Torsdag 7. mars 2023
Banned From Utopia så dagens lys i 1994, og har hele tiden bestått av musikere fra Frank Zappas mange band fra sytti- og åttitallet, assistert av noen “utenforstående”. I kveld ble utgjorde veterandelen av bandet Robert Martin (sang, keys, sax) Chad Wackerman (trommer), Scott Thunes (bassgitar og vokal), Ray White (vokal og gitar), mens Robbie Mangano (gitar, sang) og Mike Miller (gitar) var “de fra utsiden”. Arrangøren proklamerte på forhånd at man skulle få oppleve musikere som gjennom krevende auditions ble håndplukket av sjefen sjøl, spille og fremføre musikken slik den skal spilles. Derfor var det med visse forventninger man ankom et Cosmopolite fylt til randen av et godt voksent publikum.
Entring av scenen skjedde ikke med fanfarer og fyrverkeri, men heller gjennom å komme luntende inn, plugge inn instrumentene, pludre litt med publikum – og så bare kjøre på. Det begynte ganske pyntelig med “Doreen”, før det så gikk rett over i en forrykende versjon av “Black Page #2” med “Village Of The Sun” og “Echidna’s Arf (Of You)” kjapt følgende etter. Deretter rant den ene etter den andre klassikeren ut som perler på en snor, noen med all snert og presisjon på plass, andre litt mer preget av rust og at mange av gutta er nær eller over vanlig norsk pensjonsalder. “Montana”, “My Guitar Wants To Kill Your Mama” og “Uncle Remus” satt som et skudd, og viste at de virkelig kunne når de ville
Fra komplekse komposisjoner til funky rytmer, pop og alt mulig annet som finnes i Zappa-katalogen, viste Banned From Utopia allsidighet og musikalske dyktighet i fullt monn. Samspillet satt for det meste bra (det er et must når man skal spille så tett arrangert og til tider skremmende kompleks musikk), og alle briljerte i varierende grad på sitt instrument. De klarte på mange måter å fange essensen av Zappas sound samtidig som de tilførte sitt eget særpreg, og særlig Robbie Mangano imponerte med sitt virtuose gitararbeid, og viste en fin blanding av imponerende teknisk ferdighet og musikalsk følsomhet. Scott Thunes og Chad Wackerman er en rytmeseksjon å dø for, og Martin imponerte med en overraskende god stemme og fint tangent- og saxspill.
Selv om det en gang i blant skortet litt, var vokalprestasjonene jevnt over av god kvalitet som ikke gjorde særlig skam på originalene. White var hovedvokalist, og selv om alderen helt klart polerte bort litt av toppen og utholdenheten i stemmen, var det jevnt over fine prestasjoner som var ganske så tro mot originalene. Når vi snakker om vokal, så savnet jeg enda flere vokalharmonier, og jeg synes det ble litt tynt her og der. Når det dro til med tre og fire vokalister av gangen, ble det skikkelig trøkk, så de kunne hvis de ville.
Kanskje har jeg blitt litt bortskjemt med å ha sett flere Zappa-coverband med store besetninger med alle mulige instrumenter, men jeg savnet at de ikke hadde med flere blåsere, som for eksempel en trombone og trompet. En del av låtene på kveldens setteliste er ganske blåstunge originalt, og noe av tyngden forsvant da det ble borte. Martin gjorde en god jobb på sax, men siden han også var bandets eneste keyboardist, måtte han gjøre instrumentvalg som gjorde at låtene noen ganger ble litt tynnere i deler av lydbildet enn nødvendig. Kanskje en fast keyboardist nummer to hadde gjort lydbildet større og gitt Martin muligheten til å spille mer sax.
Stemningen på scenen var god, og det virket som om de fikk en god og genuin kontakt med publikum. Scott Thunes tullet litt om sine skandinaviske aner og proklamerte at han er møkk lei folk som bruker mobil på konsert, og fikk god respons på det. Lyden var ganske ujevn gjennom hele konserten, og jeg opplevde den som litt masete og endimensjonal noen ganger, med altfor lave keyboards og hovedvokal. Lyden til tross, så var det tydelig at bandet hadde genuin lidenskap for Zappas musikk, og deres kjærlighet til materialet skinte ofte gjennom. Dette smittet over på publikum, og alt i alt ble det en hyggelig kveld med et band som burde ses hvis du ikke har sett det før. 4,5/6
Tekst & foto: Trond Gjellum