– Stemmer, jeg gjør noen konserter sammen med Biffy Clyro for tiden, så vi er akkurat nå på vei fra Brussel til Hannover i Tyskland hvor vi skal spille i kveld.
– Men gratulerer med ny skive da! Den ble sluppet i går, men jeg ser at pr nå ligger den som #5 på iTunes-lista over skivesalg her i Norge!
– Jøss! Da må vi nesten komme til Oslo og spille! Vi er svært fornøyd med nye skiva, både jeg og Steven synes det er det beste vi har gjort sammen. Og det skyldes vel ikke minst at vi har jobbet sammen i over ti år nå, vi har funnet vår egen stil som vi er særs komfortable med.
– Hadde noen spurt meg om Blackfield for et halvt år siden, ville jeg sagt at det var over, at Steven hadde slutta for å fokusere på solokarrieren, og at du ikke hadde noen videre planer. Men nå er dere begge innstilt på å jobbe sammen videre?
– Ja, nå er det et fullt likeverdig partnerskap igjen, etter at Steven tidligere satte seg selv litt på sidelinjen og overlot ansvaret til meg. Men vi har mange fans verden over som har tryglet oss om å komme sammen igjen, både i Europa, i Nord-Amerika, i Israel… Og Steven innså også at Blackfield var for bra og for spesielt til å avvikles. Selv om mange fans følger både min og Stevens solokarrierer, så skjer det noe helt spesielt og annerledes når vi kommer sammen og lager musikk. Det er mørkere, mykere og mer melankolsk enn det vi gjør hver for oss, og det er hva som tiltrekker oss. Vi vil at Blackfield skal fortsette, og vokse.
– Når fant dere ut at dere skulle gjøre en ny skive sammen?
– Det var rundt to år siden. Vi har hele tiden vært hverandres beste venner og i konstant kontakt med hverandre. Jeg sendte han noen utkast til låter, og han ble straks i fyr og flamme. Dette ville han være med på, så vi ble enige om å lage den beste skiva vi kunne, sammen.
– På de to første skivene skrev dere begge låter, men på de to neste var det hovedsakelig dine låter med ett symbolsk bidrag fra Steven. Hvor mye har han bidratt her?
– Han har bare skrevet èn låt på egen hånd her også («From 44 To 48»), og vi har skrevet et par sammen, resten har jeg kommet med. Men han har vært veldig viktig med tanke på gitarene, på arrangementene, på produksjonen, og vi har fordelt hovedvokalen på fem låter hver, og en synger vi sammen. Han er mest opptatt av å skape best mulig lyd på mine låter, og han er sjefen for bass og trommer, mens jeg har fokus på piano, keyboards og strykere.
– Skriver du låter spesielt for Blackfield, eller finner du ut etterhvert om låtene du har skrevet hører hjemme på en Blackfield-skive eller på en av dine soloskiver?
– Alle disse låtene ble skrevet spesielt for Blackfield. Det har riktignok hendt tidligere at Blackfield har spilt inn låter som jeg allerede hadde gjort som soloartist.
– Som «Cloudy Now» og «End Of The World»?
– Riktig. Men jeg vet alltid, med en gang en låt begynner å ta form, om det er en Blackfield-låt eller ikke. Og det er Steven som setter det endelige Blackfield-stempelet på låtene med sine innspill. Det er kombinasjonen av oss to som gjør låtene til det de er. Det skal ikke være for progressivt, som hans sololåter ofte blir, og heller ikke så pop-preget som mine soloskiver er. Men midt imellom der ligger Blackfield.
– Mange av låtene er ganske enkle i struktur denne gang, med vokal, gitar og piano, men dere har også orkester?
– Ja, vi har brukt The London Session Orchestra på mange av låtene. Vi er ikke noe metalband med en vegg av vrengte gitarer, det som gjør oss spesielle er miksen av Stevens vegg og Avivs vegg. Det er veldig mykt og fyldig, men samtidig mørkt og mollstemt. Men musikken er veldig organisk – mange av låtene spilte vi inn live i studio, med meg på tangenter og Steven på gitar, eller at vi sang sammen i samme mikrofon.
– Melankolien er konstant, men du virker ikke lenger så sinna i tekstene dine som du ofte var tidligere?
– Nei, det er ikke så mye sinne på denne skiva. Tekstene handler mer om våre liv – mitt og Stevens. Vi har gått den samme stien, vi var begge enstøinger som sto på utsiden av normen, både gjennom barndom, skolegang, musikken, og vi har utviklet nærmest identisk livssyn, tross ulik kulturell bakgrunn.
– Det har også et løst konsept tilknyttet vann og havet?
– Livet som en metafor til hav, ja. Våre liv er en dråpe i havet – vi er her noen øyeblikk og forsvinner uten å sette spor etter oss i den store sammenheng. Vi kastes rundt i bølgene og strømmen og når aldri stranden. Vi innser at vi ikke har oppnådd stort.
– Medisinflasken fra førsteskiva er tilbake på dette coveret. Hva symboliserer det?
– Det er en måte å la fansen få vite at vi er tilbake. Vi kastet flasken på havet for 12 år siden, og nå er den skylt opp på land.
– Og flasken inneholder essensen av Blackfield?
– Akkurat!
– Selv om mange av låtene høres ut som klassisk Blackfield, er det noen som faller helt utenfor, som «Lonely Soul» – det høres mer ut som Massive Attack eller Moby fra 90-tallet!
– Det var en låt jeg skrev som jeg var litt usikker på, men jeg spilte den for Steven, og han elsket den og mente at den måtte være med, selv om de låter litt trip-hop. Men selv om den har loops, så gjør teksten og stemningen at den er likevel en ekte Blackfield-låt.
– «October» er også svært annerledes. Kun vokal, piano og orkester?
– «October» er en låt som første gang ble innspilt til mitt første soloalbum på engelsk, fra 2009, men Steven mente at vi burde gjøre den med Blackfield også. Jeg begynte rett og slett å grine da han sendte meg den ferdige mixen. På denne versjonen fikk vi hjelp av Mike Garson, som var David Bowies pianist.
– Ja, hvordan fikk du han ombord?
– Det var faktisk Mike som tok kontakt med meg for 3-4 år siden og sa at han likte musikken min, og at han mer enn gjerne ville stille opp hvis jeg kunne ha bruk for ham. Vi gjorde fire konserter sammen i Israel.
– Det må da ha vært stas for deg – jeg tar det som en selvfølge at Bowie er en av dine største musikalske forbilder!?
– Definitivt – han og John Lennon er nok de største for meg, så selvsagt var det en enorm ære å kunne bruke noen av de samme musikerne som Bowie gjorde.
– Og apropos det, dere har fått med selveste Alan Parsons til å produsere noen av låtene? En mann som har jobbet med både The Beatles’ «Abbey Road» og Pink Floyds «Dark Side Of The Moon» – det blir ikke større!
– Ja, vi er begge store fans av ham, og vi tok kontakt for å få ham til å jobbe med denne skiva. Vi sendte ham demoer av noen låter, og han sa ja. Han og Steven hadde tidligere jobbet sammen på Stevens soloskive «The Raven That Refused To Sing». Alan kom til Tel Aviv og var her en uke, og han var med på innspillingen av de tre låtene som han har produsert for oss. Og han var knallhard mot oss! Han kjefta på både Steven og meg, og fikk oss til å spille partier om igjen flere ganger om han ikke syntes det var bra nok – en ganske ny og uvant situasjon for Steven. Men vi hadde begge så enorm respekt for Alan at vi hørte på ham – og han hadde alltid rett, innså vi!
– Hvor lang tid brukte dere på å lage denne skiva?
– Godt over ett år, også fordi vi har jobbet i flere studioer, både i Tel Aviv, i Stevens studio i England, og i Los Angeles med Alan.
– Den var egentlig annonsert å slippes i november?
– Ja, men Steven ville gjøre ny mix på den. Han var ikke fornøyd, og insisterte på å gjøre dette så bra som mulig. Han er perfeksjonist når det gjelder lyd. Du er fra Norge, er det så?
– Korrekt.
– Da må jeg bare fortelle deg hva en av mine største favoritter er – og dette har jeg og Steven konstant høylydte diskusjoner om. Men jeg påstår at a-ha er et bedre band enn ABBA – jeg er helt sikkert Israels største a-ha-fan. Jeg synes de er fullstendig geniale. Jeg vet at mange oppfatter de som et synth-popband som hadde et par hits på 80-tallet, men jeg tror a-ha’s ettermæle kommer til å vokse, de vil bli husket som et virkelig stort band. (Les Steven Wilsons innspill på denne diskusjonen her!)
– Jøss! Du burde gjøre noe sammen med de da!
– Ja, det har jeg faktisk tenkt til – jeg har tatt kontakt med de og foreslått at vi skal gjøre en stor konsert sammen i Israel i løpet av 2018.
– Og apropos konserter: både du og Steven Wilson er travelt opptatt med deres respektive solokarrierer, men blir det tid til en Blackfield-turne i år?
– Det må vi bare ta oss tid til. Det ser ut til at vi kommer til å gjøre en Europaturne i mai, om alt går etter planen. Det blir et par ukers turne, og jeg håper at vi kan få klemt inn Oslo i løpet av de ukene, for vi har aldri spilt der – og jeg har aldri vært der. Det er på tide nå.
– I så fall får du invitere Morten Harket til å ta en låt med dere.
– Ja! Det hadde vært fantastisk!
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2017