Provogue
Utemmelige Beth Hart, som nylig gjestet Norge, er blitt en nesten like god låtskriver som sanger. Forløsningen kom med «Bang Bang Boom Boom» i 2012, og siden har 52-åringen utelukkende tilvirket gode soloplater med tentaklene i amerikansk rootsmusikk. Skussmålet overdras sågar samarbeidsprosjekter med Joe Bonamassa, som ingenlunde desimerer Harts stilistiske bredde. Høstens utgivelse, hennes ellevte soloalbum, innbyr til moderne americana-fest, vekselsvis av eksplosivt blodig og sart valør. Åpningskuttet «Savior With A Razor» stiller kvalitativt på par med «Baddest Blues», og er en blytung sak med djevelens intervall, hvis gitarfigur ihendehaver gitte likheter med Slash’s Snakepits absolutte mesterstykke «Neither Can I»; meningsbærende er det derfor at nettopp Slash gjester låten.
Hovedpersonen synger bedre og bedre jo eldre hun blir, både under konserter og på plate, og viser seg særlig mesterlig i omgang med sardoniske, rå uttrykk. Forøvrig rommer «Savior With A Razor» et par teatralske, uforutsette akkordprogresjoner som trygger særdrag og originalitet. Andre bemerkelsesverdige spor favner kabaret-polkaen «Never Underestimate A Gal», loungejazz-nummeret «Drunk On Valentine», vold-i-nære-relasjoner-hymnen «Don’t Call The Police», crooner-smektende «Pimp Like That» og en hjemsøkende operette-blues-finale i «Machine Gun Vibrato». Sistnevnte ville ikke vært direkte upassende tidlig i Kaizer Orchestras «Maestero»-utlegg, rent hypotetisk, og besørger artistens stiligste plateavslutning.
«You Still Got Me» er trolig Harts beste soloarbeid og i alle fall den stilistisk mest velnærte. Interessen daler noe midtveis i programmet, som vies artistens country-, soul- og gospel-influenser, men utførelsen står konsekvent til terningkast seks. Jeg bejubler dessuten albumets firskårne stilpalett. Slik skal det gjøres.
5/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato 25. oktober 2024