Lørdag 21. september 2024
Kvelden åpnet med forbandet Bones Owens fra Nashville, Tennessee, et overraskende rått innslag og et energisk rockeband som steppet inn i siste liten da det planlagte sørstatsbandet The Steel Woods plutselig la opp rett før «Be Right Here» turneen. Som oppvarmingsband satte Owens tonen perfekt for det som skulle bli en kveld fylt med rå energi, svingende gitarer og en utemmet sørstatsatmosfære. Den Missouri-fødte vokalist/gitarist Caleb Owens har tidligere samarbeidet med band som Bon Jovi, men det er som soloartist han virkelig får vist sin evne til å blande sjangre som Americana, blues og garasjerock. Owens raspete, særegne, kraftfulle vokal og energiske gitarspill fikk publikum til å nikke taktfast fra første røffe akkord, og selv om bandet bestående av tre medlemmer (vokal/gitar, bass/keys og trommer) er relativt ukjent for de fleste her til lands, ble de godt mottatt og vant raskt over salen med sitt autentiske og jordnære uttrykk. Dette er første gang bandet setter fot på norsk jord og i den anledning hadde de t.o.m. et norsk flagg på scenen. Låter som «Goin`Back To Where I Came From», » Get It On» og «Love Out Of Lemons» skilte seg ut som høydepunkter i settet og gav seriøs rockefot og mersmak. Sistnevnte er også tittelen på deres nye album. Bones Owens, spesielt vokalist/gitarist Owens hadde en vill tilstedeværelse på scenen, noen ganske energiske dansemoves og en helt særegen stil. Dette var et frisk pust av et band. Tidvis kan man dra assosiasjoner til Lenny Kravitz. Absolutt et band verdt å få med seg og et vi skal følge! 5/6
Da Blackberry Smoke inntok scenen og en fullsatt sal, var publikum allerede godt varmet opp og fra bandet sparket i gang med åpningen av settet «Live It Down» fra skiva «You Hear Georgia», ble det klart at dette kom til å bli nok en minneverdig kveld i kjent Blackberry-stil. Frontmann Charlie Starr var i storform, hans stemme er en fryd å høre på med en salig blanding av rå kraft og sørstatssjarm. Hans distinkte vokalstil balanserer mellom skarpe og melodiøse partier med ekte hjerte. Publikum var med fra første låt og begynte applauderingen allerede fra de så snutten av bandet på scenen. I salen var det hovedsakelige modne menn. Veldig mange hadde reist langt for å se heltene sine og hadde tatt frem bandets eldre og godt brukte turneskjorter for anledningen. Kvelden bød på en salig blanding av låter fra sju av bandets album, med hovedvekt på låter fra albumet «The Whippoorwill» og den nye skiva «Be Right Here» fra februar med den Grammy-vinnende produsenten. Dave Cobb (Jason Isbell, Rival Sons) bak spakene. De ferskeste låtene fra nyplata «Hammer And The Nail», «Other Side Of The Light» og «Whatcha Know Good» slo an, men det var allikevel «slagerne» publikum hadde kommet for å høre. Mulig disse har vokst seg kjente og kjære hos publikum innen neste turne. Opptil flere ganger maste publikum etter favoritten «One Horse Town» og Starr beroliget fansen med at den selvfølgelig ville dukke opp i løpet av settet. Kvelden bød uansett på godsaker som publikumsfavorittene «Good One Coming Home» fra «Little Piece of The Dixie», «Medicate My Mind» fra «Find A Light» og «Pretty Little Lie» fra “The Whippoorwill”. Starr kjenner sitt publikum og vet akkurat når han skal fri om koringer og allsang. Noe publikum så definitivt var med på. De sang med hele seg på de sjelfulle tekstene til favorittene som «One Horse Town»
Det er lett å se den gode kjemien mellom Paul Jackson og Charlie Starr. De gliste under hele settet og det er tydelig at de elsker det de gjør. Noe vokalharmoniene deres bærer preg av. De utfyller hverandre perfekt med Starrs rå og Jacksons mer klare lyse stemme. Bandet er teknisk solide, men det er det genuine, varme samspillet mellom medlemmene som gjør dem til et liveband i særklasse. Gitaristene, Starr, Benji Shanks og Paul Jackson, leverte riff etter riff, og særlig på låten «Waiting for the Thunder». Bassisten Richard Turner som er hjertet i rytmeseksjonen gjør lite nummer ut av seg, men ligger godt bakpå og får de mest komplekse rytmene til å virke enkle. Rytmeseksjonen med Richard Turner på bass og Kent Aberle på trommer holdt alt sammen med en presisjon som gjorde at hver låt traff hardt, men samtidig ga nok rom for bandets improvisasjon og jamming. Selv om Benji Shanks ikke er en offisiell del av bandets besetning, er han en dyktig og synlig gitarist som bringer en ekstra dimensjon til bandets allerede rike lydbilde, både på gitar og mandolin (kveldens mandolin var gullfarget og Starr viste den stolt frem). Brandon Still på keyboard er et sentralt element i BBS lydbilde. Hans lekne, men presise pianoriff legger et ekstra lag med sørstatsflair og retrosound til bandet. BBS manøvrerte seg gjennom settlisten med en selvsikkerhet som kun kommer med erfaring. Dette kan de, og de vet å balansere mellom rå kraft og finjustert teknikk.
Brit Turner, tidligere trommis og en av originalbesetningen i bandet tapte dessverre kampen mot kreft i mars i år bare 57 år gammel. Charlie introduserer «Azalea» fra den nye skiva med «This one´s for Brit» En flott hyllest med rørende tekst «Even when you pray, You don’t always get your way». Brit var en hjørnesten i bandet og er dypt savnet av band og tilhengere. Under hyllesten til avdøde Turner tok flere i salen frem lommelyktene på mobilene sine og satt lyset under ølglassene sine for å oppnå en slags «lanterneeffekt». Dette fenomenet spredte seg raskt og snart var salen opplyst med lysende lanterner. Charlie Starr var tydelig imponert over fenomenet og mente det norske publikummet hadde funnet opp et nytt konsept, nemlig «The Oslo Lamp» eller det han kalte «The Oslo Drinking Lamp». Starr fikk avbildet lysene hos publikum og lovte å vise bildet av publikum til alle i Georgia. Kent Aberle er nyeste medlem i bandet og er Brit Turners erstatter. Han ser riktignok noe malplassert ut i bandet med tanke på utseende siden han VERKEN har langt hår, (kinn)skjegg eller bart og ser langt mer polert ut enn resten av besetningen, men har langt fartstid som trommis og viser at han har en stødig hånd og fortjener sin plass i bandet med sin gode timing og håndverk.
Oslo-publikummet responderte med entusiastisk applaus gjennom hele kvelden og stemte i med sang der det var mulig. Starr virket fornøyd med publikums innsats og berømmet fansen ofte med «We love You». Til tross for en flott kveld, var det ikke alle av de fremmøtte som var like fornøyde med kvelden som undertegnede. Sidemannen (en trofast fan) påpekte at de lange jammingene på noen av låtene opplevdes langtekkelige, mens en annen mente at settet for kvelden ikke sto til forventningene fordi det ikke inneholdt alle gromlåtene. Av kveldens høydepunkter kan klassikere som «Waiting for the Thunder», «One Horse Town» og den fengende «Ain’t Got the Blues» løftes frem. Også Little Feats «Willing» vil huskes.
Blackberry Smoke leverte en kraftpakke av en konsert, hvor de nok en gang beviste at de er blant de beste i gamet når det kommer til Americana og sørstatsrock. Publikum ble møtt med en kveld fylt av fete gitarriff, drivende rytmer og en god dose av bandets signatur: sjelfull og jordnær rock med en touch av country og blues som vil sitte i lenge hos dem som var til stede. Med Bones Owens som en kraftfull oppvarming og Blackberry Smoke som leverte på alle fronter, gikk publikum ut av Sentrum scene med et smil om munnen og en følelse av at de hadde opplevd noe ekte. 5/6
Tekst: Heidi E Bolle
Foto: Johannes Andersen