Amerikanske The Dillinger Escape Plan og våre egne Extol er to band kjent for å blande inn elementer fra andre sjangere enn bare metal på sine plater. Kanskje ikke så snodig at slike mennesker finner tonen og danner nye band. I dette tilfellet heter babyen Azusa og det første skrittet på veien har fått tittelen «Heavy Yoke».
Tekst: Ronny Østli
Foto: Simen Skreddernes
Trommeslager David Husvik tar seg en pause i arbeidet på Sub Scene en mandag formiddag for å fortelle Norway Rock litt om dette særdeles spennende prosjektet. Selv om det er et nytt band skal vi ikke så langt vekk fra Extol.
– Jeg og fetteren min, Christer (Espevoll, gitar), startet Extol i 1993. Han ga seg der i 2004, og da vi hadde en reunion for noen år tilbake hadde ikke han tid til å være med. Den siste skiva han spilte på var «Synergy» som i stor grad var Christer og min visjon. Dette var et kapittel vi følte vi oss langt fra ferdig med. Siden vi er i familie har vi selvsagt truffet hverandre opp gjennom årene, men det var først på avskjedskonserten til Benea Reach (Christer spiller på bandets første skive) vi hadde en lengre prat. Jeg hadde nettopp bygget studio og vi ble enige om å begynne å spille litt igjen. Drømmen var å plukke opp noen av ideene vi hadde liggende fra «Synergy» perioden, men siden jeg har drevet mye med innspillinger etter dette, hadde også jeg en del ideer liggende. Høsten 2014 møttes vi ukentlig for å lage musikk og se hvor dette bar hen. Jeg hadde hørt at Liam Wilson fra The Dillinger Escape Plan var Extol fan og spesielt av «Synergy» plata. Jeg tenkte at når sjansen bydde seg skulle jeg høre om han vil være med å spille med oss. Dermed kontaktet vi ham og fikk ja med en gang. Så før 2014 var omme var det oss tre.
Basisoppskriften for Azusa er altså å videreføre arven fra Synergy med blandingen thrash metal og fusion. Kanskje ikke helt samme oppskrift som The Dillinger Escape Plan, men samtidig et såpass originalt innslag i metalsjangeren at jeg skjønner Extolmedlemmene lot seg begeistre.
– Jeg var på en turne rundt år 2000, og en fyr viste meg noen låter fra en skive de nettopp hadde gitt ut, og jeg tenkte oioioi, dette var spennende saker. Super kaotisk hardcore i utrykket, men samtid kunne man høre mye prog og Cynic-aktige fusion partier. Alle vi i Extol fant bandet interessant på et tidlig stadium, og det samme hadde vel Liam tenkt om oss. Vi har hatt litt kontakt via mail tidligere, men aldri møtt han før vi startet Azusa.
Siste medlemmet som ble med er vokalist Eleni Zafiriadou.
– Vi tenkte først på en mannlig vokalist, en thrash vokalist med et hardcoreutrykk for å få en punkvibb. Etter noen mislykkede søk fra øverste hylle begynte å vi leke med tanke om en kvinnelig vokalist. Christer og jeg hadde et prosjekt som het Absurd2 og ga ut en tre spors ep for fjorten år siden. Der hadde vi en kvinnelig vokalist som var veldig flink til å både skrike og synge, og vi fikk lyst til å prøve noe lignende i Azusa. Eleni kom fra det tyske hardcore punk bandet, Jumbo Jet, som jeg likte godt og så flere konserter med. Hun hadde en ganske psykedelisk vokal og sceneperformance og et veldig kult skrik som jeg tenkte ville være spennende å blande med vår musikk. Jeg kontaktet henne og det viste seg hun var fan av både Extol og Dillinger og fant dette kjempespennende. Det ble litt frem og tilbake med demoer før hun la vokal på «Interstellar Island», som er første singelen fra plata. Og resultatet av dette viste seg å være full klaff. Etter vår mening har hun et sinnsykt fett skrik som du må lete lenge etter selv blant mannlige vokalister. I de senere årene har hun og mannen hennes reist rundt som en singer/songwriter duo under navnet Sea + Air, men det er helt på sidelinjen av alt som er metal.
– Men jeg må bare få dette bekreftet, siden jeg faktisk er i tvil. Det er kun hennes vokal på skiva, ingen av dere andre som sniker dere inn med litt mandige undertoner?
– Hehe, nei nei nei, det er kun henne.
– Slayer med Kate Bush, eller Death med Annette Peacock er beskrivelsen til Indie.
– Det er vel deres forsøk på å beskrive de store kontrastene i musikken vår, og det er for så vidt noe vi kan kjenne oss igjen i. Nå er nok vi ganske blinde etter å ha hørt låtene noen tusen ganger og det er vanskelig å si hvordan lytterne vil oppfatte dette. Visjonen vår er å spille thrash metal, men, samtidig være så kreativ man bare kan i alle retninger, og likevel bevare en balanse. Det er mange som mikser sjangere, men som ender opp med noe på sidelinjen, men vi vil at thrashtilhengerne skal kunne nikke anerkjennende til Azusa.
Azusa er absolutt thrash metal, selv om elementene er mange. Samtidig noterer jeg at en del av musikken er ganske catchy også. Ta for eksempel «Heart Of Stone», en låt som binder sammen teknisk thrash med melodi og på en måte er en god representant for hva Azusa står for.
– Definitivt. Vi er opptatt av å lage gode låter. Det handler ikke om riff, alene, men om god låtskriving og da kan det jo være at noen ender opp med å bli catchy. Vi har vel egentlig ikke tenkt så mye på dette, annet enn at vi skriver det vi selv liker. Jeg tenker gjerne tilbake på mine yngre dager og hvordan det var som 16-åring og få en thrashplate servert, og det er jo kult å kunne apellere til en slik lytter også. Men det å lage fengende låter, i seg selv, er ikke noe mål for oss.
David Husvik er en del av supergruppa Doctor Midnight & The Mercy Cult, men CV’en viser mest progressiv og teknisk metal, hva er det som drar deg i denne retningen?
– Drømmen om å skape noe nytt. Det er det som driver meg. Hvor mye kan vi eksperimentere og fremdeles få ligninga til å gå opp? Folk har laget metal i mange år nå, men jeg føler mange gjentar seg selv, og da er den store drømmen å forsøke å tilføre sjangeren noe nytt og hjelpe den fremover. For min del må ikke ting til enhver tid være weird eller teknisk, men dette er ofte resultatet av et forsøk på å finne nye takter og nye toner.
– Og da er selvfølgelig alle andre i bandet storfornøyde over at den forbannende trommisen må kludre til partier man endelig har lært seg…
– Ikke sant. Nå skrives mye av grunnmaterialet av Christer og meg, og de andre kommer inn og preger med sitt på toppen av våre krumspring, men ja, bandet synes det er veldig spennende å strekke seg etter noe som er litt annerledes, og jeg møter sjelden motstand på akkurat dette. Det hender de får en utfordring med å spille ting, men det får jeg jo selv og da.
Mon tro om man kan ferske Husvik i å spille en AC/DC-skive en dag døra står ulåst.
– Hahaha, nei tror ikke det. Jeg hører ikke så mye på rock og metal. I så fall blir det sen åtti, tidlig nitti thrash og death metal. Jeg samler mye plater og har reist verden rundt og kjøpt syttitalls fusion. Det går mye i fusion fra 1973, det må jeg innrømme.
– Azusa er definitivt et band og ikke kun et prosjekt, og det jobbes med konserter og ny plate. Hva er status for de andre bandene dine?
– Doctor Midnight tror jeg ikke det skjer noe mer med, men man vet jo aldri. Extol kan det være det kommer noe mer med. Etter hvert. Vi er jo veldig opptatte med Azusa, og Ole holder på med Stjernekamp, i tillegg til Fleshkiller som han har jobbet mye med i det siste, så jeg tror nok dere får nøye dere med Azusa fra min kant en stund fremover.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2018