Nå som tungrockens vugge straks inntar Norge for å takke for seg, synes tiden å være inne for å si et ord eller to om «The End» – kortlengderen som består av overflødige spor fra albumet «13», og som faktisk bare selges som merch under den pågående avskjedsturneen.
I forkant av innspillingen av «13» skrev Tony Iommi en rekke låter hvorav kun åtte av dem endte opp på det opprinnelige albumet. Vi som unnet oss deluxe-utgaven på utgivelsesdatoen, vet at Black Sabbath valgte albumrepertoaret med omhu. For selv om bonussporene «Methademic», «Peace Of Mind» og «Pariah» holder høy standard hva tungrock anno 2013 angår, rekker ingen av dem opp til standarden satt ved de åtte komposisjonene som utformer selve mesterverket. En av grunnene til dette er at Ozzy Osbourne synger på pur refleks og at hans spesielle – stundom magiske – melodiske sensibilitet er fraværende, men heller ikke Iommi byr på riff fra øverste hylle. Og litt sånn forholder det seg også med de syv komposisjonene på «The End».
«Season Of The Dead» er en blytung, riffsterk og nådeløs komposisjon som innfrir alle krav til hvordan Black Sabbath skal klinge; ingen vil noen gang kunne kopiere den helt unike tropen Sabbath besitter. Rent kompositorisk er «Season Of The Dead» både velbalansert og smart. Allikevel vekker den ikke ettertanken slik en Sabbath-komposisjon skal. «Cry All Night» er Iommi og Butler på reservetank og Osbourne på refleks. Et aldeles fabelaktig sound, men uten den signifikans som uttrykkes i for eksempel «God Is Dead» eller «Dear Father».
Hakket hvassere er derimot «Take Me Home», hvor Osbourne insisterer mer enn slumrer, men heller ikke her stiller Iommi og kompani med en verdig utfordrer til «13»-repertoaret. Mest interessant blant bonussporene er «Isolated Man», ikke minst fordi Osbourne uttrykker variasjon i stemmesjikt og dermed også i uttrykk. Men noen fremtidig klassiker er heller ikke denne. Og da står vi altså igjen med liveversjonene av «God Is Dead», «Under The Sun», «End Of The Beginning» og «Age Of Reason», fire klart hvassere låter, men som selvsagt sitter bedre i studioversjon.
Jeg tilhører de som holder «13» som en tilnærmet optimal avslutning på en fullstendig sublim karriere. Som svoren fan setter jeg også stor pris på at disse ekstralåtene blir meg til del. Black Sabbath har et så sterkt fingeravtrykk på rockens historie at bare lyden av dem er nok. Ut ifra en kritikers synsvinkel må det dessverre allikevel meldes ifra om at disse låtene gjør seg best som nettopp bonusspor, og at de som håper på nye toppnoteringer fra verdens beste band trolig vil bli skuffet.
Måtte årets Tons Of Rock bli en festival til ettertanke og «The End» være en spesiell gave til fansen. Språket strekker ikke til når tidenes beste og viktigste tungrockband takker for seg.
4,5/6 | Bjørn David Dolmen