Mascot
Konseptalbum fra Arjen Lucassen er alltid en blandet fornøyelse. Musikalsk skuffer han aldri. Men så er det alt dette science fiction-fjaset, som bare han selv forstår. Vi har vel snart hørt nok om planet X og Y! Jeg må ærlig innrømme at “The Human Equation” er eneste album hvor jeg har brydd meg særlig om selve historien. Derfor er det spennende når han nå prøver seg på noe helt nytt. Han har skrevet en ganske enkel kjærlighetshistorie, med mye drama og intriger. Som om ikke tekstene er billedlige nok, så følger det med en tegneserie på 26 sider, med historien fortalt. At platen er inspirert av “Journey to the Centre of the Earth” er veldig åpenbart. Spesielt den dramatiske fortellerstemmen, fremført av Tom Baker, ville nok gjort Rick Wakeman stolt! Den enkle historien og tegneserien er kanskje både en styrke og svakhet. Intensjonen er at det skal være som å se en film. Spørsmålet er da hvor mange ganger du er interessert i å se filmen på nytt. Dette er kanskje den mest lettfordøyelige platen jeg har hørt fra Arjen Lucassen. Samtidig sitter du igjen med først og fremst et helhetsinntrykk. Platen må høres noen ganger før noen låter virkelig utpeker seg. Jeg er veldig spent på mottagelsen, for dette tror jeg nok ikke er den berømte tekoppen for alle. Jeg er heller ikke sikker på om det burde vært en Ayreon-utgivelse, men den broen ble brent etter forrige album, “The Source”. Som jeg påpekte den gang, så er det blitt veldig vanskelig å skille prosjektene fra hverandre. Det er vel egentlig så enkelt som at gitar har blitt mer dominerende. Mange vil nok kanskje også savne Ed Warby på trommer, selv om hans fravær unektelig har gagnet platen. Det er rett og slett en fornøyelse å høre Juan van Emmerloot. Trommer er faktisk hovedfokus i “This Human Equation”, sammen med en heftig blåserekke.
At vokalistene briljerer er vel neppe noen overraskelse, men det må vel likevel nevnes. De utfyller rollene sine veldig bra. Spesielt Simone Simons høres særdeles komfortabel ut, utenfor sin vanlige komfortsone. Tommy Karevik briljerer også som bare han kan. Ellers er det et mye mindre instrumentalt fokus enn vi er vant med. Joe Satriani og Marty Friedman bidrar med hver sin gitarsolo, men disse går fort i glemmeboken. Det er helheten som gjelder. Kort oppsummert, så er det egentlig veldig lite å kritisere platen for. Spørsmålet er bare om den kanskje blir stående i platehylla etter noen gjennomlyttinger. (Og ikke glem at vi har intervju med Arjen Lucassen i nyeste nummer, i Narvesen nå!)
5/6 | Stig Rune Robertsen
Utgivelsesdato 25.september 2020