Fredag 22. desember 2017
Det er ganske nøyaktig to år siden Beasto Blanco besøkte hovedstaden for første gang. Den gang spilte de på lille svette Revolver for en håndfull mennesker, mens de nå, med to album i kofferten, kunne steppe opp et hakk til Hard Rock Cafe. Men heller ikke her var det utsolgt.
Til tross for at Beasto Blanco ikke er noe stort navn i Norge ennå, er det ingen hvem som helst som fronter dette bandet; vi snakker om både bassisten til Alice Cooper gjennom de siste 16 årene, Chuck Garric, og ikke minst datteren hans Calico Cooper. Sammen sørger de for at Beasto Blanco er et forrykende liveband, med høyt energinivå. Chuck står for hovedvokal og gitar, mens Calico bidrar med noe vokal og mest sceneshow. Hun bærer preg av å ha vært med sin far på turné.
Etter en julelåtintro entrer ensemblet scenen, anført av Chuck Garric i julenissedrakt, og de åpnet dette juleballet med den selvtitulerte låta «Beasto Blanco». Dessverre med noe lydproblemer, det var nærmest ikke lyd i mikrofonen til Calico. «Buried Angels», «Freak» og «Motor Queen» fulgte videre. Under sistnevnte dukket Chuck opp i finlandshette, og Calico tråkket ham ned i knestående mens hun veivet med et flagg.
Til «Machine Girl» hadde Calico fått på seg en neonlysende maske, før Chuck introduserte neste låt med «Are you ready to grind this one out with us»? Det var vi, «Grind» var vel høydepunktet i konserten så langt. Under «Death Rattle» dro Chuck frem munnspillet og Calico hadde funnet frem balltreet, mens Chris Latham prøvde seg på en gitarsolo som vi knapt nok hørte – såpass laber lyd var det uheldigvis. Men gjengen på scenen lot seg ikke affisere av det, men kjørte videre på med «Damnation», tittelsporet fra første album «Live Fast Die Loud» og «Honey».
Jaggu ble vi ikke presentert for en splitter ny låt også, fordi vi nesten var som familie å regne og de ikke kunne tenke seg noe bedre sted å være to dager før jul enn i Oslo, som Chuck en smule sarkastisk uttalte. «We Got This» var fengende nok og vitnet om at de fortsetter å skrive musikk i samme landskap. Og det er det ikke noe feil med. Kveldens første, og eneste, ballade «Dark Matter» fremførte Chuck nærmest solo, før han presenterte hele bandet og de sammen rundet av med «I Rise», etter at Chuck hadde fortalt at dette var deres siste konsert av året og at det var utrolig hyggelig av oss å dele denne kvelden med dem.
De gikk av scenen i noen minutter, men kom inn igjen til en ny julelåtintro som ble avløst av deres versjon av Alice Coopers «Feed My Frankenstein», som de ga ut på sin forrige skive. De toppet det hele med «Breakdown», som skulle vise seg å bli kveldens beste låt. Her var det litt ekstra futt i bandet, særlig Calico. Generelt var encoren det beste de gjorde, de tok vel ut det siste de hadde igjen på tampen av turneen.
Denne konserten kunne dessverre ikke måle seg helt med den jeg var vitne til på Revolver to år tilbake. Det hadde muligens noe å gjøre med at jeg hadde litt for høye forventninger etter at de la lista høyt for seg selv sist gang, pluss det faktum at det var enda mer stas med en enda svettere intimkonsert. Men det var to faktorer til som spilte inn; lyden på Hard Rock Cafe var elendig denne kvelden, og bandet bar tydelig preg av at dette var siste konsert på turneen, og siden det bare var et par dager til julaften tipper jeg de gledet seg til å komme hjem. Men har du ikke sett Beasto Blanco live før, bør du absolutt benytte sjansen neste gang du får mulighet.
4/6 | Marianne Lauritzen
Foto: Arash Taheri
Les også intervju med Chuck Garric.
