Tekst: Sven O. Skulbørstad
Foto: Stian Andersen
– Først og fremst gratulerer med utgivelse! Hvordan uttaler man tittelen?
– Det er meningen å være fransk, men det er egentlig veldig dårlig fransk fordi det er feil artikkel og burde i så fall ha vært “La Californie” – men jeg syntes det så mye bedre ut med “Le Californie”, så da ble det sånn. Rett og slett feil fransk, og er valgt helt ut ifra en estestisk vurdering. Jeg har akkurat sett t-skjortene våre og det ser dritbra ut. Det passer også inn i mye av filosofien på plata som omhandler et California som bare en nordmann kan lage, noe som jeg jo har gjort som bor der halve året og er flaska opp på min fars platesamling i tillegg til filmer og skatekultur som jeg har funnet via magasiner og kopier av kopier på VHS.
– Det passer veldig inn i førsteinntrykket jeg fikk av plata som om mulig låter enda mer 60-talls enn dere har gjort tidligere?
– Det er umulig for meg å si, jeg prøver bare å følge låten og spille det jeg selv synes er bra. Men det kan nok stemme at det ligger noe 60-talls i lydbildet og enkelte av sporene, ja.
– Den starter også veldig nakent og vakkert med “Another Kind Of Lonely”.
– Jeg synes gitarpartiet er så kult, det er en kompis av meg som heter Jared Nelson Smith som har laget. En slags gitarkamerat om du vil som har vært med på turné med oss tidligere. Han satt en morgen og spilte hovedpartiet som jeg umiddelbart likte og tok opptak for å lage noe ut av det. Gitaren bærer hele låten såpass bra at man ikke trenger noe mer oppå, så da ble det bare sånn og det funker fint synes jeg.
– Noe som også funker fint er de nye gospelinspirasjonene som kommer litt her og der, hvor kommer det ifra?
– Jeg så den filmen med Aretha Franklin, “Amazing Grace” og spesielt “Tune For Believers”, som egentlig er en type låt jeg ikke klarer å skrive – men på grunn av filmen og en type gitarstemming jeg ofte bruker som jeg har fra Curtis Mayfield hvor du får sånne typer grep som jeg bruker i låten. Den skrev seg egentlig litt selv, og opptakten startet i en drøm jeg hadde der dette var selve hitten på plata og det var Nikolai (Hængsle, bass) som hadde skrevet den. Han har veldig mye mer forhold til gospel enn det jeg har og har spilt mye gospelmusikk for meg.
– Hvem er det som korer gospeldelene?
– Det er det som er gøy med å lage ferdig skiva i L.A., for det er så mange dyktige musikere her. Det er en som heter Carmen Carter og datteren hennes som gjør det meste, og de synger på tre låter på skiva, altså “Tune For Believers”, “Another Kind Of Lonely” og “Wolfhouse”.
– Du har også med noe studiosnakk som ikke er klippet ut, som jeg synes gir en følelse av å være til stede mens dere spiller.
– Noe av snakket har blitt tatt bort, mens noe har vi latt bli med. Spesielt på “Cowboyboots And Speedos” er det han gærne naboen min som skriker på, det var gøy så det måtte med.
– Mens vi er inne på akkurat den sangen så lurer jeg fælt på inspirasjonen bak?
– Jo, Questlove har en podcast som heter “Supreme” og der hadde han den legendariske rapperen Quame som fortalte om den første N.W.A.-turnéen som også er filmatisert en del av til dokumentaren “Straight Outta Compton”. Der forteller de at de følte seg ganske rå og tøffe ifra gangstermiljøet, men når de begynte å nærme seg sørstatene ble de møtt med en mer form for countrygangstere som gjorde de usikre og redde. Og da på festene kunne de gjerne stå med maskingevær i den ene hånda og drinken i den andre hånda, ikledt cowboyboots og speedos. Da ble L.A.-folka helt satt ut og gikk bare hjem for å sove. Det er så grafisk og rå look som jeg skrev en låt rundt. Dette har vi også fått laget i en stor treplate som vi har med oss rundt på turné der folk kan stikke hodet inn og ta bilde av seg selv for å bli “Cowboyboots And Speedos”-karakteren. Det er tilgjengelig for alle i løpet av turnéen dette her så det er gøy.
– Hvem er det som du synger med på “Summercrush”?
– Victoria Hillestad. Jeg kjenner storesøsteren Carmen litt, og hun la ut en video av Victoria der hun spilte gitar og sang og jeg synes hun sang så utrolig fint. Hun er ifra Oslo, men bor i Tyskland og lager filmmusikk. Hun er ikke så veldig pushy på egen karriere, men lager noen låter her og der og vi skrev da “Summercrush” sammen. Hun synger helt fantastisk og jeg håper hun lager mer for seg selv, men hun er veldig laidback.
– Det blir veldig kronologisk det her, men er avslutningen på “She’s Allright” det originale mobilopptaket ditt?
– Det er jo det vi vil at det skal høres ut som, men bakgrunnen er at produsent Eivind Helgerød egentlig ville ha den litt kortere, mens Jared som jeg har skrevet den med mente at det burde være et siste vers helt mot slutten. Da kom idéen om å ta meg opp med en gammel iPhone, og det ble da gjort på verandaen min med fuglekvitter i bakgrunnen. Jeg digger mobilopptak og synes det låter drit-tøft, så da ble det sånn.
– Et veldig originalt grep jeg ikke kan huske å ha hørt før, så kudos for det!
– Jeg har på en måte gjort det før, på soloplata mi “Pop Noir” skrev jeg “Botanical Garden” sammen med Anne Lise Søkedal allerede i 2010 og der er hele låten faktisk bygd opp rundt det opprinnelige telefonopptaket da jeg syntes det var så fett. Kanskje ikke helt på samme måte, og det er helt sikkert mange andre som også har gjort noe lignende. Det er en kul greie.
– Er det en sammenheng mellom “Little Wolf” og “Wolfhouse” som avslutter plata?
– Ja, det er absolutt. De er til Ylva Greni, som er niesa mi. En sinnssykt kul dame som ble født i 1993, jeg husker det veldig godt fordi det skjedde mens jeg var på turné i San Diego samtidig via noen skatekontakter jeg hadde og da ble jeg oppringt på fasttelefonen der og ble fortalt at Ylva var født. Jeg har vært en ganske nær onkel hele livet hennes, og “Little Wolf” handler rett og slett om da hun var liten, mens “Wolfhouse” forteller om da hun har blitt en stor, sterk og voksen dame. Det er altså en slags hyllest til henne, først fra da hun var liten og så til hvem hun har blitt.
– Og der kommer også gospelen tilbake?
– Absolutt. Og den delen er fra en periode der jeg var ganske nedfor, og hun kom for å be meg om å slutte å sippe, men bli med henne på noe som heter “breakfast clubbing”. Det er noe hun holdt på med som går i at man møtes 08:00 på morgenen, men danser som det er 04:00 på natta. Alle kommer og er trøtte i trynet, men blaster musikk, danser og får en jævlig fin dag. “Wolfhouse” er BigBang som prøver å lage housemusikk – som vi selvfølgelig ikke får til, men det ble noe annet som ble jævlig gøy.
– Er det en greie å møtes 08:00 på morgenen og danse?
– Ja, det er en greie faktisk. Hun kjente noen dansere i Oslo som møttes tidlig på dagen for å danse dagen i gang – “Breakfast Clubbing” altså. Og som jeg sier i sangen: – “You lifted me up that morning” som handler om akkurat dét; Hun tok meg med på noe jeg trengte.
– Jeg synes også det er en litt sårere følelse over skiva nå, kjenner du deg igjen i det?
– Det er umulig for meg å svare på, men mye av tekstene handler jo om sønnen min i L.A. som jeg ikke får møtt, så mye av dette har kommet ut ifra et sorgarbeid og å akseptere en veldig vanskelig situasjon. Jeg kan ikke si så mye av dette, men begge de to sporene på skiva handler jo om sønnen min som jeg ikke får se. Han vet ikke engang at jeg er faren hans, så det er en komplisert situasjon. Han er ni år, så det er helt vilt. Det er klart at det er med her, men det er også samtidig veldig mye andre inspirasjoner her også. Jeg skriver jo ut ifra følelser, så det er helt sikkert riktig det du sier.
– Hvordan er så følelsene med tanke på plateslipp?
– Den er helt fantastisk. Jeg er kjempestolt over plata, og ikke minst samspillet mellom oss som band som er helt rå om dagen. Det eneste man kan gjøre når man har laget et sånt produkt er å gi ifra seg noe man selv elsker og håpe at andre kanskje også liker det. Ikke for å skryte, men jeg synes jo det vi gir ut nå er sinnssykt bra. Man skal gjøre mot andre som man gjør mot seg selv, men ikke tenke på hva andre synes når man lager musikk. Men jeg har helt siden vi startet å jobbe med skiva tenkt at dette digger jeg. Fy faen for en kul gitarlyd, sånn må det bli og jeg håper jo at folk liker det. Men jeg driter egentlig i det, haha!
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2023
