I mai 2016 kom den ambisiøse skiva «Feathers & Flesh», et konseptalbum som omhandler en ugle og dens krig mot narsissisten ørnen. Ved innspillingen av videoen til andresingel «Night Never Ending» ble Norway Rock Magazine som eneste blad invitert ned til de dype skoger i Lindome rett utenfor Göteborg for å overvære innspillingen, samt et eksklusivt intervju med vokalist Johannes Eckerström. Det var mer enn nok grunn til at vi tok bilen fatt sydover for litt kaffe, trivelig samvær og hyggelig prat om detaljene rundt mesterverket.
Tekst: Sven Olav Skulbørstad
Fotos: Arash Taheri
– Nå har jo sisteskiva «Feathers & Flesh» vært ute en stund, hvordan står det til med salget?
– Jeg vet faktisk ikke helt, men jeg tror det går greit – jeg ser såpass lite på salgstall egentlig. Når det kommer til det som følger oss i det daglige som Facebook og Twitter, og ikke minst billettsalg har vi helt klart merket en stor økning i interesse og følgere siden skiva kom ut – så absolutt. Men for meg er faktisk «Feathers & Flesh» gammelt nytt allerede, for selv om vi offisielt slapp den for ikke så lenge siden så har jo vi sittet med den lenge før det da vi fikk den ferdige masteren. Så selv om vi nå lever i «Feathers & Flesh»-universet med konserter og promotering så begynner allerede nå den kreative fasen for hva som er neste skritt å komme smygende. Vi lever på en måte i parallelle verdener hvor den ene pusher skiva med konserter og videoer mens den andre så smått begynner å planlegge neste. Men responsen har jo vært fantastisk, og plateselskapet har sagt at de skal betale for herligheten så da kan det ikke gå så aller verst i alle fall. Alt peker i riktig retning.
– Hvordan påbegynner man et konseptalbum – skrev dere låtene sammen eller har dere én hovedmann?
– Vi skriver veldig mye som et kollektiv. Der veldig mange band har sin Lennon/McCartney har vi mer McCartney, McCartney, McCartney, McCartney og kanskje én Ringo Starr, haha. Alle som spiller gitar har ofte et riff eller to de tar med seg hjem og kanskje påbegynner en låt. Men det er nesten aldri at en lager den helt ferdig på egen hånd men tar heller med idéene til bandet også finner ut av det sammen, stjeler hverandres riff, og sånn kaster vi låtene frem og tilbake. Tekster har jeg vanligvis sjeldent klare før musikken, men akkurat nå hadde vi jo en hel storyline å gå ut ifra så jeg visste enkelte handlinger som skulle skje. Så da når de andre viste frem sine idéer hørte jeg fort hva som kunne passe hvor, som på «When The Snow Lies Red» hvor det passet veldig godt i forhold til musikken at ulven måtte dø.
– Var historien klar før dere begynte å skrive musikken?
– Ja, mer eller mindre. I hodet hadde jeg det meste klart i hvert fall. Vi vil alltid gjøre det så vanskelig som mulig for oss før vi går i gang med et prosjekt, for hvis man begynner å bli for komfortabel med det man gjør så begynner man å repetere seg selv, mister nerven og da mister det poenget med å drive med musikk for oss. Hvis man lykkes med en skive er det veldig fristende å gjøre samme på nytt, for da går sikkert det ganske bra en gang til. Konseptalbum var noe vi aldri hadde gjort før, og ingen av oss ante hvordan man gjør noe sånt heller så da ble vi enige om at vi måtte prøve akkurat det. Da må det jo nesten handle om noe, og ettersom vi nå kjører en slags sirkusgreie hvor jeg er klovnen var det jo veldig lett å begynne og skrive om nettopp sirkus med et mørkt tema. Det hadde vært veldig naturlig, men samtidig urkjedelig. Så da prøvde vi å finne en eksisterende historie vi kunne lage musikk rundt, og når jeg spant hodet mitt rundt for å finne min «Silmarillion» kom jeg på «Utvandrerne» av Vilhelm Moberg. Den handler om svenskers emigrering til U.S.A. hvor flesteparten fryser i hjel i Minnesota. En svensk klassiker som er kjempebra, men når jeg begynte å tenke over hvilke avsnitt som kunne bli bra musikk så slo det meg at det er akkurat den historien Bjørn & Benny brukte til musikalen «Kristina Från Duvemåla» så da ble den idéen også forkastet. Det var rundt da vi fikk idéen om jeg kanskje skulle være en slags skummel joker som fungerer som historiefortelleren. Da kom tanken på fabler, om det kunne være noe som fantes der vi kunne bruke. En slags «Skilpadden og haren» med en mørk twist. Men rammene på de fablene som vi fant viste seg fort å være for trang, så vi bestemte oss da rett og slett for å skrive vår egen historie. Idéen om fabler og klovnen som forteller levde videre, og da et sted fødtes idéen om historien om ugla og krigen mot ørnen som plata omhandler.
– Dere er et band som forandrer dere radikalt fra utgivelse til utgivelse. Hva er grunnen til dette?
– Den største forandringen skjedde vel til fjerdeskiva «Black Waltz» egentlig, men for å ta det fra starten av så har vi jo spilt sammen praktisk talt hele livet. Jonas og John møttes og begynte å spille sammen når de var 14-15 tror jeg, og allerede året etter startet de Avatar. Rundt da kom jeg inn, og Henrik ble med året etter der igjen. Tim har vi kjent lenge og erstattet Simon til akkurat «Black Waltz». Så vi har holdt sammen veldig lenge, jeg vil vel si at vi har lært å spille sammen – og spesielt når hardrocken kom inn i bildet da vi kjente at vi ville satse, slutte å klippe håret og ta det seriøst – det gjorde vi tilsammen. Og da er det ganske naturlig at det skjer ganske mye på den reisen. Alle likte Iron Maiden og The Haunted var verdens kuleste band. Vi er jo alle fra Mølndal, oppdaget göteborgsmetallen til sammen og det samme med mer amerikansk metall som melodiøs og brutal death metal. Så da vi fikk platekontrakt gjorde vi to skiver i den stilen, «Thoughts Of No Tomorrow» og «Slacht», men skulle vi da spille enda kjappere etter det på neste skive? Det var ikke like gøy lenger, så vi begynte allerede der å se på nye måter å lage musikk på. Vi likte alle Judas Priest, så hvorfor kunne vi ikke blande inn de også og rocke litt? Sånn ble det da på tredjeskiva «Avatar».
– Det er vel sånn ca. der dere begynner å få deres særpreg?
– Det kan du si, men samtidig var den ganske så farget av at vi ville bli likt. Det var en viktig fase å gå igjennom, og mange av låtene ble bra tross alt, men det fantes samtidig den undertonen av at vi prøvde litt vel hardt, og det funka ikke helt å tenke på den måten. Så når det var på tide å begynne å planlegge neste skive, altså «Black Waltz», var vi allerede middelaldrende menn i midtlivskrisen i en alder av 24-25, haha. Det kom til et punkt hvor vi vurderte om vi bare skulle gi faen, og da ble vi enige om at skulle vi først gi faen skulle vi i det minste gjøre én skive akkurat som vi vil – all in. Ikke bry seg om hva resten av verden syntes, så det gjorde vi. Og det som er bra med det er jo at folk faktisk liker at man gjør sånn, så den dagen vi helt sluttet å tenke kommersielt fikk vi faktisk vårt til da største kommersielle gjennombrudd. Og det har fortsatt siden og har fått farget ferden videre, så alle skiver deretter skulle bli akkurat som vi vil. Vi bryr oss ikke om det kommersielle, vi bryr oss kun om det som får oss til å føle noe. Tenk om vi skulle gjort noe som vi ikke står helt inne for for at folk skal like det, også går det bra? Da må vi jo leve med den dritten som vi ikke liker hver eneste dag etterpå, det kommer vi aldri til å orke. Og på den andre siden, skulle vi ha gjort noe vi tror folk vil ha også vil de ikke ha det, da har vi jo ødelagt alt vi har bygd opp. Derfor vil det komme hopp stilmessig fra album til album for vi kommer til å fortsette å gjøre akkurat som vi vil, og det kan jo bety både store eller små forandringer – det vet vi ikke i forkant, men vi bestemmer det selv og folk er velkomne til å bli med på ferden om de vil.
– Med tanke på forandringer; Det skjedde jo ganske drastiske ting med imaget mellom nettopp «Avatar» og «Black Waltz» når sirkuset kom til byen og du dro på klovnesminke. Hvordan skjedde det?
– Vi hadde flaks. En ting vi alltid har hatt lyst til er å ha være et mer visuelt band. Kiss, Rammstein, Alice Cooper, Slipknot og sånt liker vi. Du vet, teater. Så noe skulle vi gjøre, men vi visste ikke helt hva. Tilfeldighetene ville ha det til at vi skulle gjøre fotoshoot til den samtidig som Metaltown-festivalen holdt på i Gøteborg, og der opptrådte et amerikansk kollektiv av freakperformancere hvor sjefen Bryce og vår stylist kjente litt til hverandre. Vi tok så kontakt med de for å lage noen heftige bilder til coveromslaget, og det ble såpass heftig at vi ville lage en musikkvideo til tittelsporet med de og. Videoidéen var fantastisk og vi visste det kom til å bli veldig bra, men problemet var hvor vi skulle gjøre av meg opp i det hele. Vi var enige om at jeg skulle gjøre et eller annet med meg for å få koblet bandet til videoen, men vi visste ikke hva. Så da kom Bryce på idéen om å sminke meg opp som en slem klovn for å passe inn i freaksirkuset, noe jeg var med på å prøve. Når jeg så så meg i speilet med sminke på skjønte jeg med en gang at der satt den – sånn skulle vi se ut. Alt falt på plass. Ikke bare image-messig, men også personlig føltes det mye mer riktig. Jeg var bare ikke denne sinnataggen det virket som på de første tre skivene – det her var mye mer meg.
– Det virker som om det blir stadig mer og mer sirkus for hver skive?
– Ja, man blir bedre på det og utvikler det hele tiden. Jeg figurerer jo nå ikke bare som vokalist men også som maskot. Jeg er Avatars Eddie om du vil, og Eddie kan jo både være i helvete og styre sine marionettdukker, han kan være på mentalsykehus, i fremtiden, i Egypt eller hva som helst. Og sånn ble det for oss også med først mitt ansikt som på en sirkusplakat på coveret til «Black Waltz», men jeg kan også være sjøkaptein som på «Hail The Apocalypse»-coveret, og jeg kan som nå være historieforteller som leser fabler om forskjellige dyr. Og så lenge vi har sånne idéer fortsetter jeg å være klovn, men om det en gang kommer til å føles på liksom eller overspilt – da gjør vi noe annet. Vi må selv nå som det går bra tørre å gjøre det vi vil, for ellers overlever man uansett ikke som band. Skal bandet først dø er det bedre at det skjer på våre premisser mens vi fortsatt har integriteten i behold.
– Hva er hovedinspirasjonskildene? Jeg hører en god del svenskpunk i enkelte låter på sisteskiva, spesielt på «House Of Eternal Hunt», men det var ikke alle bandmedlemmene umiddelbart enige i.
– Vi kaller jo musikken vår for heavy metal – selv om jeg growler her og der syns jeg ikke vi er death metal. Vi er mer et heavy metal-band som digger death metal blant mye annet, og det er jo mer spennende å hente inspirasjoner fra andre ting enn f.eks. Judas Priest. Svenskpunk liker vel de fleste av oss, men når det gjelder akkurat den melodien fra «House Of Eternal Hunt» så er den veldig lik en tradisjonell svensk folkesang. Og det er en mye mer spennende måte å skrive musikk på synes jeg, at når vi først skal blande inn litt folkemusikk i metallen vår henter vi det ikke fra Dia Psalma eller de tidlige skivene til In Flames for den saks skyld, men går heller en to-tre skritt tilbake til røttene der det kommer ifra. Til «Deeper Down» fra «Avatar» rappa jeg for øvrig en taktfigur fra E-Type, rett og slett for at vi synes at det er morsommere som metallband å rappe fra nettopp E-Type enn for eksempel Iron Maiden.
– Hvem står for valg av singler som «The Eagle Has Landed» og «Night Never Ending»?
– Det lar vi de voksne avgjøre. Det er der det er fint å ha et management og plateselskap til å ta sånne avgjørelser, men de må vente til produktet er ferdig før de får høre noe som helst. Når de omsider får høre det er det jo deres jobb å mene hva som kan bli en singel eller en såkalt «hit». Vi skriver de beste låtene vi kan og blir det en singel ut av en eller flere av de er det jo fint, men når man begynner å tenke hva som kan bli en singel må man samtidig begynne å lage merkelige kompromisser med hva man tror en hitlåt er. Kommersiell tankegang får helt enkelt ikke være med når vi lager musikk, det er en ikke-kunstnerlig måte å lage musikk på. Men når alt begynner å bli klart kan de komme inn å si hvilken låt de har tro på, og når de så har bestemt seg for en singel de vil satse på tar vi over igjen når det kommer til video. Da skriver vi manus, finner locations og behandler videoene som en del av kunstprosjektet Avatar.
– Dere har jo et par latterlige morsomme videoer i spesielt «Hail The Apocalypse», men også nevnte «The Eagle Has Landed». Hvordan vil «Night Never Ending» fremstå?
– Vi ville ha en motreaksjon til humoren i videoene du nevner, og dette er på mange måter den første videoen vi har gjort som er gravalvorlig og tragisk – kanskje sett bort ifra «Bloody Angel» som også var ganske mørk. Jeg er vel med cirka 20 sekunder helt mot slutten, så her har vi kuttet bort alle showelementer og utelukkende fokusert på å fortelle en historie. Vi har løftet frem noe mørkere og mer alvorlig denne gangen, noe som var en helt ny erfaring for oss. Veldig spesielt også ettersom låta i seg selv er ganske glad. Vi måtte innse at ettersom vi har skapt et fullverdig konseptalbum med ugler og ulver, ørner og bjørner, gresshopper og bier har vi rett og slett ikke budsjettet til å lage en times spillefilm tilhørende konseptet. Vi valgte derfor å bare la låtene stå for seg selv med respektive videoer som har hver sin individuelle tolkning om hva låten står for. «Night Never Ending» er et lite halmstrå av håp i en historie som ellers er veldig dyster og mørk hvor tragediene følger på rekke og rad. Jeg ville fange kontrasten i det her, at selv om det virker som et lysglimt i mørket er det i realiteten alt for sent. Og det er essensen i musikkvideoen som handler om et barn som har forsvunnet et sted i skogen hvor hennes far og onkel er ute og leter. I starten vil det se ut som om de jager henne, vi tror det er slemme voksne som jager. Men etter som videoen går skjønner vi at det er noe helt annet som fortelles, og da viser det seg at de andre barna egentlig ikke eksisterer og er mer som spøkelser eller skogsvesen som hjelper henne over til den andre siden etter hun har druknet. Og da kommer det frem at de vi trodde var slemme egentlig bare ville finne og hjelpe jentungen.
– Låta «Pigfucker» – er det en liten South Park-referanse der?
– Nei, egentlig ikke – eller når du sier det er det godt mulig jeg har tittelen derifra, men låta handler egentlig om min eks-kjæreste og en tidligere kompis hvis du skjønner. Når det kommer til South Park er jeg faktisk stor fan av Trey Parker og Matt Stone, ikke bare det de lager men også hvordan de fremstår under intervjuer. Når jeg sitter og hører på hvordan de tenker så har det helt klart farget måten jeg tenker rundt det kreative, selv om de jo holder på med noe helt annet. De fleste kreative idéer har mer likheter enn forskjeller uavhengig av medier, og de to er jo genier. På samme måte som jeg har vært innpå angående oss har de hele veien beholdt kontrollen og gjort ting helt på sin egen måte og utfordret seg selv med musikaler, dataspill og det ene etter det andre. Og nå sitter de der som multimillionærer og har til og med råd til pizza i Norge mens de fortsetter som de alltid har gjort. Store, store forbilder.
– Er det noen grunn til at media i Göteborg ikke skriver om dere?
– Ikke noen spesifikk grunn tror jeg, men nå holder pressen akkurat på å gå konkurs og til helvete her i Göteborg og da blir det fort dyrt med seriøs journalistikk. Og når man først må spare inn krympes underholdningsdelen aller først. Noen ord har det vel vært tror jeg, men de må fokusere på ting som selger, som for eksempel sport. Vi hadde jo et større intervju i Sweden Rock Magazine, også gjorde jeg vel Close-Up mener jeg å huske. Ser man på historikken vår så har vi jo holdt på en stund med våre opp- og nedturer i Europa men når vi slapp «Black Waltz» som var det første albumet som ble utgitt i statene, fikk vi brått en innpass over dammen og samtidig noen veldig bra spilletider på diverse festivaler og liknende over der som førte at det fort gikk veldig bra for oss i U.S.A. Så vi trykte oss litt dit og begynte heller å jobbe oss litt tilbake mot Europa, og nå først selger vi ut konserter her i Göteborg. Så det har vært litt motsatt for oss; I stedet for å begynne på innsiden og jobbe utover hoppet vi heller ut og jobbet oss inn mot midten.
– Hvor lang turné har dere planlagt, og har dere noen planer allerede rundt neste skive?
– Vel, vi starter i Belgia før vi drar over til statene og blir der en stund før vi kommer tilbake for en Europaturné. Her i Norden vil det vel fort bli Oslo, Stockholm og Göteborg og neste år kommer vi til å kjøre litt ekstra på steder vi ikke har spilt på før. Nå føles det egentlig ikke som vi har en start og slutt på turnéene lenger, det blir mer som at den ene overlapper den andre. Men vi vil jo alltid spille der folk vil ha oss, så hvis det går bra i for eksempel Oslo så kanskje det kommer enda flere neste gang, og da vil vi komme tilbake igjen før det har gått alt for lang tid. Når det kommer til neste skive aner vi ingenting enda. Vårt europeiske plateselskap foreslo at det kunne være en bra idé å gi ut noe nytt allerede i mai 2017, men det sa vi blankt nei til. Jeg liker å ikke ha en tidsfrist på det vi gjør – det er bedre at folk heller må vente litt og blir servert et bra produkt. Plutselig løsner ting og vi har en skive klar – det kan jo fort tenkes at den blir klar til mai 2017, selv om jeg tviler sterkt – men da må det være fordi vi har klart å lage en skive som overgår «Feathers & Flesh» og blir annerledes. Det får komme når det kommer rett og slett.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2016