– Hei Vinny. Hvordan er livet om dagen?
– Hei! Jo, her er alt strålende! Du ser trommesettet mitt står ferdig rigget og mic’et opp bak meg her. Jeg gjør en del sessions om dagen. Det er så deilig å gjøre det hjemmefra. Det gjør ting så mye lettere. Jeg får spilt mye mer på denne måten, og slipper å reise langt for små studiooppdrag.
– Hvordan fungerer det? Sender band deg en forespørsel bare?
– Ja! Og så sender de meg en enkel demo, eller en ferdig låt som jeg enten liker og gjør, eller som jeg hater – og gjør allikevel! Haha!
– Vi er der, ja?
– Selvsagt! Haha! Neida, jeg tøyser litt nå, men det sier jo seg selv at jeg liker enkelte låter jeg får tilsendt bedre enn andre. Dessuten er det viktig å se de litt fra perspektivet til de som sender meg ting også, de gjør det fordi de liker trommingen min, og sikkert synes det er heftig å få meg med på en låt eler to. Jeg digger å spille uansett, jeg!
Vinny prater løst og humrende om flere av albumene han har bidratt på i årenes løp, før samtalen dreier seg inn på det opplagte: hans år som trommis i Black Sabbath.
– Så, Vinny… grunnen til at vi prater i dag er jo den kommende Deluxe utgaven av «Live Evil». (Som er anmeldt her!)
– Hæ? Blir den gjenutgitt igjen? Det har jeg ikke hørt noe om!
– Ikke?
– Nei. Det har jeg ikke hørt noe om, men så kult. Har de gjort noe med den? Ikke remixet den håper jeg! Det er så meningsløst det! Kan du tenke deg noe mindre fornuftig enn å ta noe som et band eller en artist har gjort, som de selv har gått god for, og remixe det nå bare for å gi det ut på nytt?
– Jeg synes remixer kan være spennende tilskudd til en katalog hvis det gjøres riktig egentlig, men langt ifra alle remixer jeg har hørt de seneste årene har falt i smak hos meg.
– Har du hørt denne da?
– Nei, ikke utenom «Children Of The Sea» som har vært ute som digital singel noen uker. Den låter greit den. Veldig lik, bare litt «klarere» på en måte.
– Okay! For noen spilte en remix av «Holy Diver» for meg for ikke så lenge siden, og det var tortur å høre på! Jeg mener, ‘Hva i helvete har dere gjort, mann?’ liksom! Haha! Jeg likte IKKE den basstrommelyden der i det hele tatt. Tenk, jeg var der da den ble spilt inn og vi sørget alle for at den låt bra nok i massevis. Jeg tror jeg har en del fans i ryggen når jeg sier det!
– Ingen tvil om den saken! Men hvis vi spoler litt tilbake da, og fokuserer litt på Black Sabbath. Vi vet alle historien om Axxis-albumet og at Tony likte den og du kom med midt i turneen til «Heaven And Hell». Hvordan skjedde det egentlig?
– Vel, jeg ble først kontakten av folkene i plateselskapet Jet egentlig. De ville ha meg med i bandet til Ozzy, men jeg hadde hørt alle ryktene og snakket med broren min om det og bestemte meg for å takke nei. Jeg rakk så vidt å takke nei til Ozzy før jeg ble kontaktet av Sabbath, og jeg tenkte at til tross for at jeg ikke var en stor Sabbath-fan var det en fin mulighet å komme meg inn i en seriøs og bra situasjon. Jeg ble hentet på flyplassen i LA og kjørt til et hotell der jeg møtte Tony først. Han kom ned trappen med et album jeg spilte på i hånden. Han skrøt av spillingen min, men jeg skjønner ikke hvordan han kunne ha hørt den ettersom han var på et hotell. Kanskje han hadde fått barens DJ til å spille den for ham, men noe sier meg at det aldri skjedde. Han hadde ikke hørt skiva, og har sikkert ikke hørt den enda! Haha! Men vi dro til et øvingsstudio i nærheten der bandet øvde, bare han og jeg. Han lurte på om jeg kunne noen av bandets låter, og for å være ærlig kunne jeg ikke det, men jeg hadde hørt «Neon Knights» på radioen noen dager i forkant og hadde bitt meg merke i tempo og gangen i låten. En – to – tre – fir … vi var i gang. Og her sitter vi nå!
Vi diskuterer litt om de essensielle dobbeltslagene på skarptromma under låtens intro, hvorpå jeg skyter inn at vår felles nå avdøde bandkollega Geoff Nicholls fortalte meg at nettopp de dobbeltslagene var make or break for alle trommiser som noensinne gjorde auditions for Black Sabbath gjennom hele ’80 og ’90-tallet.
– Wow! Virkelig? Det ante jeg ikke! Jeg gjorde kanskje noe riktig da!? Du vet, noe som jeg vet jeg ikke gjorde riktig var å ta med mitt eget lille trommesett. Geezer og Tony ble skikkelig nervøse da de så trommene mine. Jeg hadde bare fire tammer, èn basstromme og noen cymbaler. Jeg slo livskiten utav dem naturligvis, men settet så ikke noe fett ut på Bills enorme trommeriser. Det var da jeg kom på den geniaaaale ideen å ha store tammer opp langs sidene av settet. Det ble jo bare galere og galere ettersom årene gikk. I 2009 hadde jeg like mange trommer bak meg som foran meg. Merk mine ord – det blir til slutt ødelagte skuldre og operasjoner av det der!
– «Heaven and Hell»-turneen fullføres, og dere spiller inn «Mob Rules» rett etter. En plate som naturligvis er like legendarisk i dag som den påfølgende turneen, som igjen fører oss tilbake til «Live Evil». Har du noen spesielle minner fra 1981-82 turneen? Noe som kanskje ikke har blitt fortalt av de andre bandmedlemmene?
– Ja! Jeg husker spesielt godt en konsert i Madison Square Garden. Stort sted vet du – så pyro-ansvarlig i crewet fant frem ekstra store bomber. Han fyrte av en aldeles vanvittig salve i starten av «Neon Knights» som blåste hele scenen ut av posisjon. Altså, vi snakker om at plankebordene i scenegulvet løsnet og la seg oppå hverandre. Det ristet greit, kan du si! Haha! Geezer holdt på å snuble og gå rett på trynet. Klassisk Spinal Tap!
En annen ting jeg husker godt var «The dry ice incident». Du vet kanskje at Black Sabbath alltid brukte masse tørris under noen av låtene på denne tiden? I dag er jo det harmløse saker som kommer fra sikre hazere og røykmaskiner, det var noe annet i gamle dager kan jeg fortelle deg. Vi snakker høyrisk! Bak trommeriseren min satt crewet opp sånne enorme tønner der de hadde masse vann og tørris, for å skape den tunge frostrøyken som siver langs scenegulvet. På en av konsertene under den britiske delen av «Mob Rules»-turneen bestemte noen seg for at det ikke var nok frostrøyk, så de skulle ha mer tørris enn vanlig. Jeg brydde meg fletta om alt sånt, jeg enset det ikke engang – før det var for sent! Haha! På et gitt tidspunkt kastet eller annen idiot kastet oppi altfor mye tørris oppi den bøtta som stod rett bak meg, og WOOOSH!!! … det ble en kjemisk reaksjon ikke så ulikt en eksplosjon rett bak meg. Vann, frostrøyk og tørris blåste opp som en fontene, og i denne vanvittige skyen var det små fragmenter av intakt tørris, hvorpå en bit ramlet rett nedi rumpesprekken min og brant seg en fint lite hull i skinka mi! Jeg måtte rett på sykestua og få salvet og plastret det… midt i konserten! Tony og Geezer skjønte ikke hva som skjedde, men de lo seg fordervet da jeg kom tilbake. Tony kjørte vel en gitarsolo eller noe så lenge. Skal love deg det gjorde vondt som et helvete! De greiene der brenner seg gjennom hud og kjøtt lettere enn en blåselampe. Og her er greia – sånne rare ting skjedde alltid under låten «Black Sabbath». Monitorer sluttet gjerne å funke, og amper streiket – alltid under akkurat den låten. Vet du hva? Jeg skal vise deg noe freaky. Nå er det noen dager siden vi markerte Ronnie sin bortgang, og jeg fant en greie fra mitt siste besøk hos ham i mai 2010. Alle som besøkte Ronnie på sykehuset fikk et besøkskort med informasjon om romnummer, hvilken pasient de var der for å treffe og sånt. Og sjekk dette – på min tag står det 666! Er ikke det heavy?
– Jo, virkelig!
– Ronnie hadde noe av dette mystiske med seg hele tiden. Det var alltid «noe». Jeg spilte med jo med Tony og Geezer igjen ved flere anledninger i årene mellom «Mob Rules» og gjenforeningen med Ronnie i «Heaven and Hell» også, og slike uforklarlige ulykker og hendelser skjedde ikke med Ozzy! Da var det helt andre ting som skjedde! Haha!! På den første konserten jeg spilte etter at jeg kom tilbake i Sabbath… tenk deg! Her er jeg vant til sylskarpe Ronnie, han som ikke overså noen verdens ting, og her kommer Ozzy sjanglende ut og hyler «Let’s go fuckin crazyyyyy!», og da skjedde det ting i publikum, for å si det sånn! Vet du, første gangen jeg spilte «War Pigs» med Ozzy ble en rimelig nervepirrende opplevelse faktisk. Ozzy er naturligvis en av de tøffeste vokalistene tungrocksverdenen har sett og hørt, men hans sans for takt, rytme og tempo må vi kunne si at er vekslende. I starten av «War Pigs» får han alltid publikum med seg på klappingen der hi-hat’en går alene, og den første gangen vi spilte den klappet hele publikum med Ozzy, og de klappet høyt! Så høyt at Geezer og Tony misset feelingen totalt. Haha… de kom bort til trommeriseren med en gang de skjønte hvor dette bar, og hadde det ikke vært for litt god gammeldags blikkontakt kunne det virkelig gått ille! Skal ikke rock n roll være litt på kanten da??
– Det er jeg jo selvsagt helt enig i. Når fareelementet forsvinner, er det noe som mangler.
– Jeg opplever at tung musikk live kan være ganske magisk når det virkelig klaffer.
– Ja! Det finnes en bootleg med Black Sabbath fra Oakland i 1992 som jeg mener er noe av det ypperste som noensinne er dokumentert. Vet du om denne, eller husker du konserten?
– Ja! Det var siste konserten vi gjorde med Ronnie før vi varmet opp for Ozzy det. De konsertene vi gjorde med Rob Halford. Ronnie ville jo vise Geezer og Tony hvilken gedigen feil de gjorde ved å takke ja til det tilbudet, og ikke høre på hva han hadde å si om saken. Ronnie ga virkelig alt den kvelden, husker jeg. Nå ble det jo veldig tøft det vi gjorde med Rob også da, så det var ikke helt bortkastet uansett når jeg ser tilbake.
– Geoff fortalte meg en gang at dere var på god vei til å gjøre mer med Rob etter de to konsertene i Costa Mesa, og at det appellerte så voldsomt til Geezer og Tony at Rob så ut som Nosferatu i de sceneklærne.
– Sa han det? Så kult! Jammen han gjorde jo virkelig det! Haha! Den blå silkejakka. Klassiker! Og sang rått. Med bare én kjapp gjennomkjøring dagen før konserten du nevnte. Han hadde riktignok litt hjelp fra tekster på gulvet da, men man kan liksom ikke kritisere ham for det! Han reddet hele situasjonen på en måte. Men det stemmer det med planene for noe som skulle komme. Vi var i gang med både bilder og demoer, og vi hadde flere store plateselskap som var interessert i oss. Dessverre falt det fra hverandre, og jeg ble med i Dio igjen og gjorde «Strange Highways». Geezer fortsatte med Tony tror jeg, og Tony Martin kom vel også tilbake. Jeg har ikke hørt på det de gjorde etter at jeg sluttet.
– Ja, Geezer ble i Black Sabbath ut 1994, før Neil Murray kom tilbake, og vips er vi ikke mange årene unna Reunion-turneen vi snakket om tidligere faktisk.
– Nei, det er vi vel ikke nei! Du … forresten apropos «Reunion»-turneen. Ser du den store kassa der? (peker bak seg til hjørnet av rommet) Det var skittentøyskurven min på den turneen! Haha! Vel, jeg må fly! Det var veldig hyggelig å skravle om gamle dager med deg, og jeg får nesten høre med Tony om denne nye boksen tror jeg! Jeg vet at det er sent hos dere i Europa nå, så du får ha en god kveld eller natt! Snakkes!
Tekst: Henning Haugsnes Kaupang
Foto H&H: Chapman Baehler
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2023