Mandag 31. oktober 2016
Den skotske trioen har gått gradene på Oslos konsertscener, fra en legendarisk opptreden på John Dee for snart syv år siden, via Rockefeller, til et utsolgt Sentrum Scene. På denne turneen som promoterer deres syvende skive «Ellipsis» er de akkompagnert av to ekstra musikere på keyboards og gitar, og det trengs for å få med alle nyansene, spesielt på de mer komplekse låtene fra «Only Revolutions» og «Opposites».
Vi fikk oss en overraskelse med en gang bandet gikk på scenen og dro i gang «Wolves Of Winter» – i anledning Halloween hadde de fått sminket ansiktene sine i beste tradisjon, og Simon Neil så mer ut som King Diamond enn som den kjekkasen som store deler av kvinnene i salen hadde kommet for å sikle på. Brødrene Johnston kjørte som vanlig bar overkropp fra første minutt, og koringene deres sitter som et skudd – deres bidrag til Biffy Clyros vokale lydbilde kan ikke overvurderes.
I løpet av de neste to timene fikk vi servert hele 26 låter i energiske versjoner, og bandet leverte så til de grader. Det var tydelig at de virkelig ønsket å gjøre Halloween 2016 til en minneverdig konsert for alle involverte, og de gjorde ikke mye feil. Man kan alltids pirke på setlista og sutre over at de denne gangen ikke spilte klassikere som «Glitter & Trauma» eller «Who’s Got A Match», eller at det var litt for mye nytt (10 av 13 låter fra «Ellipsis» ble spilt), men når vi får et slikt kvantum av låter leveres det ihvertfall valuta for pengene.
Bandet gjorde som sagt det meste riktig, men vi må dessverre rette en stor harmdirrende pekefinger mot kveldens lydmann. Simon Neils vokal var nærmest uhørlig store deler av konserten – koringene var faktisk høyere! Og når man ikke får med seg ett ord av de surrealistiske tekstene eller vokalmelodien, så sliter man med mindre man kjenner alle låtene svært godt. Når bandet var i fullt øs med bass, trommer, to gitarer og keyboards, så druknet vokalen fullstendig. «That Golden Rule» er en fantastisk låt på skive, men ble en massiv mur av lydgrøt under det avsluttende intrikate instrumentalpartiet. Det var kun under de roligere partiene og på balladene (som svisken «Rearrange» og radiohiten «Many Of Horrors») at man kunne høre Simons stemme klart og tydelig, noe som gjorde at hans akustiske soloversjon av «Machines» ble et høydepunkt på konserten. («Machines», som avsluttet hoveddelen av konserten, sto forøvrig ikke på setlista som lå på scenegulvet foran bandet, men det gjorde «Folding Stars», som derimot ikke ble spilt.)
Heldigvis kom vokalen litt mer frem i miksen på tampen av konserten, og ekstranumrene med trippelen «The Captain», «People» og «Stingin’ Belle» var en parademarsj. Kudos til Oslopublikummet for å bidra til å skape kjempestemning med allsang og armveiving og for en gangs skyld ikke være massivt opptatt med Snapchat, Poke Mongo og Facebook-innsjekking i ett sett.
Hadde bare lyden på Sentrum Scene vært mange hakk bedre, så hadde vi lukta på sekseren her. Men når det totale lydbildet og opplevelsen blir såpass forringet på grunn av fraværende vokal, har vi ikke noe annet valg enn å trekke kraftig. Men – og dette må understrekes – det er ikke bandet sin skyld. Biffy Clyro leverte 100%, men lyden på Sentrum torpederte toppkarakteren. Vi tar selvfølgelig forbehold om at lyden var bedre i andre deler av lokalet, men fra vår plass fremst på galleriet låt det helt krise!
4,5/6 | Geir Amundsen
Foto: Arash Taheri
Les også et intervju vi gjorde med skottene for seks år tilbake!
