Voices Of Wonder
Man vet hva man får når man setter Backstreet Girls i spilleren – pluss/minus 40 minutter med herlig boogierock av ypperste klasse. Skiva åpner friskt med freseren «Moonrocker» og starter med det «Normal Is Dangerous» på en aldeles ypperlig måte i god gammel BSG-ånd. Petter Baarli og Bjørn Müller låter omtrent akkurat som de gjorde i 1990, akkurat som de seg hør og bør. Vi vil ikke bli overrasket når vi setter på Backstreet Girls, og det blir vi heller ikke her. De låner som vanlig akkurat passe av AC/DC uten å bli helt Airbourne (bortsett fra tittelkuttet, der «Riff Raff» er litt vel gjenkjennende), med en liten dæsj Lemmy attåt. En liten ting jeg har å utsette er at denne burde ha blitt utgitt før sommeren så den kunne ha vært med på stranda sammen med trivelig lag og noe godt i glasset. Da gjør «Normal Is Dangerous» seg aller best. Ellers har vi da 12 spor med utelukkende BSG-rockere (no ballads som det er presisert i presseskrivet), og der ingen trekker spesielt ned kan jeg nevne de som trekker opp, som det allerede nevnte åpningskuttet, «Where Have All The Bad Boys Gone», «Angelface», «Status Quolity» og «Goat» som alle viser bandet fra sin aller beste side.
Det samme gjelder for så vidt for avslutteren «Motorhellway» også, som med sin spilletid på 05.29 må være noe av det lengste (og ikke minst beste) de har gjort på en veldig god stund, og som med det runder av en meget bra skive på en meget bra måte.
4,5/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato 13.september 2019