14th Floor
Det er ikke mer enn et drøyt år siden Biffy Clyro slapp sin forrige skive, «A Celebration Of Endings», men siden den ble kraftig utsatt, er det i praksis nesten to år siden de avsluttet arbeidet med den – og siden har de ikke hatt anledning til å spille konserter. Så hva gjør man da? Hvis du er Simon Neil, så skriver du nye låter og spiller inn enda en skive! Det vil si at når Biffy Clyro inntar Sentrum Scene i februar neste år, er det med to nye skiver i bagasjen, og 22 nye låter som de ikke har fremført på konserter før. De elleve nye låtene som utgjør «The Myth of the Happily Ever After» ble visstnok innspilt i september i fjor, og nyheten om at Biffy Clyro nå skulle slippe nok en ny skive kom som en overraskelse på de fleste da det ble annonsert seks uker tidligere. Fansens respons til de to foregående skivene «Ellipsis» og «A Celebration Of Endings» var ganske variert, så spørsmålene er om de nå har klart å levere noe som matcher klassikerne «Puzzle» (2007) og «Only Revolutions» (2009)?
Nja. Som vanlig leverer herrene Neil, Johnson & Johnson til godkjent og vel så det, og de fortsetter hovedsakelig i samme spor som de foregående skivene – selv om denne er vesentlig mørkere enn forgjengerne. Jeg savner derimot et trumfess her, den ene låten som virkelig sparker deg i trynet eller jager frem gåsehuden eller tåren i øyekroken, noe de nesten konsekvent har klart å levere tidligere, unntatt på «Ellipsis». De er nære på flere ganger, men den ene låten som for min del virkelig skiller seg ut her, gjør det dessverre med negativt fortegn. Avsluttende «Slurpy Slurpy Sleep Sleep» er like eksentrisk som tittelen antyder, og intensiteten skrus bare opp frem mot et crescendo av galskap på tampen, men for min del ble den bare slitsom. Så enerverende at jeg måtte virkelig konsentrere meg for å ikke famle etter stopp-knappen. Det er godt mulig at andre vil elske denne, til og med ha den som favoritt, men musikk er en subjektiv greie, og denne låten strøyk meg virkelig mothårs.
Det er som alltid vanskelig å putte Biffy Clyro i en definert musikalsk bås – man hører fortsatt tydelig spor av deres punkrøtter godt sukret med deres sans for poprock og melodier, og de er ikke redde for å gå utenfor boksen med odde taktarter eller påvirkning fra alt fra electronica og reggae til progrock a la Rush. Det er mye å fordøye, og du tar ikke inn hele denne skiva med kun en gjennomlytting. Det åpner ganske rolig med den mørke «DumDum», men andrelåten «A Hunger In Your Haunt» kan fort vise seg å bli en favoritt – hør bare på det progressive instrumentalpartiet mot slutten, omringet et typisk fengende Biffy-refreng.
Vi må trekke frem noen låter til: «Holy Water» høres i starten ut som en klassisk Biffy-ballade tross noen mørke og atonale akkorder her og der, men mot slutten av treffes du av en mur av gitarer mens Simon Neil skriker sår hals på seg i refrenget. «Errors In The History Of God» (hvilke fantastiske titler de har!) er steintøff, med en fantastisk tekst (‘We’re trolls – in this universe we’re trolls – happy just to torch shit, born to scorch your homes‘) og en melodilinje som biter seg fast. Og så har vi skivas ‘ekte’ ballade «Existed», en nydelig sak som Neil hovedsakelig synger i falsetten, men igjen korer han seg selv med full skriking på siste refreng. (Ballader inneholder vanligvis ikke tekster som: ‘I wanted to upset some assholes, show them that I don’t belong‘.) Og hør på det sjuke drivet med et hypnotiserende riff på tampen av den glimrende førstesingelen «Unknown Male 1».
Hvis du har likt det Biffy Clyro har levert i løpet av de siste ti år, er det ingen grunn til å ikke investere i denne også. («The Myth of the Happily Ever After» slippes både digitalt og på CD, men vinylkjøperne har en ekstra bonus – her medfølger en CD med livestreamen de hadde i Glasgow i august i fjor for å markere slippet av «A Celebration Of Endings».)
4,5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 22.oktober 2021