Provogue
Den amerikanske singer/songwriteren Beth Hart har servert oss lidenskapelig og sår blues, soul og rock et par ti år allerede og når jeg setter meg ned for å høre på hennes siste utgivelse har jeg ikke forventninger om noe veldig spesielt. Albumet, som består av tolv låter, åpner med en smooth jazzlåt. ”Jazz Man” gjør jobben og setter raskt stemningen. Beths stemme kommer etter kort tid selvsikkert inn og finner sin naturlige plass på denne kuriositeten. Dette er en åpning man trygt kan lene seg tilbake og bare nyte. Det er det som er med amerikanerinnen – stemmen hennes. Den er det sentrale og er på et slikt nivå at du kan risikere å bli forhekset. Så følsom, så vakker, men også vanvittig rå når sangen krever det.
”Fire On The Floor” består av flere sjangere, i tillegg til den ovennevnte jazzlåten finner du også blues, rock og soul her – samt et par neddempete perler. Jeg skal ikke gå gjennom albumet låt for låt, men heller nevne høydepunktene, for det viser seg nemlig at til tross for min skepsis, så er det en hel del av dem her.
”Love Gangster” og ”Coca Cola” tar over der ”Jazz Man” slapp, og vi får Hart mer som vi kjenner henne. Bandet er solid og produksjonen fremhever Harts stemme. Jeg kommer heller ikke utenom låten ”Fire On The Floor”. Jeg blir forført. Beth synger så følsomt på denne sentimentale bluesballaden at jeg blir dratt inn i låten og glemmer verden der ute for fem minutter og elleve sekunder. Jeg tok feil, jeg kom meg ikke tilbake til den virkelige verden likevel. ”Woman You’ve Been Dreaming Of”, låten som tar over etter tittelkuttet, holder meg borte i enda fire minutter og tjuefiresekunder.
Deler av albumet er dyp og alvorsfull, mens andre deler fremhever en mer leken utgave av Hart. ”Baby Shot Me Down” er en slik låt som fremhever den mer lekne utgaven, før ”Good Day To Cry” tar oss med tilbake til alvoret. Men er det ikke slik vi vil ha Beth Hart? Aldri noe tull og tøys, men leken – samtidig som hun er full av alvor. Det er i hvert fall slik jeg vil ha henne.
”Picture In A Frame” er nok en rolig låt, men i motsetning til de andre kan den risikere å bli litt anonym. Den yndige ”No Place Like Home” har fått æren av å avslutte denne utgivelsen. Her er Beths stemme kun akkompagnert av et piano, og låten er så full av sjel at den frembringer akutt hjemlengsel enda jeg sitter trygt og godt i min egen stue. Den frembringer også en annen lengsel, enda jeg ikke helt vet hva jeg lengter etter. Kanskje er det Beth selv, eller mer av musikken hennes? Jeg bestemmer meg i hvert fall for å bruke resten av høsten til noe fornuftig, nemlig å sette meg godt inn i katalogen til Beth Hart. Ja, så feil kan man altså ta, for ”Fire On The Floor” viste seg å være en meget sterk utgivelse uten betydelige svakheter.
5/6 | Freddy Ludvik Larsen
Utgivelsesdato: 14.10.2016
Les også et intervju vi gjorde med damen for noen år tilbake!