Da den siste utgaven av Thin Lizzy i 2012 bestemte seg for å gi ut en skive med nye låter, byttet de i samme slengen navn til Black Star Riders. Skiva, med tittelen «All Hell Breaks Loose» gjorde overhodet ikke skam på Lizzy-navnet de valgte å ikke bruke. Når de nå er ute med oppfølgeren, «The Killer Instinct», tok frontmann Ricky Warwick seg tid til å slå på tråden til Norway Rock Magazine.
Tekst og livefoto: Geir Amundsen
Foto: Dalila Kriheli
– Heisann, Ricky Warwick fra Black Star Riders her, hvordan står det til?
– Joda, fint, bortsett fra at det er en mørk og kald januarkveld her i Oslo, og snøen laver ned.
– Ah, beklager, jeg er hjemme i Los Angeles, så jeg skal ikke plage deg med å beskrive været her.
– Hvor lenge har du bodd i L.A.?
– Det har blitt over ti år nå.
– Så Black Star Riders er nesten et fullstendig amerikansk band nå?
– Nja, jeg er den eneste som ikke er amerikaner, jeg er irsk, men jeg bor i USA. Og så har vi Scott (Gorham, gitar) som er fra California, men bor i England.
– Jeg har alltid gått ut ifra at du var skotsk.
– Sikkert fordi jeg ble først kjent i et skotsk band, The Almighty. Men jeg er født og oppvokst i Belfast i Nord-Irland og bodde der til jeg var 15. Så flyttet familien min til Skottland, hvor jeg startet The Almighty. Men min mor er skotsk, så du har litt rett.
– Jeg husker jeg så The Almighty på The Marquee Club i London for mange herrens år siden, som support for Wolfsbane – eller var det omvendt?
– Nei, det stemmer nok! Vi spilte stadig på The Marquee, det var der vi fikk platekontrakt, og gutta i Wolfsbane ble kompiser av oss.
– I ettertid er det jo pussig at vokalistene i begge de to bandene overtok mikrofonen i to av de største bandene som noensinne har kommet ut av de britiske øyene – Wolfbanes Blaze Bayley i Iron Maiden, og du i Thin Lizzy.
– Ja, er det ikke sprøtt?
– Men det får være nok kosepreik! La oss snakke om den nye skiva til Black Star Riders, «The Killer Instinct»!
– Absolutt! Har du fått hørt på den?
– Ja, jeg har hatt den i et par uker nå, og jeg liker den veldig godt. Det virker som om dere er tryggere på dere selv nå, dere er i ferd med å få en egen identitet og ikke bare prøver å holde Thin Lizzys navn og ånd i hevd, som tilfellet kanskje var da dere lagde førsteskiva?
– Ja, der er jeg 100% enig. Da vi lagde førsteskiva hadde vi mye støy og turbulens rundt navnebyttet. Da var vi et helt nytt band som aldri hadde gjort noen konserter, og Jimmy (DeGrasso, trommer) hadde akkurat kommet inn i bandet. Nå er vi Black Star Riders, og har turnert som Black Star Riders i to år. Alle er komfortable med sin rolle, og vi trenger ikke lenger å konstant ta hensyn til arven etter Thin Lizzy, selv om vi selvsagt fortsatt bærer Lizzys ånd med oss videre. Men ja, vi har vår egen identitet nå, og det har lettet på veldig mye av trykket på meg som sanger og låtskriver.
– Så førsteskiva deres skulle egentlig bli utgitt som den første nye Thin Lizzy-skiva på 30 år? Har jeg oppfatta det riktig?
– Stemmer. Låtene ble skrevet for Thin Lizzy, men rett før vi gikk i studio for å spille de inn, tok vi avgjørelsen om at det burde heller gis ut under et annet navn.
– Var du enig i den avgjørelsen, eller kommer det til å plage det til den dagen du dør at du var så nær, så nær å faktisk synge på en offisiell Thin Lizzy-skive?
– Nei, jeg var 100% enig. Mens vi jobbet med låtene, var jeg selvsagt veldig ivrig, jeg gledet meg som en unge til å få synge på en Lizzy-skive, den første siden Phil døde, den første på 30 år og så videre. Eller, hjernen min resonnerte sånn Men samtidig ropte hjertet mitt at dette var feil, vi burde ikke gi ut en Thin Lizzy-skive uten Phil, vi burde la navnet hvile i fred og heller stå på egne ben. Jeg skjønner veldig godt at Lizzy-fans verden over reagerte på planene om en ny skive, som fan hadde jeg reagert selv! En ting er å spille de klassiske låtene på konserter og holde Thin Lizzy-flagget høyt hevet, det er noe helt annet å gi ut ny musikk og kalle det Thin Lizzy. Det var ikke en avgjørelse vi tok lett på, men med en gang vi hadde bestemt oss, så var jeg ikke skuffet – jeg følte faktisk umiddelbart en utrolig lettelse! Så nei, jeg angrer ikke på det – vi gjorde det eneste rette.
– Men det må sies at «All Hell Breaks Loose» høres ut som en klassisk Lizzy-skive. Det er en Lizzy-skive i ånden.
– Joda, tre av oss hadde jo spilt i Thin Lizzy i noen år, og Scott er jo en del av den klassiske besetningen fra 70- og 80-tallet, han spilte sammen med Phil i ti år. Han er Scott Gorham, og han vil alltid høres ut som Scott Gorham når han spiller gitar. Naturlig nok setter det sitt preg på hvordan vi låter. Så det er deilig at vi både kan videreføre Thin Lizzys ånd samtidig som vi kan kjøre vår egen vei videre.
– Hvor stor Lizzy-fan var du før du begynte i dette bandet?
– Massiv! Det var mitt favorittband!
– Så du de noengang med Phil Lynott?
– Nei dessverre, jeg var litt for ung for å få med meg det. Jeg har sett derimot ham på scenen med Grand Slam, bandet han startet etter at Lizzy splittet, i Glasgow bare noen få måneder før han døde.
– På 90-tallet virket du alltid mer som en metal- og punk-inspirert musiker, du spilte vel med både New Model Army og Stiff Little Fingers en periode. Jeg hadde aldri trodd at du var massiv Lizzy-fan – du var mer Lemmy-typen!
– Joda, ser den. Mine to største favoritter var alltid Thin Lizzy og Stiff Little Fingers. Jeg elsket The Exploited, Motörhead, AC/DC og The Clash – jeg elsket alt som hadde den rette fandenivoldske innstillinga og sterke låter. Vi blir jo alle sterkest eksponert for band fra sitt vårt eget hjemland, og som ung og rocka ire ble jeg naturlig nok kjempefan av Thin Lizzy, Stiff Little Fingers, The Undertones, The Boomtown Rats og Rory Gallagher. Det var helt uunngåelig!
– Mange antok at Scott Gorham kom til å være den fremste låtskriveren i dette bandet, men den rollen er det istedet du og Damon (Johnson, gitar) som har påtatt dere?
– Scott er helt suveren til å komme opp med geniale gitar-riff, men han overlater til Damon og meg selv å forvandle de riffene til ferdige låter. Jeg har vært en låtskriver gjennom hele min karriere, siden 80-tallet, det faller meg helt naturlig. Da vi bestemte oss for å lage egne låter, så skjedde det ingenting – det virket som om alle i bandet bare satt og ventet på at Scott skulle levere varene. Så til slutt foreslo jeg til Damon at siden vi begge var låtskrivere, så burde kanskje vi få snøballen til å begynne å rulle og skrive noen låter. Det gjorde vi, vi presenterte disse låtene for resten av bandet, og de likte det så godt at fra da av var liksom det jobben vår. Jeg og Damon har en veldig bra kjemi der, og Scott er veldig fornøyd med at vi tar det ansvaret. Og det er en stor ære!
– Skriver dere individuelt, eller i samme rom?
– Vi bor langt ifra hverandre. Damon er i Nashville og jeg er i Los Angeles, så det er sjelden vi treffes utenom turneene, men på veien skriver vi så mye som mulig. Ellers blir det mest hver for oss, men det hender at vi tar en samarbeids-session via Skype – det fungerer utmerket, vi må ikke nødvendigvis være i samme rom.
– Tekstmessig virker det som om du har lært mye av Phil Lynott – nesten alle tekstene dine forteller en liten historie.
– Ja, det er en tradisjon som jeg alltid har verdsatt. Jeg hørte på folk som Lynott, Van Morrison, Dylan, Springsteen, Joe Strummer fra The Clash… alle disse var ikke bare sangere, men historiefortellere, og det har alltid appellert til meg. Musikere som har noe på hjertet, musikk som du også får noe lyrisk ut av. Jeg prøver alltid å skrive om det som foregår rundt meg, om ting som har gjort inntrykk på meg og folk jeg har møtt.
– Førsteskiva deres ble produsert av Kevin Shirley, og det var en stund snakk om at Joe Elliott fra Def Leppard skulle produsere den nye. Hvem ble det til slutt?
– Vi endte opp med en kar som heter Nick Raskulinecz – kjenner du til ham?
– Ja, han har vel produsert Rush, Alice In Chains og Mastodon?
– Stemmer, og Foo Fighters. Joe Elliott er en av mine aller nærmeste venner, og han har vært kompis av hele bandet i mange år.
– Ja, jeg snakket med Vivian Campbell i fjor, det var vel Joe som foreslo for Scott at Vivian burde steppe inn da Thin Lizzy plutselig var i beit for en gitarist i 2010?
– Helt riktig, Vivian debuterte med Lizzy samtidig med meg, og var med oss ett års tid mens Leppard var inaktive. Joe tok kontakt for ett års tid siden og sa at han gjerne ville produsere den neste Black Star Riders-skiva, hvis han fikk lov. Og det var vi alle veldig innstilte på. Vi skulle gjøre det i hans studio i Dublin, noe som hadde vært utrolig riktig for oss. Joe trodde at han skulle ha et rolig år i 2014, men så fikk de denne turneen sammen med Kiss, og begynte å spille inn nye låter med Def Leppard. Det skulle egentlig bare være noen få låter til en EP, men det vokste fort til å bli et fullt album, og da hadde han ikke lenger kapasitet til å jobbe med oss også, noe han var veldig lei seg for. Så det var selvfølgelig skuffende for oss, vi hadde sett frem til å jobbe sammen med Joe i Dublin, men vi forsto jo problemet. Sånt skjer, og Def Leppard er så klart hans førsteprioritet.
– Så hvordan kom Nick Raskulinecz inn i bildet?
– Da vi begynte å diskutere alternativer, var Nick en av de første som ble foreslått, men vi trodde ikke at vi hadde råd til ham, eller at han skulle være interessert i å jobbe med oss, for han er tross alt en av de mest ettertraktede produsentene i verden for tiden. Men da vi i sommer spilte i Nashville, som er hjembyen til både Nick og Damon, fikk Damon tak i telefonnummeret hans og inviterte ham på konserten. Nick elsket det, kom backstage og tilbød uoppfordret sine tjenester til neste skive, nærmest uansett hvilket budsjett vi måtte ha. Og han ville spille inn albumet i hans eget studio i Nashville. Ikke ett vondt ord om Joe, men du finner ikke bedre produsent enn Nick, han skjønte umiddelbart hva vi var ute etter lydmessig.
– Nick er jo mest kjent for å produsere mer moderne band innen metalsjangeren – hvordan var det for ham å jobbe med et band som er såpass i Classic Rock-segmentet som dere?
– Nja, han har jo gjort Rush! Men han er en ekte rocker, han ånder og lever for musikk 24 timer i døgnet. Han er veldig engasjert, og involverer seg følelsesmessig i låtene – han ble virkelig et sjette bandmedlem i løpet av de tre ukene innspillinga foregikk. Og han er også utstyrsfrik, vi trengte ikke ta med noe som helst, han hadde ALT! Han har en massiv gitarsamling med strøkne Les Paul’er og Gibson’er, gamle Telecastere og Fendere… Vi tok kun med våre egne favorittgitarer, han stilte med alt annet.
– Dere har også fått en ny bassist siden sist, etter at Marco Mendoza hoppet av. Hvordan passer Robbie (Crane, ex-Ratt, Vince Neil, Lynch Mob) inn?
– Herlig fyr, glimrende bassist, en skikkelig gladgutt! Han gled rett inn i bandet, og vi er veldig glade for å ha ham med oss. Marco er jo en fantastisk bassist i verdensklasse, men Robbie er kanskje en mer aggressiv bassist, med bassen nede på knærne, og vi føler at det passer musikken vår bedre.
– Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle se Ricky Warwick i band med et medlem av Ratt…
– Hahaha, ja, tidene forandrer seg!
– Frasen «All Hell Breaks Loose» forekommer også i teksten på Lizzy-klassikeren «Jailbreak». Finnes det noen lignende flørt med fortida på den nye skiva?
– Nei, tittelen på den skiva har egentlig ingenting med «Jailbreak» å gjøre, jeg var ikke en gang klar over dette før noen nevnte det i ettertid! Vi henta den fra sida av et gammelt B-17 bombefly fra 2.verdenskrig. Så nei, jeg er definitivt inspirert av Phils tekster, men det er ingen slike referanser på denne nye skiva – såvidt jeg vet, haha!
– La oss snakke litt om noen av de nye låtene – tittellåta «The Killer Instinct» kunne vært en klassisk Thin Lizzy-låt!
– Den er en kommende klassisk Black Star Riders-låt! Men joda – med en gang Scott og Damon legger på de tostemte gitarene sine, så får man assosiasjoner til Thin Lizzy. Det er en låt som jeg kom opp med riffet på, og som Scott og Damon jobbet videre med – Scott mente riffet egentlig var altfor kjapt og punka, og roet det hele ned. Jeg hadde akkurat lest Muhammed Alis selvbiografi, som inspirerte teksten – han mente at man måtte ha et drapsinstinkt for å nå langt. Ikke bare i boksing, men uansett hvilken karriere du har valgt, må du være sterk og utholdende for å komme til topps.
– Min favoritt på skiva er muligens «Soldierstown» – hva er historien bak den?
– Låta oppsto fra et fantastisk keltisk-lydende gitarriff som Scott Gorham kom ruslende inn i garderoben og spilte for meg. Jeg fikk helt bakoversveis og utbrøyt ‘Der har vi refrenget! Vi trenger ingen tekst til det, Scott, det riffet er så sterkt at jeg trenger bare skrive noen vers rundt det!’. Og det er hva vi gjorde. Så den kom veldig nesten av seg selv, med unntak av at det er ti vers! Med en gang jeg begynte å skrive, klarte jeg ikke å stoppe. Det er en veldig mørk låt tekstmessig. Jeg er som nevnt vokst opp i Belfast, så jeg har sett krig og terrorisme på kloss hold. Men dette skjer jo også i Syria eller Afghanistan. Det handler om soldater som kommer og banker på døra midt på natten og ber familien om å gi fra seg sin eldste sønn, eller sterkeste familiemedlem, for å gå i krigen og kjempe for saken. Ofre en finger for å redde hånden, så og si. Det handler om hvordan en familie takler noe slikt. Om brutaliteten, om mørket som senker seg.
– Hva med låta «Charlie, I Gotta Go»? Hvem er Charlie? Je suis Charlie? – Nei, den låta ble skrevet lenge før grusomhetene i Paris! Charlie er Charles Manson. Det handler om en kar som blir lokket med i Mansons kult i den perioden da han lovte fred og kjærlighet og en gledens revolusjon, før det hele ble mørkt og forvrengt og Sharon Tate-drapene fant sted. Men han innser fort at dette ikke var hva han ble lovet, at dette går rett til helvete, og han velger å trekke seg ut før det er for sent – Charlie, I gotta go! Dette er en av de låtene som jeg skrev sammen med Damon i Nashville i fjor vår, jeg dro dit for å jobbe med ham og det ble en særs produktiv uke!
– Et annet høydepunkt på skiva er «Blindsided» – og det er en låt som jeg ikke kan forestille meg få plass på debutskiva deres, for den er absolutt ikke Thin Lizzy-aktig. Det har vel knapt noensinne vært en kassegitar på en Lizzy-låt?
– Nei, det kan du si. Nå tar vi som nevnt ikke hensyn til det aspektet lenger, vi prøver bare å lage de beste låtene vi klarer. Tre av oss har spilt i Thin Lizzy, så naturlig nok har vi tatt mye med oss derifra. Men det er en låt som jeg har hatt gitarriffet på i årevis, en litt sånn «Wish You Were Here» eller «Tuesday’s Gone»-type låt. Men jeg har slitt med å komme opp med en melodilinje jeg var fornøyd med. Da vi var i München i fjor sommer, bodde vi på et hotell rett ved togstasjonen. Og jeg sto i vinduet og tittet på alle folkene som gikk ut og inn av stasjonen, og ble inspirert til å skrive en fortelling. Det handler om en fyr som er ille ute og kjøre, og han møter en dame som lover å redde ham og ta ham med bort fra alt sammen – de skal møtes på togstasjonen og reise vekk sammen, men hun dukker aldri opp og han havner tilbake på kjøret igjen. Jeg ringte Damon og ba ham komme ned på rommet mitt, vi jobbet med den noen timer og vips hadde vi låta klar.
– Hvilke turneplaner har dere i år? Jeg vet dere skal turnere Storbritannia med Europe i mars.
– Ja, vi starter der i mars, og så har vi en del gigs i USA i april. I disse dager driver vi og booker en del festivaler for sommeren.
– Dere skulle spilt i Oslo høsten 2013, men det ble kansellert. Vet du hvorfor?
– Nei, jeg aner ærlig talt ikke, jeg tror det var promotørens avgjørelse, uvisst av hvilke årsaker. Jeg elsker Norge, det er et utrolig vakkert land, jeg elsker folket og hele stemninga der! Så jeg håper og tror vi spiller i Norge i løpet av året. Vi var jo i Ålesund i fjor! Fantastisk fin og spesiell by, vi storkoste oss der.
– Gjør dere fortsatt konserter under navnet Thin Lizzy? I en overgangsperiode hadde jeg inntrykk av at dere kjørte begge band simultant.
– Nei, vi avsluttet Thin Lizzy da Black Star Riders oppsto i 2012. Vi hadde riktignok noen få Lizzy-konserter i Australia i 2013 som vi hadde forpliktet oss til, men siden har det utelukkende vært Black Star Riders.Kanskje kommer vi til å gjøre en Lizzy-konsert eller to en gang i fremtiden, men ingenting er planlagt. Det blir isåfall med Brian Downey på trommer, så det får han og Scott styre med. Jeg kan ihvertfall ikke se at Thin Lizzy noensinne kommer til å turnere igjen.
– Da jeg gjorde litt research til dette intervjuet tidligere i dag, kom jeg over en skive du har gitt ut med et band som het Circus Diablo – nærmest en ren supergruppe med Billy Duffy fra The Cult på gitar, og ex-Guns N Roses/The Cult-trommis Matt Sorum. Hvorfor i all verden har jeg aldri hørt om dette før?
– Dette var et bandprosjekt jeg var involvert like etter at jeg flyttet til Los Angeles i 2005. Vokalist/gitarist Billy Morrison hadde også spilt bass i The Cult (og spiller med Billy Idol nå), og vi var alle kompiser. Så vi møttes og jamma, skrev noen låter sammen, og ble enige om å lage ei skive som vi spilte inn i Matt Sorums studio. Men det var det egentlig, det var ikke noe fulltids band, alle var opptatt med andre ting. Men sjekk ut skiva, jeg tror du vil like den, det er tøff rock’n’roll, og Billy Duffy er jo en glimrende rockegitarist.
– Spilte dere noen konserter?
– Noen få her i California, men vi turnerte aldri. Vi var for travle med egne ting til å rekke å promotere skiva.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2015