Undertegnede har et sterkt personlig forhold til «PB»; plata funklet som livsanskuende ledestjerne mot slutten av egne tenår. Jeg er ikke alene. Mange med meg er derfor ekstremt takknemlige for det vidsynte arbeid forfatter Arvid Skancke-Knutsen nedfeller i årets viktigste, norske populærmusikalske boktrykk. En samtale med musikkskribentveteranen ble nærmest imperativt.
– Christer Falck og John Richard Stenberg initierte «Norske Albumklassikere» i januar 2021, uten å forutse omfanget av prosjektet. Fra dag én ble jeg bedt om å skrive kommenterende tekster til hver enkelt utgivelse, noe jeg hittil har gjort mer enn 250 ganger. I tillegg har jeg vært involvert i flere LP-lanseringer, bokssett, samt «Norske Albumklassikere»s bokserie, som per nu teller over hundre titler. Det er gøy å foreta dypdykk i norsk musikkhistorie. Arbeidet borger ofte for turer til Nasjonalbiblioteket, intervjuer og forsøk på å sette ting i kontekst.
– Ditt første møte med Per Bergersen skriver seg fra en fleksidisk, som fulgte med et nummer av Gateavisa i 1989.
– Det stemmer. Jeg hadde siviltjeneste i Gateavisa og lot meg imponere over «Duejakt», som var Bergersens bidrag på nevnte fleksidisk. Senere skrev jeg en omfattende plateanmeldelse av «PB» for musikkavisen Puls, som sågar er gjengitt i boka. Mange har åpenbart et godt og intenst forhold til Bergersen. Han var en uvanlig god låtskriver og sylskarp ordsmed, som snakker til de opposisjonelle blant oss. Videre gir han uttrykk for lengsler og frustrasjon, samt sinne over verdens forfatning.
– I forkant av skriveprosessen, trakk du opp en formmessig skisse, eller ble bokas struktur skapt underveis?
– Problemet mitt var mangel på stoff. Her finnes nesten ingenting – ikke et eneste intervju og knapt noen anmeldelser – annet enn selve låtene. Veien til bok gikk via samtaler med de som tilhørte miljøet hans. Prosjektet løsnet skikkelig da Pers slektninger viste seg sjenerøse nok til å låne ut dagboknotatene hans, noe som ga hakeslipp, fordi opptegnelsene aldri var tiltenkt offentligheten. Dagbokdelen slipper deg nært innpå Pers tanker og verdensanskuelse.
– Slektningene må ha stolt på deg?
– Jeg gjengir større deler av dagboken, som egentlig må kalles en sykejournal, hvor kun gjentakelser og navn utelates, og er familiens tillit evig takknemlig. De etterlatte leste manuskriptet og ga tomlene opp. Det samme gjelder tidligere bandkolleger, kjærester og venner. Forhåpentligvis har jeg greid å tegne et nyansert portrett av Per Bergersen, som et komplett individ. Responsen på boka er overveldende. Jeg kan røpe at utgivelsen nu trykkes i et tredje opplag, i løpet av to måneder, og det tror jeg ingen kunne gjette på forhånd.
– Her berøres noe reelt utrolig. I 1991, da man anskaffet «PB», hadde Bergersen en liten, esoterisk tilhengerkrets. 30 år senere blir både boka om skiva og plategjenutgivelsene storselgere. Hva skjedde?
– Dette har bygget seg opp over tid. Et avsnitt i boka omhandler myten Per Bergersen og hvordan den er intensivert. Kapittelet viser at mannens kunstneriske etterlatenskaper faktisk oppdages av og berører folk som ikke engang var født da «PB» utkom. Det skjedde særlig på Røros og i Trøndelag at folk kopierte kassetter til hverandre, som så ble spilt i alle mulige sammenhenger, slik at materialet ble spredt. At Trond Erik Henriksen satte ny melodi til «Kyssing», som ble en hit i forbindelse med dokumentarfilmen «Store Gutter Gråter Ikke» anno 1995, fikk også betydning. Størrelser som Knut Schreiner og Egil Hegerberg har hyllet Bergersen, og Ragna Nordenborgs glimrende radiodokumentar «Ridder Sjanseløs», gjort for NRK i 2010, tror jeg høstet mange fans. Ting er bygget stein for stein, slik at stadig flere erkjenner hvilket talent vi mistet i Per.
– Dette til tross for at «PB» aldri skulle trykkes på nytt.
– Riktig, og det har hersket uenighet om hvorvidt det var riktig å gjenutgi plata eller ei. De fleste jeg snakket med i forbindelse med bokarbeidet var imidlertid glade over at musikken ble gjort tilgjengelig igjen. Jeg har samarbeidet tett med Røros Fritidsklubb, som har fått eget opplag av plata, tiltenkt Røros-ungdommen. Da føler jeg at både familien og fritidsklubben spiller på lag, hvilket er fint.
– Vurderte du på noe tidspunkt å få den drapsdømte i tale?
– Det var naturligvis i tankene mine, men det viste seg snart at vedkommende ikke har villet uttale seg tidligere. Dette skulle for alt i verden ikke bli en true crime-bok, hvor drapet fikk for stort fokus. Jeg endte med å ikke kontakte vedkommende og heller sikte prosjektet inn på Bergersen som sammensatt individ og kunstner. I stedet siterer jeg grundig fra det som ble rapportert i avisene, og det var riktig vei å gå. VGs journalist forsøkte å få en uttalelse fra den drapsdømte i forbindelse med oppslaget de kjørte i august, uten hell.
– Det eneste som skuffet med «PB»-utgivelsen i 1991 var utelatelsen av nevnte «Kyssing». Aner du hvorfor denne, som i min krets allerede var en hit, ble neglisjert albumet?
– Jeg aner ikke, men det føles unektelig rart sett med dagens øyne. Kanskje satt man på en for dårlig innspilling? Kan hende ligger teksten vel nært opptil faktiske forhold, «Kyssing» nevner eksplisitt haglegevær, slik at låten ble i overkant ubehagelig? Til den doble vinylutgaven av «PB», gjort i regi av Norske Albumklassikere, er heldigvis «Kyssing» inkludert.
– Rent hypotetisk, om du fikk et kvarter med Per Bergersen, hva ville du ha spurt om?
– Jeg ville ha spurt om han var på et lykkelig sted i livet. Det er noen blant oss som rammes ekstra hardt. Per mistet moren sin i ung alder, og han ble behandlet dårlig av lokale myndigheter. Jeg ville håpe at han etter hvert fant en større balanse i livet, og innså verdien av arbeidene sine. Myten Per Bergersen er uløselig knyttet til dramatiske hendelser, og danner, i tillegg til 1990-åras svartmetalliske rabalder, norsk rocks mørkeste kapittel. Det er ikke lett å tenke kontrafaktisk omkring Bergersen, men jeg skulle veldig gjerne sett et annet livsløp for mannen, som ga rom for videre musikalsk utvikling.
– Det som heller ekstra salt i såret er at konserten Bergersen gir i Thomasgården dagen før de fatale skuddene faller, markerer noe nytt og forjettende. Han fremfører låtene sine for et modent publikum, og opptrer selvsikker og skarp i omgang med publikum.
– Det er det dobbelt tragiske, at han endte opp død dagen etter det som etter alle solemerker ble en suksess, på grensen til et gjennombrudd. Alle som var til stede i Thomasgården følte at de bivånet en «ny» Per, med kontroll på nervene. Det er bittert at alt ender så brått.
– Per Bergersen imponerte som eklektiker. Vel nyttet Joachim «Jokke» Nielsen bred stilpalett, men spennet i Bergersens låter er en progrocker verdig.
– Det er gøy at du sier, for han hørte på veldig mye forskjellig musikk. Året ved Skjeberg folkehøyskole fikk stor betydning. På slutten av livet gikk han sågar med tanker om å utdanne seg musikalsk, og jeg er svak for uttalelsen hans i den forbindelse: «Jeg er visst nødt til å begynne å like jazz». Han skrev noen av de beste og tøffeste rockelåtene du finner fra 1980-tallet, og kunne inkorporere og ironisere over for eksempel barnesanger. Det var masse plan bak det han gjorde.
– Må jeg velge én favorittlåt fra Bergersens synderlige skattkiste, så ender jeg fremdeles opp med singulære «Henning», som for ordens skyld rommer jazzakkorder og fungerer like godt i thrashmetallisk tapning som i visesangformat.
– En fantastisk låt! Da Per jobbet med bandet Røde Hunder, som opprinnelig het Sachsenhausen Krematorium, ga han egne navn til gitargrepene som bare han forsto. Han var selvlært, og kunne ikke mye teori, men hadde forbasket godt musikkinstinkt.
– Gitararbeidet i «Henning» er virkelig originalt og utfordrende.
– Ja visst. I Per Bergersen Band, som opererte på Røros, spilte han sammen med progrockmusikere, og de uttrykte at det sporadisk var vanskelig å holde tritt, for tempoet satt så høyt. Bergersens suverene instinkt finner man også i det tekstlige, hvor alt kom rett fra levra. Hvorvidt han plukket ord på instinkt, eller om han satt og strevde, er vanskelig å si, men jeg heller nok mot det første. Dagboka indikerer en språklig sterk mann med mye kunnskap og mange tanker, med et nokså svart selvbilde.
– En god nummer to i favorittrekken over Bergersens låter er «Tablidomide Barn».
– Det er kanskje min ener, sammen med «Cruiser Avgårde».
– Ikke verst, da har vi nevnt Bergersens tre beste.
– Man kommer heller ikke utenom polititrilogien av «Henning», «Knut» og «Brøsterud», som jeg tror folk kan skvette av den dag i dag.
– Du gjengir et lyrisk favorittsitat i boka; mitt eget sådan forefinnes i gnistrende «Flekken» og lyder så vent og fint: «Husk da du var barn, Alt du gikk og håpte på, Nå er allting utelukket, Nå skal du forgå». Han ga null rom for feigt pjatt.
– Nei, det er kraftig kost. Samtidig tror jeg ikke låtene hans hadde overlevd om de ikke stundom uttrykte a) et snev av håp, og b) autentiske lengsler og et ønske om at verden var annerledes.
– La oss dessuten ikke underslå verdien av poetisk selvironi og galgenhumor.
– Nei, der var Per en mester. Vel skrev han mørkt, men han kunne samstundes fremstå inspirerende, kreativ og morsom.
-Takk for at du drar linjer fra eksempelvis «Sachsenhausen»-teksten, som bør leses allegorisk, til Jens Bjørneboe. Per Bergersen må ha vært litterært interessert.
– Jeg tror han leste mye, og mye forskjellig. Noe av materialet fra Bjørneboes «Fugleelskerne» har noenlunde samme formspråk som endel Bergersen-låter.
– For mange har «PB»-skiva vært en ledestjerne. Hva ville Bergersen ha tenkt om en slik posisjon?
– Jeg håper han ville ha vært stolt og gitt seg selv betimelig anerkjennelse. Du kan ha atskillig dårligere forbilder enn Per Bergersen, skal jeg bare ha sagt. Han var en slags flamme i mørket, av ærlighet og energi. Dessverre fikk han skinne alt for kort. Mange norske musikere kaller seg Per Bergersen-fans, fra Bare Egil til Mayhem, så nedslagsfeltet er bredt. Knut Schreiner forslår at vi i stedet for å snakke om «De 4 Store» fra 80-åras Norge, bør inkludere Bergersen i «De 5 Store». Det er ikke meg imot.