Napalm Records
Det har gått tre år siden Audrey Horne ga ut kritikerroste «Pure Heavy», men nå er endelig Bergensgutta tilbake med oppfølgeren «Blackout». Og for en kanonskive de har laget denne gangen!
Vi skjønte tegninga allerede da de slapp første singel på slutten av fjoråret. «This Is War» er litt av en låt, og er også åpningssporet på skiva. Gutta går hardt ut og sparer ikke på konfekten – «This Is War» er nemlig skivas aller sterkeste låt. Den er ekstremt catchy, og nesten radiovennlig, hadde det ikke vært for at det også er en av de lengste låtene, med lange instrumentalpartier. Men vi gleder oss til neste konsert hvor vi kan skrike «I am fuel to the fire, a flame rising higer, this is war» av full hals. Rett og slett en latterlig fet albumåpner, samtidig som det er en aldri så liten nedtur at de har brent av kruttet allerede under de første seks minuttene.
Men når det er sagt så må det legges til at resten av låtene slettes ikke er noe dårlig håndverk de heller. Det fins egentlig ikke dødpunkter på denne skiva. Audrey Horne er tydelig influert av alle sine gamle helter, så skiva er kanskje ikke nyskapende, men den har likevel et godt variert låtmateriale. «Audrevolution» er en utpreget post-grunge-låt, tittelsporet «Blackout» er en allsangvennlig gladlåt, mens «This One» setter ned tempoet et lite hakk.
Skivas andre potensielle hit heter «Midnight Man», og er umulig å ikke la seg rive med av, der den innledes med «Hands in the air let’s turn it up loud». Og jeg kan garantere at du kommer til å gaule «I keep jinxing my luck» i lang tid etterpå.
«Light Your Way» sender tankene godt tilbake til 70-tallet, mens «California» låter nøyaktig som tittelen tilsier, og du blir fristet til å bytte ut ølen med en paraplydrink. «Satellite» er den låta som skiller seg mest ut fra resten av albumet og er mest ulik det vi har hørt tidligere. Dette er kanskje også den låta hvor vokalen til Toschie kommer best til sin rett.
På skivas to siste spor har de lagt på publikumslyder for å fremstille en live-følelse. «Naysayer» er en fengende klassisk hardrocklåt som sikkert flere større band skulle ønske de hadde skrevet. Her er det masse fet gitarspilling. Audrey Horne er kjent for sine eminente twin-gitarer, og også på denne skiva får Arve Isdal og Thomas Tofthagen briljere – i bøtter og spann. Den hyggelige og publikumsvennlige «Rose Alley» får æren av å runde av hele plata, og de jublende bergenserne på slutten gir oss en indikasjon på at denne låta kommer til å sitte som en kule live.
Kort oppsummert: Dette er en fest av en plate! Og det skal gis ut veldig mye bra i år hvis ikke denne skiva er med på oppsummeringslista mi ved årets slutt. Audrey Horne må være noe av det ypperste vi har innen hardrocksjangeren her til lands for tiden. Og har du ikke sett dem live ennå er det ikke noe å vente på – det er på scenen disse gutta virkelig er i sitt ess.
5/6 | Marianne Lauritzen
Utgivelsesdato: 12.01.2018
Les også: Audrey Horne @ Baracoa, Sandvika