Etter å ha vært bortskjemt med konserter i lang tid og ruslet bekymringsløst avgårde i gåavstand til Oslo Spektrum og Rockefeller, skulle det vel kanskje bare mangle at noen av oss litt privilegerte Osloborgere støttet konsertarrangører utenfor hovedstaden. I dette tilfellet besøkte vi Gjerdrum Kulturhus, åstedet for den eksklusive Black Star Riders-konserten med blant andre Scott Gorham (langvarig partner med Phil Lynott i Thin Lizzy), Damien Johnson (ex-Alice Cooper) og Ricky Warwick (The Almighty), i Akershus Kommune.
Tekst: Stig Myhre
Foto: Anne-Marie Forker
Og med en intervjuavtale med Scott Gorham i boks, hadde NRM mer enn nok å se fram til. Enten du gir deg hen og får en forfriskende deja-vu opplevelse av Black Star Riders sin klassiske rock eller skal ha deg frabedt å gjenoppleve ungdomstiden din på nytt, prioriterer Gorham nå dette bandet og beholder midlertidig kun Thin Lizzy der flere av Black Star Riders-medlemmene er involvert, som et sideprosjekt på konsertfronten. Etter riktig nok å ha vært noe desillusjonert over at Scott G bare leverte to utgivelser med originalt materiale (21 Guns-skivene «Salute» og «Nothings Real») mellom den siste Thin Lizzy LP-en i 1983 og debuten til Black Star Riders i 2013 («All Hells Breaking Loose»), føltes det dog absolutt ikke som noe veldedighetsprosjekt å intervjue Scott Gorham, en mann som ikke er helt klar for å bli overført til eldreomsorgens støtteapparat helt ennå, i samme år som Black Star Riders turnerer i etterkant av sitt andre album med den optimistiske tittelen«The Killer Instinct». Der vi hyggelig nok satte oss ved peisen ved hotellresepsjonen i Gjerdrum, virket han som en veldig typisk cool, laidback California dude men samtidig jovial herremann. Du skulle tro at han ville si seg fornøyd med Thin Lizzys imponerende backkatalog og plass i historiebøkene, men hvis du leser gjennom en del intervjuer, kan du lett få inntrykk av at Gorham helst ville gjort nyinnspillinger av hver eneste Lizzy-låt.
– Hvilken artist ville vel ikke gjort det samme? Jeg mener, du er aldri fornøyd med hva du tar opp i studio og alt det der innebærer at hver artist går ut av innspillingslokalet, hører hva de nettopp har gjort og sier «Hvis jeg bare kunne fått litt mer tid til å gjøre meg ferdig der inne«. Uten å dermed legge hele backkatalogen til Thin Lizzy for hat, er det en gang slik at du entrer studio med andre intensjoner enn den erfaringen du sitter igjen med etterpå. For eksempel foran «Nightlife»-albumet, holdt vi på i tre uker i et lite øvingslokale med storslått og fantastisk gitar og trommesound. Alt som hørtes så bra ut der, ble forvandla til det motsatte under innspillingen og produsent Ron Nevison kom stadig vekk inn i innspillingsrommet og sa «Nei, nei, nei, nå må dere skru ned lyden, gutter«. Derfor pleier jeg å kalle «Nightlife» for mitt cocktailalbum. Igjen var det noen kule sanger som hadde fortjent en bedre skjebne.
– Hva med «Jailbreak» da? Den må vel være nesten være perfekt vel?
– Egentlig ikke, og jeg tror ikke det eksisterer noe slikt som et perfekt album. Samtidig som jeg assosierer noe positivt med hver enkelt album og som sådan tenker på måten en sang kom til verden på eller Phils flotte tekst, trengte vi sårt en produsent som Mutt Lange til å veilede oss i hvordan et skikkelig studio fungerte. I realiteten satt vi der i studiosofaen, hadde ikke peiling og lurte på hvorfor de trykket på en knapp som ikke gjorde musikken bedre. En produsent av Mutt Langes kaliber viste Def Leppard nøyaktig hva du gjør gjennom hele prosessen med å lage et album,
– Samtidig ble nok Def Leppard-gutta ganske gale og utslitte av all perfeksjonismen hans.
– Sannsynligvis har du rett, men etter en stund var de i stand til å slippe taket i Mutt, finne ut av ting på egen hånd og gjøre noen album som sparka rompe.
– Var problemet at dere fikk for lite tid i studio?
– Åh, neida, du. Vi kunne bruke tre måneder på innspillingen og kasta bort en haug med penger. Hvilken jævla galskap… Vi fikk alltid følelsen av at vår skjebne og visjoner lå i noen andres hender.
– Hvorfor produserte dere ikke like godt platene selv?
– Vi, det vil si Phil, produserte «Fighting» på egen hånd og sluttresultatet hørtes forferdelig ut. Han hadde, grunnet tidligere erfaring med å overlate produksjonen til utenforstående, gode intensjoner og utbrøt «Faen heller, jeg kan heller gjøre dette selv!«. Vi hadde på ingen måte nok studioerfaring til å utelukkende stole på vår egen intuisjon i en slik innspillingssituasjon. Selv prøvde jeg også å konfrontere Phil Lynott og få han til å forstå at når du skriver de fleste låtene, synger på samtlige albumspor og spiller bass, har du i alle fall ikke oversikt nok til å produsere på toppen av alt. Phil svarte bare «Ikke noe problem, mann» og det gikk som det måtte gå, men til hans forsvar må det sies at Phil innså den fatale tabben, og neste gang gikk han med på å hyre en produsent. Kjemien innad i bandet tilsa at jeg og Phil kommuniserte best og tok de fleste avgjørelser. Selv om vi var gode kompiser og kunne stå på samme side i en rekke bandrelaterte avgjørelser, kunne vi også krangle intenst om alt fra musikkens retning og hvor vi burde reise på turne til pengebruk og når det var dags å gå i studio, råda det en uskreven regel om å aldri bruke fysisk vold. Selv om vi kunne omtrent brøle til hvarandre og noen ganger nærmest renne over av frustrasjon, ville et knyttneveslag oppløse bandet for godt.
– Trives du langt bedre i studio i dag med Black Star Riders?
– Ja, jeg takler i langt større grad å jobbe med en produsent i dag. Samtidig som jeg nok virker langt mer åpen for hva de måtte ha å si, får produsenten en klar tilbakemelding på hva jeg ønsker og ikke ønsker i studio. Begge produsentene for Black Star Riders, Kevin Shirley (Iron Maiden, Dream Theater, Joe Bonamassa) og Nick Raskulinecz (Foo Fighters, Velvet Revolver) har fantastiske CVer og er kjempedyktige. Utfordringen gikk heller utpå at vi hadde dårlig tid i studio. Under innspillingen av «All Hells Breaking Loose», hadde vi 12 dager på å spille inn 12 sanger. Heldigvis fikk vi i alle fall litt bedre tid og tre uker til å gjøre ferdig «The Killer Instinct» (som anmeldes her!).
– Leif Johansen ble vel på en måte din kreative arvtager etter Phil Lynott i 21 Guns. Hva betydde egentlig dette bandet for deg?
– Jeg tenkte vel aldri tenkt på Phil i forhold til Leif på den måten, men jeg tror jeg følger tankegangen din. Leif dro meg tilbake i musikkbransjen etter Thin Lizzy og i etterkant av en del rusproblemer på åttitallet som jeg etter hvert la bak meg, tok det likevel en god stund å komme seg på beina og satse på nytt i musikkbransjen. I frykt for å falle tilbake til mine gamle uvaner, assosierte jeg musikken med dårlige valg i livet og måtte revurdere om jeg i det hele tatt skulle fortsette som musiker. Du kunne jo aldri vite hva som ville skje og jeg gjorde alt musikkrelatert i sakte tempo. Plutselig en dag ringer noen og lurer på om jeg ville gjøre en jobb som studiomusiker for et eller annet obskurt prosjekt. Med en ganske så halvhjerta innstilling, tenkte jeg ‘ja, ja, jeg får gi det en sjanse og heller bare stikke hvis det føles feil’. En av gutta jeg møtte hadde en amerikansk aksent og presenterte seg som Leif Johansen. På grunn av navnet, lurte jeg på om han egentlig var skandinavisk men neida, han hadde amerikanske bakrunn, tok utdannelsen fra universitet i Miami og sa at han hadde spilt med a-ha i et par år. Leif produserte, spilte bass i studio og vi fant fort ut vi likte hvarandre. Etter mange samtaler der jeg følte meg meget komfortabel i hans selskap, foreslo han på sin stillferdige måte at vi kunne skrive noen sanger sammen. Leif besøkte meg, vi begynnte å skrive låter, alt virket så enkelt og han verken drakk, brukte narkotika og kunne bare beskrives som en åpen og talentfull fyr. Etter å skrevet mange sammen, kjøpte vi en åtte-spors opptaker og gikk i gang med å lage demoer. Her må du også huske på at samarbeidet mellom meg og Leif ikke kom i stand med tanke på et band. Vi satt bare der og hadde visjoner om å lage storslått og stemningslada filmmusikk. Senere ville vi at den fantastiske gitaristen Marius Müller som spilte på en av demoene våre, skulle være med i 21 Guns men det ble desverre ingenting av. Vi trengte jo en vokalist og fikk med Tommy (La Verdi, intervju her!) som gjorde en dritbra jobb. Men først da Mike Sturgis (a-ha, Wishbone Ash, Asia) kom ombord på trommer, det plutselig satt managere rundt bordet og vi signerte platekontrakt med RCA i New York, slo det meg at «Jøss, vi har jo et band på gang, jo«. Det første 21 Guns-albumet «Salute» og all dets polerte vellyd og store sound, var i tråd med intensjonene. På «Nothing`s Real», det andre 21 Guns-albumet, hadde vi Hans Olav Solli (Intervju her!) på vokal og da jeg var veldig perfeksjonistisk på den tiden, kunne vi nok presse ham ganske mye i starten. Selv om han er en fremdragende sanger, kunne jeg henge meg opp i enkelte ord som hadde et snev av norsk aksent. Sa Solli at innspillingen kunne minne om en «Hysteria» og Def Leppard-aktig perfeksjonisme? Vel, vi satte masse ressurser inn i disse to platene og hvis du hører godt etter, finnes det masse saftige produksjonsdetaljer.
– Hva lå bak den nye versjonen 21 Guns gjorde av Thin Lizzys «Kings Vengeance»?
– «Kings Vengeance», skrevet av Phil og meg selv, led av svak produksjon og ble heller ikke framført særlig bra av bandet. Derfor ville jeg prøve å rette opp i dette her og nyinnspillingen av «Kings Vengeance» var den første og eneste gangen jeg faktisk gjorde et sånt, slags livredningsprosjekt med gammelt låtmateriale. Igjen ville jeg tilbake til låtens opprinnelige visjoner.
– Hvorfor stoppet 21 Guns opp etter «Nothing`s Real»?
– Årsaken ligger i at jeg nå vendte tilbake til Thin Lizzy og reiste over alt på turne. Men planen var å jobbe mer med den nye vokalisten Pete Shoulder (fra The Union med Luke Morley fra Thunder) og vi fløy han over for å jobbe med det tredje 21 Guns-albumet. Thin Lizzy-konsertene og Black Star Riders gjorde at vi ikke kunne fullføre planene der og da, men for meg og Leif er fortsatt det tredje 21 Guns-albumet en pågående prosess og en dag SKAL den fullføres. I dag jobber stort sett Leif som produsent i Oslo, og ut fra hva jeg blir fortalt, står han bak noen virkelig gode album og oppdager noen flotte mennesker og singer / songwriter-folk. Jeg ønsker ikke noe annet enn at Leif oppnår stor suksess.
– Kunne Leif Johansen dytte deg i en ellers uventa retning?
– Jada. Når jeg spilte en gitarsolo og umiddelbart avfeide den som søppel, fikk han meg til å høre på hva jeg egentlig gjorde og sa «Jo, men hvis du bare tok den delen sammen med det partiet, så kan det bli noe magisk». Sånn sett skapte han mye artistisk selvtillit.
– Hvem er det så som styrer og steller i Black Star Riders? Er det Ricky Warwick, mon tro? (Intervju med han her!)
– Åh, han der Ricky Warwick er en boms, roper Scott G til Ricky W som befinner seg et annet sted i hotellresepsjonen.
– Ja, han er det, rekker Warwick å si før Gorham fortsetter å svare på hvem som styrer butikken i Black Star Riders.
– Mye takket være at både Ricky og Damien er profilerte låtskrivere, drar de lasset og du kan ikke unngå å la deg smitte av deres energi og standhaftighet. Slike mennesker gjør det enkelt å være med i et band. Selv om vi alle er involvert i ymse avgjørelser som må tas, innehar Rick og Damien evnen til å tenke langsiktig og det er helt greit for meg som har tenkt nok langsiktige tanker i tidligere band. Ricky, ikke godt å si om det er en irsk greie eller hva, minner meg, sett ut fra måten de skriver låter på og den enorme produktiviteten, veldig om Phil. Etter at jeg kommer opp med et riff, vil Ricky garantert si «Jeg har en tekst som kler det riffet«.
Gorham henvender seg igjen til Ricky W. i resepsjonsområdet og sier: – Du har vel allerede fått skrevet det tredje Black Star Riders-albumet».
Ricky svarer at han har kommet langt forbi det tredje albumet. Scott snur seg mot Norway Rock-reporteren og sier – Ser du hva jeg mener?
– I tilegg at Ricky skriver for Black Star Riders, lager han alle tekstene til det som virker som en million soloalbum og er en forbanna tekstmaskin, mann. Jeg anser meg som virkelig heldig som fant disse gutta. De vokste opp med Thin Lizzy-musikken, visste hva sangene handlet om og kjente til historiene og følelsene som lå bak. Noen ganger kunne heller de fortelle meg om hva en Lizzylåt handlet om. Du trenger denne typen folk i bandet som virkelig elsker hva de gjør og folk gjennomskuer de som bare gjør det for pengene.
– Har (den langvarige og originale Lizzy-trommeslageren) Brian Downey dratt på en permanent fisketur?
– Det kan se sånn ut. Brian Downey var tilstede fra dag en i bandets historie (og før Gorham) og vil alltid være en essensiell del av Thin Lizzy-historien, men hvis han ikke ønsker å være med lengre, kan jeg ikke binde han fast, kaste ham inn et mørkt rom og kun slippe han løs når konserten starter. Det som Brian elsker å gjøre mest av alt, er å spille blues på en pub utenfor Dublin med ca 50 personer i rommet. Et sted hvor det ikke er så farlig om PA-anlegget og lysshowet fungerer, passer perfekt for Brian i dag. Etter min oppfatning og kanskje vil Brian fortelle deg noe helt annet, virker helt han ferdig med reisingen, intervjuene og hele greia. Jeg antar at du kommer til et et punkt hvorpå du bare sier Nok. Forøvrig ønsket Brian å spille inn et nytt studioalbum med Thin Lizzy, men da vi skrinla de planene, sa han bare «Da takker jeg for meg». Selv antar jeg at han ikke ønsker å gå gjennom smerten ved å starte et nytt band og tro meg, det kan være vanskelig når du starter et nytt orkester i disse dager. Man kan ikke bare sette seg i turnebussen og tro at alt vil skje av seg selv. På mange måter, kan situasjonen utarte seg som å starte helt på nytt igjen. Vi kan gjøre utsolgte turneer i England og en del steder i Europa men hvis du ikke er et massivt U2-band, vet du at du kommer til å slite på en del steder der folk skal på jobb dagen etter.
– Ser saker og ting lysere ut med den nye skiva deres?
– Joda, jeg velger å tro at det finnes en viss progresjon. Etter at «All Hells Breaking Loose» hadde plateslipp, klarte blant annet ikke folk å alltid forholde seg til navnet og lurte på hva i all verden en Black Star Rider var for noe. Andre ganger ble bandnavnet feilstavet som Black Star Raiders eller Blue Star Rodgers. Heldigvis fikk BBC2 i Storbritannia en forkjærlighet for bandet, plukket opp to av sangene og spilte dritten ut av dem. Og etter dette nye albumet, spiller BBC2, Planet Rock og alle disse radiostasjonene de nye sangene hele tiden og det skal bli interessant å se hva som vil skje etter det tredje albumet .
– Tenker du av og til på Brian Robertson og savner hans artistiske temperament?
– Ja, nei, jeg savner vel ikke akkurat det men Brian hadde et unektelig talent. Da han først kom inn i bandet, måtte jeg bare finne ut hvor gammel han var. «Du er sytten og du spiller sånn?», sa jeg til Brian som alltid var en god asskicker. Jeg visste så inderlig godt at om jeg skulle spille med ham, så måtte jeg virkelig skjerpe meg og sånn sett presset han meg alltid til forbedring. Brian kunne til tider være vanskelig å forholde seg til, og for eksempel ta en drink eller to for mye, men når han skulle spille inn et gitarspor, var det få som slo han i presisjonsarbeid. Der Brian var en total uforutsigbar personlighet som skøyt fra hofta, vet Damien hvor han går, hva han vil og får jobben sin gjort på en skrekkelig fin måte. Du vet når du befinner deg i et platestudio eller går på scenen, kan ingenting være bedre enn at du har en mann ved din side som backer deg opp hele tiden, og der har du Damien. Med Brian Robertson i samme posisjon, så sier du vel så ofte «hva faen skjer nå?«.
– Bunken med utgitte Thin Lizzy-bøker blir bare større. Blir du oppgitt over at historien deres blir gjenfortalt uten din/deres kontroll?
– Nei, på samme måte som jeg slettes ikke blir forbanna over at du skriver om min historie i bladet ditt, pleier jeg ikke å ta noe særlig på vei. Likevel kom det ut visse bøker om Thin Lizzy som jeg rett og slett ikke skjønte poenget med. Blant annet faktaopplysningene der Phil fikk aids av et mikrofonstativ, kan diskuteres. Et annet sted ble det hevdet at han satte et skudd mellom sine tær. Kom igjen, selv om han gjorde dette, setter jeg et spørsmålstegn ved om noen trenger å vite om slike skitne, merkverdige saker og all fokusen på dophistoriene kan gå meg på nervene etter en stund. Du gjør intervjuer og alt de ønsker å snakke om er den forbaska narkotikaen. En del pressefolk vurderte oss åpenbart kun som en haug med omflakkende junkier, mann. I lang tid ønsket jeg ikke å snakke om dop og så snart det uunngåelige spørsmålet kom opp, sa jeg bare «neste spørsmål, takk«. I min naivitet, bestemte jeg meg for å gjøre et eksklusivt intervju om narkotikaen og det var det dummeste jeg noensinne gjorde. For etterpå virket det som alt var lov og folk sa «Jo, men du snakket om det på det siste intervjuet«. .. Spesielt siden min gode venn Phil Lynott døde av disse rusmidlene, ble jeg virkelig lei av å snakke om det. og Thin Lizzy hadde uendelig mye mer å by på enn dophistorier.
– Heldigvis har dere mange fans av typen John Norum som viser at musikken dere laget ikke var forgjeves.
– Jada. John Norum er også en omtenksom og god venn. Til tross for at jeg bare forventa meg et fødselsdagskort, slo Norum til og ga meg til og med en gitar, en splitter ny Les Paul, på fødselsdagen min og han hadde brukt masse tid på å finne akkurat den rette typen og den rette fargen.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2016