BMG
Datostemplinga på melkekartongene sier nå ’Best før xx.xx.xx – ikke dårlig etter’ (og i samme slengen kan en jo undres over hva som skjedde med den småfrekke ’brett ut og bøy helt tilbake’, som forsvant omtrent på den tida Kjell Magne holdt i rattet. Tilfeldig? Hmm..), og litt sånn føler jeg at det også er med Sabb4 anno ’76. Jeg kan vanskelig finne gode argumenter for hvorfor dette ikke er Ozzy-æraens svakeste skive, men samtidig er det vitterlig en god dose elementer å kose seg med også her, selv om en formelig til tider kan høre hvordan bandet er i ferd med å gå i oppløsning.
På denne tida var især Ozzy og Bill Ward nært konstant i ei sky av kjemisk assistert bevisshetsutvidelse, og Black Sabbath ble mer og mer som et enmannsshow for Tony Iommi, som på dette tidspunktet totalt hadde tatt kontroll over produsentrollen. Der de andre stort sett satt på pub/strand/enellerannen fest, satt Iommi i studio med sonisk pusseskinn og polerte fram hva han styrte etter å skulle bli ’Den Perfekte Skiva’, og i prosessen lot han seg også påvirke av tidas popmusikalske trender, trolig i et forsøk på å være både relevant og kontemporær. Resultatet ble ei litt sprikende og tyngre synthbasert skive med et litt for tynt og i datida litt for reint lydbilde til i grunnen å fange den magiske auraen som preger alle de seksførste skivene, på litt forskjellige måter.
Joda, det åpner friskt med ’Back Street Kid’, en ok streitrocker uten de helt store knaggene å henge noe på, over i den tyngre ’You Won’t Change Me’, som nært kunne ha sklidd rett inn på bandets beste skive, ’Sabbath Bloody Sabbath’ fra tre år tidligere. Så begynner forføyningene å knake stygt gjennom pianoballaden ’It’s Alright’, som mest av alt høres ut som B- eller C-materiale fra ’Let It Be’-brainstorminger. Kanskje bandets største facepalm moment ever, men det skyldes i grunnen lite Wards overraskende brukbare vokal. Videre følger en ok rocker i ’Gypsy’, en sløy og gyngende, nesten prog-aktig ’All Moving Parts’, den uintensjonelt smått parodierende og småteite ’Rock n’Roll Doctor’, som aldri har funka særlig i mine ører og den egentlig veldig såre og fine balladen ’She’s Gone’, som dessverre overlesses med stryk, før vi står igjen med skivas beste øyeblikk; tøffe ’Dirty Women’ – som gledelig også fant veien tilbake i bandets live-sett i seinere år. Reint låtmessig er altså ikke skiva så hakkandes gæern, men det er andre faktorer, som sound, overbruk av keys, generell inspirasjon og audibel semmer stemning innad i bandet som i sum sender denne nederst på rangstigen av bandets 70-tallskatalog, kanskje for mange litt i kniv med etterfølgende ’Never Say Die’ – men det kan vi krangle om siden.
Hva kan så en slik boks gjøre for å rette opp et noe labert ettermæle for ’Technical Ecstasy’? Faktisk ikke så reint lite! Første LP byr på en full remastring av originalskiva, og her har man gjort en god jobb med å runde av spisser og legge mer tyngde – det låter i det hele tatt mye bedre enn tidligere utgaver, og allerede her får det hele seg et godt løft. Gjennom de to neste vinylene har Steven Wilson fått leke seg med originaltapene (med unntak av ’It’s Alright’, der trolig denne har forsvunnet, her inkluderes da i stedet en monomiks), og her er det mye som faller på rettere plasser enn før, gjennom én full runde av hele skiva (dog med nevnte unntak) og én skive med alternative mikser og outtakes . Nært sagt alle elementer får langt større både klarhet og dybde, og særlig Butlers bass og detaljer i kjøkkenavdelinga hos Ward får en helt annen presens. Jeg synes kanskje Wilson lar vokalen ta en noe for stor plass, ofte på bekostning av Iommis gitarer, som for øvrig nå langt lettere lar seg skille i lydlandskapet, men jeg setter dette på kontoen for ’gammal særing som bare må finne noe å pelle på’. Raus skal man jo være.
Fjerde og femte LP serveres som en dobbel live-skive fra den etterfølgende turnéen, og til tross for en Ozzy tidvis østafor takt og vestafor pitch og en Ward i full krig mot alle metronomiske normer er dette ganske fine saker, de stundene bandet funker som den helheten de burde ha vært – hele tida. Dessverre henger det en litt tung stemning over dem i denne perioden, og det gir også uunngåelig utslag i hvordan samspill og generell schwung og energi arter seg utad. Krisp og god lyd, kurant låtvalg (selv med kun ett spor fra deres to beste skiver, åpninga ’Symptom of the Universe’) og i det hele tatt en fin dokumentasjon på hvordan det stod til med Black Sabbath i ’76 mer enn et fyrverkeri av en konsert som sådan
Boksen kommer som en real lekkerbisken, med sine fem vinyler, plakat (heldigvis tegninger av bandmedlemmene og ikke skivas totalt håpløse cover, der en nesten skulle tro de gikk aktivt inn for å toppe Wards røde tights fra ’Sabotage’), replika av turnéprogrammet og en flott 40-siders bok spekket med interessant lesning, faksimiler og masser med kule bilder – rett og slett en forbilledlig affære! Ad totalum; dette er en av de boksene jeg har fått legge mine klamme never på som har gitt meg mest i form av å tilføre originalskiva nye dimensjoner, og jeg tror nok temmelig sikkert at jeg kommer til å plukke fram denne langt oftere i framtida enn jeg trolig ville ha gitt originalvinylen nye runder. Good shit!
Wilfred Fruke
Utgivelsesdato 01.oktober 2021