Fredag 17. mars 2017
Blant en musikkanmelders største utfordringer er å bli sendt på konserter med band den utsendte har null forhold til, hverken historisk eller musikalsk – og spesielt når bandet spiller en type musikk samme utsendte har enda mindre forhold til, enda verre kanskje misliker litt. Og for å gjøre utfordringen komplett blir ikke den hellige gral av jukselapper setlist.fm oppdatert og man har ikke fela greie på titler. Hva gjør man så? Vet ikke med andre, men jeg må bruke det inntrykket bandet gir meg personlig som en av publikum blandet med inntrykket jeg får av resten av publikummerne. Jeg har vært på en del konserter hvor jeg ikke kan fordra bandet (det problemet var ikke på Rockefeller bare så det er sagt), men hvor opplevelsen likevel har vært knall fordi bandet fikk meg til å like det der og da. Derav skiller jeg forskjellen mellom et bra liveband og et fantastisk liveband.
Så hva så med kveldens artister? Vi begynner med oppvarmerne Biters. Gamle, gode «Spirit In The Sky» rallet over anlegget som en intro for kveldens retropastisj og brått var bandet i gang. Det var et nytt bekjentskap for meg, og et hyggelig et sågar. Man la fort merke til at det ikke var en eneste 70-tallsdetalj som ble spart, fra Les Paul og Flying V til klesplagg og hårsveiser. En hyggelig tidsmaskin tilbake til 1975, som bandet tydelig ønsker seg tilbake til. Skulle man vært litt flåsete kunne man ha sagt at de da ville hatt et problem da alle riffene de har stjålet ikke hadde blitt laget ennå, men det lar jeg være. Biters er utelukkende skapt for gøy, og gøy var det. Fulloktan rock’n’roll man har hørt 1000 ganger før, og flere ganger bedre – men med øl i hånd og humøret på topp funker det som bare det også for dem. Kunne kanskje ha droppa den grøssverdig kjedelige balladen Poison skrota mot slutten av 80-tallet, hvilket de introduserte med en ikke fullt så imponerende fyllehistorie for oss som har lest litt biografier – også ville jeg ha bedt om litt mindre tøff-i-trynet i monitor fra vokalisten. Ellers grei skuring. 3/6
Også tilbake til utfordringen, nesten litt som et mareritt å anmelde, for helt ærlig; Jeg holdt på å kjede meg glugg i hjel under den cirka en time og tre kvarter lange seansen fra Blackberry Smoke. Lyden var knallbra og bandet spilte fint som bare det, men de klarte virkelig ikke å engasjere meg det sprøyte grann. Grunnen til at jeg tar det med i skrivet, noe man egentlig ikke skal, er at det så ut til å gjelde de aller fleste rundt der jeg sto ved den innerste baren også. Engasjert skravling, intens mobilfifling og en frenetisk hvileløs gange frem og tilbake blant en urovekkende mengde publikum vitner om et band som i hvert fall ikke trollbandt samtlige tilstede denne tidlige vårkvelden – derom finnes ingen tvil.
Men for å ta det positive; Rockefeller var fylt til randen, det var et meget variert klientell de tiltrakk seg som også var spredt over en meget vid aldersgruppe. Og i starten svingte det bra av hovedakten med sin moderniserte form for Sons Of Anarchy-country-sørstats-rock, det skal også sies. Frontfigur Charlie Starr tok også sin jobb som ringmaster og fullstendig sjef med alvor og så ut til å storkose seg med bandet sitt foran randefylte Rockefeller, selv om han hadde lite eller ingen kontakt utover i starten. Dog må det påpekes at de så en tanke uengasjerte ut. Men band og publikum i front spilte tydeligvis på lag, det merktes godt. Skulle bare ønske at det speilet seg lenger bak i lokalet og, men det var ikke min oppfatning som nevnt.
Og da kveldens absolutte dødpunkt kom i form av en tilsynelatende evigvarende solojam hvor trommis og bassist lå og hvilte på samme takt og tone fra herifra til evigheten var det nesten så jeg ikke holdt ut mer. Og dette ble fulgt opp av flere rolige sanger og flere rolige partier. Dette er sikkert gull for trommehinnene for enkelte, sånn cirka ¾ av kveldens tilskuere vil jeg tro, men for meg og de rundt meg klarte Blackberry Smoke rett og slett ikke å holde på oppmerksomheten vår. Og sånn skal det da ikke være på en rockekonsert. Tipper at de funker meget bra som bakgrunnsmusikk i trivelig lag da det strengt tatt låter knall av bandet, men å følge med på en hel konsert blir meget kjedelig i lengden.
Heldigvis satte de litt fart i sakene mot slutten, og da våkna publikum godt til liv igjen. En ganske imponerende allsang fikk de også til under «Up In Smoke». Så en pause, to-tre ekstranumre – så var det endelig over. Men: Bandet låt fint, lyden var meget bra, størsteparten av publikum var helt med og så ut til å kose seg fra start til slutt. Jeg tror de hadde en langt morsommere kveld enn undertegnede så jeg velger å stole på dem. 4/6
Tekst: Sven O. Skulbørstad
Foto: Arash Taheri
