Samtidig som «Into The Electric Castle» kommer i remikset utgave blir det også offentliggjort at klassikeren skal fremføres live til neste år. Vi tok en prat med den folkeskye hollenderen bak navnet Ayreon, multi-instrumentalisten Arjen Lucassen.Tekst: Stig Rune Robertsen
Foto: Rik Bauters, Lori Linstruth, Bert Treep, Christel Brouwer
Foto: Rik Bauters, Lori Linstruth, Bert Treep, Christel Brouwer
– Jeg synes det var på tide med en digitalisert utgave av platen. Ikke fordi den nødvendigvis trenger det, men når jeg er i besittelse av opptakene så følte jeg bare at dette måtte gjøres før eller senere. Jeg liker lyden på originalen, så det er vel egentlig en 5.1 surround-miks jeg først og fremst ville lage. Vinyl har også vært etterspurt i mange år.
– Det begynner å bli noen år siden platen ble innspilt. Fant du noe fra glemmeboken blant opptakene?
– Ja, det var småting og noen partier som ble redigert bort. Alt ble vraket av en grunn, for å si det sånn. Jeg er perfeksjonist til det plagsomme, så ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Du vil ikke tro hvor mye arbeid som ligger bak hver utgivelse. Jeg kan jobbe i en måned med én låt. Fordelen er at alt jeg skriver blir brukt. Jeg har aldri forstått meg på låtskrivere som sier de våknet opp en dag og bare skrev en låt. Sånn fungerer ikke jeg. Det samme med jamming i øvingslokalet. Det sluttet jeg med for 30 år siden. Magien skjer i studio. Bare se på The Beatles. De første platene er for all del bra, men det var først da de sluttet å spille konserter at musikken virkelig begynte å blomstre. Lennon og McCartney hadde ingen begrensinger og visste aldri hva de ville ende opp med. De spydde ut det ene mesterverket etter det andre. Helt fantastisk.
– Jeg liker at de skrev «Helter Skelter» bare for å bevise at de kunne lage en tyngre låt enn The Who.
– Jepp. Bare på pur faen, liksom. Uten sammenligning for øvrig, så liker jeg også å hele tiden utforske nye ting. Men jeg er langt mindre effektiv. Jeg tilbringer rundt fire timer i studio hver dag, så det går med en del tid til hvert album, kan du si. I tillegg starter jeg alltid dagen med å oppdatere meg på sosiale medier og gjøre kjedelig papirarbeid. Sånt betaler seg i lengden. Vi har solgt ut alle våre konserter uten noe som helst promotering. Kontakt med fansen er veldig viktig. Jeg hater mennesker, men elsker fansen. Hehe.
– Apropos electric castle, så har du tatt med deg studioet og flyttet.
-Stemmer det. Jeg bodde før i et boligfelt og hadde studioet i garasjen, som var fullstendig lydisolert, uten vinduer eller air condition. Det ble til slutt et tiltak å i det hele tatt komme i gang med den kreative prosessen, så noe måtte gjøres. Jeg er svært tilfreds med både nytt hus og studio, så mitt elektriske slott blir ikke noe stort savn. Jeg har også mye bedre plass, så det åpner muligheten for innspilling av flere instrumenter.
– Selv har jeg alltid vært glad i debuten, «The Final Experiment». Er det noe håp at du vil gjøre noe med den også i fremtiden?
– Vanskelig å si. Den solgte veldig dårlig og jeg slet faktisk i to år for å i det hele tatt få den utgitt.
– Den var nok noen år forut sin tid.
– Godt mulig. Jeg hadde ikke samme ressursene den gang, så det ble mye plastikk. Det finnes vel knapt et analogt instrument på platen. Samtidig er det nettopp det som gjør den spesiell. Jeg vet ikke riktig hvor jeg skulle begynt om jeg skulle gjort platen på nytt. Men låtene har fungert bra live. Vi fremførste flere av låtene under «Ayreon Universe».
– Ja, det må sies å være en suksessfull forestilling. Kan du si litt om forberedelsene til disse eksklusive konsertene? – Vi brukte rundt to år på å organisere det hele. Det er så mye planlegging som må til med så mange personer involvert. Selve organiseringen er det jeg og partner Lori Linstruth, som tar oss av. Det musikalske skal jeg ikke en gang ta på meg noe av æren for. Der har Joost van den Broek det fulle ansvar. Uten han hadde ikke disse konsertene vært mulig å gjennomføre. Det er utvilsomt han som tilbringer mest tid på dette. Han elsker den slags, så Gud velsigne han for det. Jeg hadde aldri klart dette uten hans hjelp. Plateselskapet mitt har også vært veldig hjelpsom med både organisering og ikke minst det finansielle. Det er rundt hundre mennesker involvert, og det er slett ikke alle som vil jobbe gratis. Men for meg er det viktig at alle skal gjøre dette fordi de faktisk ønsker det selv. Det merkes også når du ser alle på scenen. Ingen her føler seg innleid til jobben. Dette er jeg også veldig klar på når jeg spør folk om de vil være med. Kommer det som respons at de må tenke på det og komme tilbake til meg senere, så sier jeg takk og farvel. Dette skal være en prioritet. Jeg vil for eksempel aldri mer jobbe sammen med Russel Allen. Han er en fantastisk sanger, men jeg kan ikke forholde meg til mennesker som sier de skal gjøre noe, for så å gjøre noe annet.
– John Jaycee Cuijpers gjorde en fantastisk jobb som erstatter.
– Ja, det får man si. Jeg var veldig spent på hvordan han ville takle jobben og jeg er alltid klar på at de skal tolke låtene på sin egen måte. Han er også en av de som er mest takknemlig for å få være med på dette.
– Praying Mantis er nok bare ett av mange band som har solgt noen flere plater takket være deg.
– Ja, kanskje jeg burde begynne å ta betalt for royalties! Det er nettopp dette jeg mener med at vi er en enhet. Jeg leter hele tiden etter nye talenter og det gjør også at de føler en spesiell tilknytning og takknemlighet til meg. Det ser du også på scenen. Maggy Luyten, Mike Mills og Marcela Bovio er bare noen av de som er en like stor del av dette som meg selv. Det sier sitt at Ayreon kan gjøre en hel konsert uten meg på scenen.
– Du tok med deg ensembelet fra Ayreon Universe til Graspop i sommer. Hvordan gikk det? – Helt fantastisk. Jeg synes nesten det gikk bedre enn forventet. Jeg bør sikkert ikke si dette, men vi var så trygge på oss selv at vi forberedte oss nesten ikke i det hele tatt. Til tross for at vi hadde med oss vokalister som ikke var med i første forestillingen. Mark Jansen og Simone Simons hadde vel faktisk bare én gjennomgang før de gikk på scenen. Det sier sitt om hvor profesjonelle denne gjengen er. Jeg tror også de fleste hadde senket skuldrene og var mer trygge på seg selv.
– Det var vel også litt spesielt å spille for flere mennesker og de som ikke var der kun for å se Ayreon.
– Det var vel rundt 20.000 mennesker i teltet hvor vi spilte, og det stod fortsatt mennesker utenfor som ikke slapp inn, så det var helt vilt. Selv gjør jeg alt jeg kan for å ignorere publikum, da jeg har ekstrem sceneskrekk. Men det var en helt spesiell kveld.
– Eksklusiviteten på konsertene er vel også det som gjør de ekstra spesielle.
– Ja, det er litt av grunnen til at vi først og fremst gjør dem med tanke på liveinnspilling. Vi vil at alle skal få dele en spesiell konsert. Det ville ikke blitt det samme om vi hadde gjort for eksempel en turné. Det er også viktig at vi kjører forskjellig konsept. Forestillingen vi jobber med nå blir veldig annerledes, kan du trygt si.
– Hva kan du si om den så langt?
– Veldig lite! Jeg liker å holde ting for meg selv. Jeg synes det er veldig morsomt å holde fansen litt på pinebenken. Da har de hele tiden noe å glede seg til. Den andre grunnen er at det alltid skjer forandringer under veis. Derfor avslører jeg heller aldri hvilke plateprosjekter jeg jobber med. Jeg vet det oftest ikke selv. Det jeg kan si er at det blir en veldig forskjellig forestilling fra de forrige. «Ayreon Universe» var storslått og magisk. Nå blir det en mye mer nedtonet prog-konsert. Jeg er veldig spent på hvordan hvordan det hele vil se ut. Jeg har prøvd å fått med så mange som mulig fra originalinnspillingen, men det sier seg selv at ikke alle har anledning. Jeg er veldig glad for at Fish takket ja. Det blir veldig spesielt å jobbe sammen med han igjen, da det er gått tjue år siden sist. For meg er det nok likevel størst at John De Lancie har takket ja til å være forteller. Han er selve årsaken til at jeg alltid har vært en nerd på alt som har med science fiction og vitenskap å gjøre. Star Trek var stort og banebrytende på sin tid og har vært til stor inspirasjon. Jeg hadde aldri trodd at han skulle takket ja, noe han selv heller ikke hadde trodd. Haha. Det spesielle er at han har gjort en stemme i filmutgaven av «My Little Pony», av alle ting. De har visst en hel bevegelse av fanatiske fans. Voksne menn, til alt overmål… Han ble invitert til en samling med såkalte bronies. Da den barrieren ble brutt, så forsvant visst alt av sperrer for hva han kan gjøre. Det er jeg selvfølgelig takknemlig for.
– «My Little Pony» har fans fra hele verden, så du skal se det kommer en haug ponnykledde menn for å se sin store helt, Discord. – Ja, jøss. Her er alle velkommen! Vi har også nylig offentliggjort at vi i tillegg til «Into The Electric Castle» vil gjøre én låt fra samtlige av mine sideprosjekter. Det skal bli veldig spennende. Star One og Stream of Passion er kjent for de fleste, men det skal bli spennende å se hva vi får til med de andre prosjektene mine.
– Er det noe håp om å få se Lori på scenen? Hun var en viktig del av både Stream of Passion og ikke minst Guilt Machine.
– Vel jeg gir ikke opp håpet, men det er nok veldig lite sannsynlig. Hun trives nok, som meg, best i kulissene.
– Det er synd, for hun er en glimrende gitarist.
– Ikke sant. Nei, vi er et merkelig par…
– Jeg har ikke sagt så mye om forrige album, «The Source». Må ærlig innrømme at jeg var litt skeptisk, da jeg synes den overlapper dine andre prosjekter.
– Det kan du nok ha rett i. Jeg har aldri laget et så gitarbasert album for Ayreon. Mange av låtene kunne nok like gjerne vært Star One. Om det var bevisst vet jeg ikke, men platen er en slags «Best of», da jeg jobbet med den samtidig som «Ayreon Universe». Konseptet gikk tilbake i tid og de fleste vokalistene har vært gjengangere opp gjennom årene. De fleste visste akkurat hva de skulle gjøre og flere av innspillingene er gjort av vokalistene selv. Dette er noe jeg aldri før har stolt på. Det er blitt et veloljet maskineri, kan du si. Det gikk nesten for lett synes jeg, noe som også fører til at jeg nok tar en pause fra Ayreon. Jeg er godt i gang med nytt album, og jeg kan si at det blir veldig annerledes. Om noen vil like det får vise seg, men for meg er det viktigst å hele tiden tenke nytt.
