I høst turnérer bandet det norske kongeriket, og da konstellasjonen av Petter Baarli, Bjørn Müller, Gaute Vaag og Jonas Amazonas gjestet henholdsvis Steinkjer og Trondheim inviterte vi til samtale om tingenes vederkvegende tilstand. Å samle angjeldende kvartett rundt ett og samme bord er imidlertid ikke gjort i en håndvending, men etter en håndfull røykepauser, inntak av fluidium og etterlysning av bandmedlemmer – rockebassister er alltid sent ute, bedyrer nestor Baarli – så lykkes prosjektet.
I baren på Trondheims-hotellet som residerer band og turnéfølge risser undertegnede et bilde på et ensemble som siden «Death Before Compromise» gradvis er blitt den ypperste utgaven av seg selv. Vi lar sågar falle den påstand at årets «In Lust We Trust» utgjør diskografiens beste tilslag.
Baarli: Den figurerer i alle fall på «Topp 3». Det er ei plate som vokser på lytteren, og som ble jobbet mye med. Pandemien ga ekstra tid til å spisse stoffet, og mange idéer som oppsto i kjølevannet av basiske spor materialiserte seg i det ferdige produktet. Jeg skriver låter hele tiden, så vi hadde plenty å velge i.
Müller: Men pandemien var også en kime til frustrasjon. Vi kunne møte i studio, bli sittende i flere timer uten å få utrettet noe som helst, før vi ble bedt om å gå hjem igjen. Da får man tid til å tenke mye. Ingen i bandet sov stort da Norge nedstengte, ha ha ha.
Baarli: Vi har spilt på klubber i et helt liv, uten å kompromisse, men var så heldige å finne en virkelig god produsent i greske Stamos Kollousis til de to siste platene, med det som resultat at jeg knapt kan bevege meg på gateplan uten å stille på selfies med folk, hvilket bare er gøy. Ja, «In Lust We Trust» var tidkrevende, men definitivt verdt det.
– Bevitner man en kompromissløs outsider som endelig får betalt?
Baarli: Ja! Vi spiller for utsolgte hus over hele fjøla om dagen, og kunne ikke vært gladere. Samtidig preges bandet av gode, interne vibber etter at Gaute og Jonas tiltrådte. Alle fire kjenner sine roller. I Sandnes fikk vi høre at «vi ligner mer og mer på The Beatles», hvor Jonas personifiserer Ringo Starrs gemytt. Noe lignende er aldri ytret om Backstreet Girls, det kan jeg love deg. Derimot har vi blitt sammenlignet med Mötley Crüe og den typen drittband, hvilket er totalt feil. Da foretrekkes en parallell til The Animals eller The Beatles. Vi er unektelig noen raringer.
Müller: Men selv om vi har utviklet oss gjør vi fortsatt den samme greia.
Baarli: Ingen av våre konserter er like; slik var det med Jimi Hendrix også.
– Unnskyld meg, men den nye skiva holder en dybde og varietet dere ikke kan løpe fra – stilistisk troskap eller ei.
Vaag: – Helt enig.
Baarli: -Skivas kronologi ga seg nærmest selv; vi skjønte at «Beef Chop Suicide» og «Doomday Hell» måtte åpne og avslutte. Én dag jeg var på vei til polet kom Oslo politikorps marsjerende opp gata. Jeg grep mobiltelefonen og gikk i opptak, vel vitende om dette kunne bli en suveren plateavslutning. «Doomday Hell» har forøvrig gått rett inn i liverepertoaret vårt.
Müller: Vi spilte inn totalt femten låter, og personlig synes jeg flere av låtene vi droppet er veldig bra, men det er noe med å skjære inn til beinet og levere ti spor, etter klassisk rock’n roll-LP-format.
Baarli: Tidligere har vi vært litt dumme og utvist en ivrighet overfor eget materialet, hvor alt liksom måtte med. På «In Lust We Trust» holder hver låt høyt nivå. Her forekommer ikke fyllstoff, hvilket er hva du ender med dersom du ikke skjærer inn til beinet. Ti låter er optimalt for en rocke-LP; da har man lyst til å spille skiva på nytt etter at siste låt toner ut. Det tok lit tid før vi forsto dette. Her har Gaute utgjort en forskjell: Han dro Backstreet Girls nærmere 1970-tallsrocken til T-Rex, AC/DC, Aerosmith, Mott The Hoople, Faces og boogie-woogie, som vi alle elsker.
Müller: Bare det å møte en sjelefrende i lille Oslo, som digger eksakt de samme bandene som vi gjør, og 1970-tallet i særdeleshet, er stort.
Vaag: Det finnes ingen grunn i verden til å skippe en av disse ti låtene. Rekkefølgen er perfekt; låtene sklir inn i hverandre på riktig måte. Alt er gjennomtenkt.
Baarli: Vi følger fremdeles Backstreet Girls-regelen om å kjøre en temposterk andrelåt, etter en rockehymne til åpningsspor.
Müller: Jeg er så glad for vinylens renessanse. Dagens unge hører ikke på album, men én eller to enkeltlåter. Vi er definitivt et albumband, og passer LP-formatet som hånd i hanske.
Mens passiaren forløper har hotellbestyreren gått hen og satt «In Lust We Trust» over høyttaleranlegget, hvis praktfulle intonasjon danner rockeskoleeksempel i hvordan bygge spenning og forventning.
Vaag: Første del av «Beef Chop Suicide» sier i klartekst at «Nå plukker vi opp instrumentene og er klare til å levere». Jeg er enig – slik påbegynner man ei rockeplate.
Baarli: Partiet oppsto en dag jeg satt og lekte med gitar og trommemaskin; det oppsto en Jimmy Page-effekt, i åpen G, og produsenten vår var klok nok til å se det store bildet.
Müller: Låta forøvrig minner meg om Aerosmith da de var på sitt beste.
Vaag: Små detaljer, som å ta seg tid til å bygge spenning, er superviktig.
Baarli: Flere og flere gitarspor melder seg på, etter 1970-tallsmal, hvor ting utspiller seg på detaljnivå.
-Dere musiserer også tett opptil Led Zeppelin i en låt som «Rocky Lee».
Baarli: Definitivt. «Rocky Lee» er solid arrangert og presentert, hvor vi er innom Led Zeppelin før vi flakser videre til Australia og deretter Alabama. Her er all musikk velkommen, bare den er bra!
Vaag: Og la oss skåle for Bjørn, som aldri har sunget tøffere.
Baarli: Müller er den største rockestjernen Norge har fostret, spør du meg.
Müller: Det hjelper at Petter i økende grad har begynt å ta hensyn til stemmen min når han skriver låter. Siden lager jeg egne vokalmelodier. Å få alt til å samstemme, i melodi og tekstforfatterskap, er et samarbeid mellom oss to.
Baarli: Det bare renner glimrende ordspill og titler ut av Bjørn. «Sister Satan», for eksempel… Har du hørt fetere tittel? Den er helt der oppe med The Rolling Stones.
Müller: Folk flest reflekterer ikke over at det er en million måter å synge en låt på. Vi jobber faen så bra sammen og er fullstendig på nett.
-Så Baarli, hvor ligger forklaringen på din tilårskomne akkordrikdom?
Baarli: Jeg hører kun på god musikk. Det skjer ikke at jeg sveiper innom en dårlig låt; det gidder jeg faen ikke. «Waste Side Story» for eksempel har skyld til Keith Richards, med et soulrefreng inspirert av 1960-åra. Vi kan le på oss krampe av visse låttitler…
-Hvorfor medvirker ikke bandets unge gardist, trommeslager Jonas «Amazonas» Kjærnsrød, på albumet?
Amazonas: Kompet var innspilt innen jeg mønstret på.
Selv om 34-årige Kjærnsrød trekker ned bandets snittalder er han ingen novise, med fartstid fra flere punk- og rockeband.
Müller: Vi forsøkte å finne plass til ham på skiva, men det viste seg vanskelig å gjenskape trommelyden til resten av materialet. Timingen var altså litt ugrei, men Jonas går selvfølgelig i studio med oss neste gang. Han spiller like godt som albumvikarierende Anders Langset.
Baarli: Anders har fått fast jobb hos Rolex… Han nedfelte alt slagverk uten klikkspor, som et urverk. Grunnkompet på skiva svarer for nesten bare førstetagninger, med etterstilte gitarsoloer, gjort live.
-Platas gitarsoloer er poengterte og fremstår komponerte.
Vaag: Det går fint å synge samtlige soloer, for de utgjør en integrert del av låtene. Da er vi tilbake til dette med to års pandemi og tiden man bruker på å la ting modnes og utvikles. Man skal heller ikke underslå hvor variert Petters gitararbeid er på denne skiva, jamfør en viss Hawaii-solo i «Too Cool For You».
Müller: Enkelt fortalt kan man si at forrige album, «Normal Is Dangerous», ble innspilt på fem dager, i Polen, med noen få etterstilte vokal- og gitarpålegg, mens vi brukte to og et halvt år på å ferdigstille «In Lust We Trust».
Vaag: Riktignok ikke to og et halvt år med effektiv studiotid… Alt for mange måneder rant bort, hvor det ikke var mulig å utrette noe som helst. Summarisk ble kompet nedfelt på sju dager, pluss et par ekstra arbeidsøkter til gitarsoli og sang.
Müller: De drev og bygde studioet mens vi holdt på, så vi var konstant omringet av rør, ledninger og faenskap, noe som i seg selv genererte mye venting. Siden ingen av oss eier bil måtte vi gå to kilometer opp en bratt bakke, gjerne i øsende regnvær, til studio, bare for å få beskjed om at ingenting var klargjort for plateinnspilling. Men nå føles det verdt det.
Baarli: Nå er vi på pari med rockens kuleste band. Det strømmet på med idéer og friske innfallsvinkler underveis. «Doomday Hell» danner en bevisst lenke til «Motorhellway» fra forrige plate. Begge er litt episke.
-«Doomday Hell» må kunne kalles Backstreet Girls’ «Hells Bells».
Vaag: Jepp, men den innbefatter også Neil Young-preferanser, ikke minst under midtsekvensen. Jeg digger dens melodiøse gitarsolo.
-Er Backstreet Girls noensinne møtt med bedre pressekritikk?
Baarli: Aldri! I Norge har vi utelukkende høstet skryt dette året, og nå som omtalene fra utlandet begynner å tikke inn ser det ut til at tendensen vedvarer. Det er helt utrolig. Uten å nevne navn; gitte amerikanske sjeler, som for lengst erklærte bandet dødt og begravet, har begynt å ringe oss på daglig basis, uten at vi gidder å besvare anropene. Hvor mange ganger ble ikke Motörhead avskrevet og latterliggjort av toskete bransjefolk? Nå kan de sitte der med skjegget i postkassa.
-Jeg tror også at de to NRK-viste dokumentarene «Tilbake til Muotathal» (2015) og «En farligere variant» (2021) åpnet noen dører for dere…
Vaag: De har vært ubetalelige. Korona-dokumentaren kom i stand som følge av rene tilfeldigheter. Regissør Ole Magnus Storberget, med bakgrunn som kameramann uten større vyer, kontaktet oss med ønske om å «se hva som kunne oppstå». Tanken var kanskje å slenge ut materialet på Youtube, men plutselig viste NRK interesse, og med dem fulgte de andre nordiske fjernsynskanalene etter.
-Apropos «En farligere variant», endte det med at naboen til Petter, på hjemmekontor, flyttet ut?
Baarli: Ja da. Jeg fikk jo brev fra fyren hvor han ba meg flytte inn i skogen. Nå gikk det ikke helt slik, for først flyttet kona fra ham. Jeg bor i etasjen over, og en dag jeg tittet ned fra balkongen satt han alene på en plaststol og så passe nedstemt ut. Leiligheten ble solgt, så det er formodentlig han som bor i skogen nå.
-«Boogie Woman» er en annen formidabel låt fra «In Lust We Trust». Dette er maksimalisert, destillert rock’n roll.
Müller: Tankene går til Rose Tattoo.
Baarli: Eller The Beatles på sitt mest energiske, fordi det foreligger mange 7-akkorder i denne.
-Tekstlig skal låten grunne på en av Bjørn Müllers kvinnelige forfølgere?
Müller: Det stemmer, vedkommende har stalket meg i årevis.
Vaag: Det ble i alle fall en jævlig bra låt, som kanskje veier opp for intens stalking?
Baarlis omtalte hawaii-solo i «Too Cool For You» runger ut i hotell-lobbyen.
Vaag: Soloen formidler virkelig at «jeg er for kul for deg».
Baarli: Her gjorde vi hundre prosent rett. Strekket smaker litt 1960-talls, kanskje særlig av et band som The Shadows.
-Gitt Baarlis utrettelige låtskriverraptuser, hvordan skjærer man hundre låter ned til ti?
Müller: På bakgrunn av stoffet som Petter presenterte til denne skiva, så er jeg sikker på at vi sitter på ytterligere ti skiver av samme kvalitet.
Baarli: Men vi hørte med én gang hvilke låter som måtte med denne gang. Det kasserte materialet klinger forresten enda mer Led Zeppelin, men det får vi ta siden.
-Backstreet Girls har opptrådt i mange ulike konstellasjoner. Bytte av medlemmer gjør uvegerlig noe med kjemien i ethvert ensemble…
Baarli: Det skal være sikkert og visst. Martin Hansson, vår forrige trommeslager, kom fra punken og ville bare spille fort som faen. Om du hører på mine favorittplater, eksempelvis Sex Pistols’ «Never Mind The Bollocks…», så går den ikke fort i det hele tatt.
Müller: Martin var ikke en typisk Backstreet Girls-trommis, selv om han er en kjempefin fyr. Ting stiller seg annerledes med Gaute og Jonas. Dagens band digger eksakt de samme tingene, hvor 1970-årene står sentralt. Vi har avholdt et knippe komiske bassgitar-auditions, hvor streite folk har møt opp med et brett fancy pedaler. Gaute svingte innom med fjøla si og kunne alle låtene på rams.
Baarli: Vi visste at han ga gitarleksjoner. På et tidspunkt hvisket jeg til Bjørn at vi måtte forsøke å overtale Gaute til å bli med.
-Herr Vaag ble med andre ord headhuntet til jobben?
Vaag: Jeg ble visst det.
Baarli: Han digger bandet intenst, og da blir jeg glad. Med sådan entusiasme er det bare gøy å øve inn eldre materiale på nytt.
Vaag: Det går så det suser, så nå gleder vi oss bare til å gjøre ny plate. Vi har masse fett stoff å velge i.
Amazonas: Jeg gleder meg sinnssykt til å delta i prosessen.
-Legger produsent Stamos Kollousis press på utøverne?
Baarli: Han pusher de andre til å hente ut sitt beste, men har tydeligvis såpass respekt for meg som maestro at han lar meg være i fred. Når han mikser gjøres dette på så lavt volum at vi i bandet må sitte med hodetelefoner. Han vet hva han driver med. Sammenlignet med eldre Backstreet Girls-skiver, så klinger «In Lust We Trust» hundre prosent klassisk rock. Plata er heller ikke mastret til døde; lytteren må selv skru opp volumet, for lydbildet er så luftig og finjustert. Jeg får mark av komprimerte produksjoner.
-Når tenker dere at «In Lust We Trust»-turnéen påbegynte?
Vaag: Ha ha ha, vi spiller jo uavbrutt, men ved årsskiftet la vi opp et nytt løp og gikk i «In Lust We Trust»-modus, selv om skiva ikke ble lansert før i september. Hittil har vi hatt fem av de nye låtene i konsertrepertoaret, blant annet «Smoke».
Müller: Alt skal være så politisk korrekt at jeg følte vi måtte skrive en låt om å røyke og drikke. Noen må holde rock’n roll-fortet.
Müllers utsagn tjener til påminnelse om at det er tid for røykepause, og band pluss turnéfølge piler ut i den høstkalde trønderluften. Ved hutrende retur plukker vi opp tråden omkring bandets nyvunne teft for dramaturgi.
Müller: Plata utgjør en reise. Den er jevnere, mer variert og mer gjennomtenkt. Jeg synes faktisk det er Backstreet Girls’ beste skive. Den vokser, og favorittlåtene endres kontinuerlig.
Vaag: Det er heller ikke galt at man blir i jævlig godt humør av den.
Baarli: Til og med fattern spurte «Hva er det dere driver med nå da? Er dere i ferd med å bli voksne?»
-Hvilke Backstreet Girls-album trives dere minst med?
Baarli: Tja, det finnes plater hvor vi har vært for ivrige og som inneholder alt for mange låter, inkludert middelmådig stoff.
Müller: «Shake Your Stimulator» rommer jævlig gode låter, men ville vært tjent med 4-5 færre. Jeg synes «Tuff Tuff Tuff» rammes av samme problematikk.
Baarli: AC/DCs «Back In Black”, bedre kjent som verdens beste LP, tikker inn på ti låter og 42 udødelige minutter. Slik skal det gjøres.
Vaag: «Back In Black» behersker dette med dramaturgi til det fullkomne.
At Backstreet Girls legger sin ære i å levere fra scenekanten er viden kjent.
Müller: Da Johnny Ramone opptrådte live hadde han tv-skjermen ved siden av seg. Han åt mye potetgull mens han bivånet direktesendt baseball – på scenen. Det opplever du ikke med oss!
Tekst: Geir Venom Larzen
Foto: Arne Hauge
Livebilder: Anne-Marie Forker
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2023