Duplex/Musikkoperatørene
Black Debbath har siden de platedebuterte med «Tung, tung politisk rock» i 1999 underholdt, moret, begeistret og til dels frustrert pulikum.Frustrasjonen har for mange dreid seg om at de fire i bandet er meget kompetente musikere og låtskribenter, og dermed kaster bort muligheten til å bli noe større ved «å tøyse det bort»! De har sunget om problemer innad i Høyre, de har tatt til orde for å redde Geirfuglen og innstendig bedt om at ungene må få slippe korps. Det er mest tøys med Black Debbath, men på deres siste utgivelse «Universell riffsynsing» er det akkurat som om tøyset har en annen bunn. Men det er mest moro her også. Det gøyeste er at Black Debbath aldri har vært bedre musikalsk. Her er de trygt på 70-tallsrockens hjemmebane, samtidig som de er mer progressive enn de har vært tidligere, og de har heller ikke forlatt stonerrockrøttene sine. Og til min glede har de gitt orgelet en fremtredende plass i lydbildet. Det er virkelig med på å løfte låtene på denne platen.
På sin tur ut i det musikalske verdensrommet tar de denne gangen for seg lederlønningene på fengende «Barber Salæret», dumme ministre på den tunge, skitne, lekne og nesten pussig melodiøse «Dum, dum minister» og de har fått Bjørn Eidsvåg til å belære om pensjonsordninger i «Pensjonsballaden». En lyrisk perle, som også rent melodiøst blir bedre for hver lytting. For ikke glemme den tunge, seige og deilige «Til Hælvete med Munch-museet». Det jeg sitter igjen med er allikevel at drapert i all humoren er det en tydeligere brodd i tekstskrivingen enn tidligere. Om det er tilsiktet er ikke godt å si. Det mest innlysende eksempelet er når vokalist Lars Lønning på «Dum, Dum Minister» synger «Dum, dum minister, det du har å si, er det som regel ingen god mening i». Det er vanskelig å ikke se for seg medlemmer av den nåværende regjering, spesielt når det senere i låten synges at ministeren «cruiser i sin blåblå by». Eller når humorrockerne på «Barber Salæret» tar til ordet for å kutte lederlønning som skyter i været, for å «stagge den skakke skjevfordelingen». Eller på «Sulten», som først og fremst er en oppramsing av alt Lars Lønning har spist, men som i all sin humordrakt er vanskelig å høre uten å tenke at det ligger noe mer enn bare tøys bak. Hør bare her: «Uansett hvor mye alle andre har, vil jeg bare grafse til meg mer. Du sier at jeg må moderere meg, at det blir både flaut og dumt. Å skjegget fullt av sjømatrester, når havet er tomt». Mistanker om alvor til tross, dette er mest moro. Med låter som «Fjern moms på råtten frukt» og «(Hei, hei, vi er) Justervesenet» blir det aldri for alvorlig. Bare alvorlig bra.
5/6 | Lars Martin Gimse
Utgivelsesdato 25.januar 2015