– Sist vi snakket sammen var rett etter “Dance Devil Dance” ble utgitt for temmelig nøyaktig et år siden, og det virker veldig som det har gått ganske bra med dere i etterkant?
– Det har vært et utrolig år for oss, 2023 – bare ta kvelden her for eksempel; Vi har jo spilt nede i kjelleren her veldig mange ganger føles det som – men spesielt festivalsommeren i fjor føltes som om det klikka gang etter gang, for eksempel på Tons Of Rock. Da føltes det hver gang som at det skjedde et eller annet da vi gikk av scenen. Nå er jo Rockefeller utsolgt, så det har skjedd en forandring. Jeg har jo alltid ment at vi er bra, men kjennes ut som vi har funnet noe nå. Vi har jo holdt på en stund, og jeg tror at vi nå får ut det vi vil i musikken som resonnerer med folk. Devin Townsend har også snakket mye om dette, at det ikke bare handler om hva som er en bra eller dårlig låt, men også at folk føler det vi føler i musikken. Det gir vel resultater.
– Jeg så dere jo på Tons Of Rock selvsagt, men spilte dere på mange andre festivaler under sommeren?
– Ja, ganske. Det var mange i juni før vi hadde en liten pause i juli. I august dro vi over til Australia for første gang og gjorde litt annerledes greier enn vi pleier. Men juni var det mye festivaler, og det var bra festivaler. Det føltes gjennomtenkt. Nå i sommer er det ingen festivaler, der sparer vi litt til neste år. Vi skal jo rekke å skrive og, for det har vært massiv turnering den siste tiden. I høst var vi i Statene nesten hele tiden, og nå skal vi være i Europa nesten hele tiden til vi kommer til Sør Amerika for første gang. Så når vi er ferdige med denne våren skal vi ta en liten pust i bakken før vi begynner på høsten igjen.
– Det forstår jeg, for hvis man følger dere på sosiale medier så reiser dere tilsynelatende verden rundt titt og ofte.
– Det er sånn det føles for oss og, vi gjorde 115 spillinger i fjor som var ny rekord for oss, så det er ikke så langt unna sannheten heller. Det finnes jo de som gjør 200 konserter på et kalenderår – jeg satt og snakket med Hannes (Van Dahl), trommisen i Sabaton der vi diskuterte hvem som spilte mest av oss og ble ikke enige, haha! De spiller jo også veldig mye, men for oss så ble det en rekord. Vi kommer jo ifra en tid der man ikke kunne turnere i det hele tatt, men det har vi nå tatt igjen og er i fase føles det som.
– På setlista deres på denne turnéen dukker det opp noe som heter “John EDM Dance Party” – hva er det for noe?
– Det er rett og slett Johns EDM party, haha! Hvis du kommer i kveld så kommer du til å se og forstå alt. Ravedance med en gimp. Det kommer av at selv etter en bra turné, som vi jo har hatt, så trenger man av og til å kaste om på saker for sin egen del. Vi har kasta om veldig, veldig lite – og det kommer nok av at vi har tenkt igjennom veldig mye for lenge siden. Når jeg sier at vi er på scenen i to timer så stemmer ikke det helt – jeg er på scenen i to timer mens de andre får pause. Det er en lang gig som går fort med teater og underholdning, metall og EDM-dans. Fra alvor til moro, og denne flyten og dynamikken føles det som vi har truffet mer enn noen gang nå, og det behøvdes et raveparty for å sy det hele sammen.
– Og selve riggen som tar opp hele scenen er jo storveis, det har jeg ikke sett dere med før.
– Vi har nok hatt greier før, selv om dette nok er det største noen gang. Faktisk så er det også litt trangt, så vi har delt opp litt – vi har det på en måte så vi kan ha et A-rigg, B-rigg og et C-rigg, og i dag har vi en mellomting mellom A og B. Det er to dører som ikke fikk plass, men ellers så er alt med. Vi har et lastebilslass med rigg som funker til både de største og de litt mindre scenene, og der det er tøft og kult spesielt når det er litt mindre. Det er jo litt forskjeller fra land til land, men der vi har mulighet, så vil vi alltid maxe det. Vi hadde jo også en skikkelig rigg når vi gjorde “Avatar Country”, men den var det ikke plass til her når vi spilte i etasjen under – men da hadde vi et fullt 80-talls-oppsett med trapper og heis. Men jeg synes den her er enda bedre, vi hadde en plass bak John (Alfredsson) på trommer, og spesielt da vi spilte på litt mindre steder kjentes det ut som vi var vårt eget forband. Å kjenne at man har trommisen opp i ræva er ikke noe særlig, så denne riggen føles smartere ut hvis du skjønner.
– For meg som har fulgt med dere en stund er det veldig gøy å se at dere har vokst dere ut ifra John Dee til å selge ut Rockefeller, men gjelder dette generelt i Europa og?
– Ja, det vil jeg si. Det interessante her er at vi følte at vi fikk et slags gjennombrudd da vi var forband til Avenged Sevenfold og Five Finger Death Punch, det er vel rundt ti år siden nå tror jeg. Da begynte vi i Helsingfors, også kjørte vi ned – nå husker jeg nok ikke helt nøyaktig, men vi hadde gjerne noen spillinger som vi følte var helt OK. Da vi kom til Tyskland tenkte vi over hvordan vi kan gjøre dette bedre, og ifra München hadde vi endret litt på setlista, John hadde drukket seg full og barbert bort øyenbrynene, og jeg husker at ifra spesielt München og fremover var konsertene mye bedre. Og da har vi merka at de stedene vi kom til i etterkant har vært litt i framkant enda siden da. For eksempel Frankrike, alle nye band drar ned og spiller i Paris, Frankfurt og Strasbourg, så alt dette har vi allerede gjort, men vi skal ned og spille på kanskje ti nye steder vi ikke har spilt på før under denne turnéen, og vi kjenner at det har skjedd noe siden begge de to foregående festivalsomrene – det begynner å jevne seg litt ut. Finland også kan være litt vanskelig å komme innpå, men nå har vi begynt å jobbe med de riktige menneskene der. Og nå er også Helsinki utsolgt, så det har vært mye sånn “endelig”-greier som har skjedd for oss i det siste.
– Det gjelder å aldri gi seg, si!
– Helt riktig, og da vi spilte i Stockholm møtte vi vår forrige gitarist Simon (Andersson), han er fortsatt en god venn, men likte ikke å leve et sirkusliv – og da prata vi om alle drittgiggene han var med på, for hemmeligheten er jo at man må bare igjennom det, og fortsetter man og ikke gir seg, så kanskje! Jeg tror det handler om å stadig se på seg selv som en nybegynner. Det er ikke engang vanskelig å si at vi er noe revolusjonært eller finner opp hjulet på nytt, men, i vår egen lille verden så finner vi opp hjulet hver gang vi lager noe nytt. «Sånn har vi ikke gjort før, eller sånn har vi ikke gjort tidligere.» En ny utfordring hvor hver skive vi gjør, så den sulten finnes fortsatt igjen. Sånn føles det fortsatt, og vi er langt ifra mette! Og det er gøy å være meg akkurat nå.
– På sosiale medier har dere nylig gått ut med et bilde av dere foran noe som kan minne om en kinosal med meldingen “New album in the making” – kan du forklare litt rundt dette?
– Vi har akkurat hatt et møte der vi har hørt på idéer og liknende, så vi er helt i startfasen på noe – og det er ingen hemmelighet at vi antageligvis kommer til å spille inn noe i høst som kommer ut neste år, men det er ingenting som er stedfestet eller hugget i sten enda. Hvis alle låter vi har i sommer er dårlige, så jobber vi litt til, men det er der ambisjonen ligger i hvert fall.
– For det var litt med timingen i forhold til nettopp denne turnéen jeg ikke helt fikk til å stemme?
– Nei, det forstår jeg. Men samtidig må man finne plass i en ellers hektisk kalender til å få ting til å gå opp, og når det kommer til nettopp skiveslipp ser jeg på det som to datoer – én hvor den er ferdig og jeg kan ta den med hjem å høre på den over headset helt uten forstyrrelser og jeg kan sitte og tenke at den er ferdig, dette låter bra. Og når alt dette er klart, jeg har fått min egen del av det – selv utenfor bandet der jeg da har hørt på det helt på egen hånd og tenkt at dette er fett – da er jeg klar til å slippe det og la andre folk og deler ta over – som showbusiness delen av det. Å langsomt gjøre plass til å tenke andre deler, etter å ha gått et år og tenkt Satan som et symbol for eksempel på alt som var på “Dance Devil Dance”, og nå som vi skal finne nye låter så kommer neste psykose og neste idé. Det finnes ikke enda, men vi kommer til det en gang. Jeg begynner å føle på dette her nå, og startet å skrive på noe i løpet av høsten i fjor som jeg først tenkte kunne bli starten på en ny skive, men som viste seg at jeg fortsatt var i “Dance Devil Dance”-formen. Det er en rar prosess, der man først må skrive seg ut av hullet man er i før man kan påbegynne ett nytt hull.
– Den ser jeg, for dere er jo ikke akkurat kjent for å lage to veldig like album?
– Nei, helt riktig. Og det er en viktig ambisjon så godt det får, og det har jo gått bra enn så lenge. Den utfordringen blir jo vanskeligere og vanskeligere for hver gang. Jeg er jo en Beatles-fanatiker og elsker at de stadig lærte seg nye tricks for hver utgivelse. Som “Hva kan vi gjøre med det her?”, da George Harrison kjøpte seg en sitar som de kunne bruke på “Norwegian Wood”, eller et klokkespill som følger gitaren på “Dear Prudence”, for at en kamerat hadde lært å spille på den måten. Eller at de plutselig fikk åtte spor istedenfor fire, at de fant sin sitar – at de var nysgjerrige på den måten – det er den tankemåten jeg alltid vil at vi skal ha. Ikke å falle tilbake til at “Det gjorde vi bra!”, det kan vi så da kan vi gjøre det en gang til! Så vi prøver å ikke gjøre det, men samtidig som det skal være hardrock, vi er de vi er og genetisk låter som vi låter. Vi liker det vi liker, så det er en slags krig man fører med seg selv og føles viktig.
– Det høres ut som ikke bare en viktig ting å tenke på, men også en livsviktig ting å tenke på?
– Så absolutt! Og jeg er ikke sikker på om jeg har sagt dette til deg tidligere, men når vi gjorde “Black Waltz” så var vi jo i en liten krise. Vi hadde gjort våre tre første skiver i tenårene og var nå i midten av tyveårene. Og satt fast med en liten alderskrise. Men jeg tenkte over dette på den tiden og så mine venner som gikk universitetet og fikk seg en utdannelse, skulle det ha vært veien min? De hadde en skikkelig jobb og et fullverdig liv med en bil som ikke gikk i stykker. Men så satt vi nå her under den tiden og tenkte at dette fort kunne være vår siste skive, og hvis det skulle ha vært vår siste skive – hva skal vi gå ut med? Det tankesettet vi hadde da om at det ikke blir flere, det tror jeg vi har tatt med oss til i dag. Så nå gjør vi vår siste skive, og tankegangen om at vi i tillegg gjør noe for første gang – og kombinerer man de to så blir det Avatar på en eller annen måte.
– Avslutningsvis vil jeg nevne at det er forholdsvis unikt at dere startet sammen mer eller mindre som barn, og det mer eller mindre er samme besetning den dag i dag?
– Ja, og der er vi unike faktisk. Det finnes kanskje noe dødsmetallband og visse andre uten at jeg kommer på noen direkte eksempler…
– ZZ Top er de første jeg kommer på!
– For en sammenligning! Vi har nå overlevd puberteten, og vi har gått gjennom den perioden på tjuetallet der man er udødelig og overlevd det og. Nå er vi alle i trettiårene og har vært sammen om de forskjellige livsfasene, som vi alle har tatt med oss inn i bandet. Og som nå da, jeg har aldri sett et slutt for bandet, men nå ser jeg jo virkelig ingen slutt for bandet. Nå kan vi jo bare like gjerne fortsette, det er fortsatt kult så hvorfor stoppe nå? Også har jo forskjellige artister forskjellige peaks. Hvis du ser på Madonnas peak så er den noe helt annet enn vår peak, og som nå da vi har vokst oss opp fra John Dee til Rockefeller så kan det jo hende at vi kommer tilbake dit. Og da vil jeg tro at jeg fortsatt synes at det er gøy, men det er også en medvitende handling – nå nyter vi sånn tilstandene er om dagen, og så tar vi veien fremover som den kommer!
Tekst: Sven O. Skulbørstad
Foto: Anne-Marie Forker
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2024