Søndag 25. mai 2025
Jeg rusler oppover Vogts gate på vei mot Kulturslottet Soria Moria, og passerer plutselig selveste John Mitchell, en progrock-ridder av ypperste klasse, kjent fra band som Kino, It Bites, Frost*, Lonely Robot, Asia, og selvsagt Arena. Mens han er ute og vandrer gatelangs forkledd som en vanlig mann, står progrock-ridder Clive Nolan inne på Cosmopolite og sjekker ut kveldens oppvarmingsband The Windmill. Clive er ikke bare tangent-trollmann i Arena, men også i Pendragon, og ansvarlig for en lang rekke progrock- og musikal-prosjekter. Mer om det senere. Clive blir stående en god stund, og er med på å gi The Windmill en solid applaus.
Multikunstner Morten Clason spiller blant annet tverrfløyte og saxofon i The Windmill, og står bak konseptet We Låve Rock, som arrangerer en masse festivaler og konserter, blant annet kveldens arrangement. Han ønsker publikum velkommen, og bandet drar i gang den massive låta “Fear”, som er hovedverket på deres siste plate “Mindscapes” som ble gitt ut i fjor. Lyden er dessverre ikke helt slik den burde, særlig bass og trommer låter litt tørt og spinkelt. Fløytespillet til Morten er nok det jeg liker best med denne oppvarmingskonserten, men det er flere interessante ting som skjer på scenen.
Morten kommer frem igjen og reklamerer litt for arrangementet “Song of The Wildlands” på Asker Kulturhus, der Clive Nolan skal delta etter han har gjort seg ferdig med den pågående Arena-turnéen. The Windmill avslutter med “Nothing In Return”, en litt kortere låt med en artig liten keyboard-solo.
I pausen blir det litt spesiell rigging, der Morten og Arena-frontmann Damian Wilson plasserer ut en diger trapp som går fra midten av scenen og ned på gulvet. Trivelig å se at det finnes rockestjerne-vokalister som kan ha bakkekontakt og drive med fysisk arbeid. Ellers kan man i pausen sjekke ut den lille platemessa og alt som er til salgs ute i foajéen, og diskutere musikk med gamle og nye musikkvenner.
Arena starter showet med “Solomon” fra det tretti år gamle debut-albumet “Songs from the Lion’s Cage”. Lyden er sjokkerende lav. Jeg tester forskjellige plasseringer i lokalet, og rett ved miksepulten er det nok minst verst, men det er null trøkk. Lyden blir gradvis litt bedre utover i konserten, men aldri helt så bra som den burde. Heldigvis er det et lydhørt publikum i salen, og forholdsvis lite forstyrrende skravling.
Damian gjør en strålende jobb på denne første låta, både stemmemessig og som en engasjert historieforteller. Smilende og sjarmerende takker han publikum for å ha kommet, og han takker The Windmill for å ha organisert konserten. John Mitchell ser ut som han har lyst til å drepe noen.
Lydproblemene rammer trommene aller verst, men Mick Pointer hamrer ut rytmene som en ekte markedsplass-helt. Under låta “How Did It Come to This?” spiller han også fløyte, men den høres ikke i det hele tatt. Det som derimot høres alt for godt, er den ene cymbalen, som flere ganger truer med å drukne lyden av Damian som synger. Merkelig med slike problemer godt ute i en turné med et såpass stort band. Skulle tro lydmannen hadde bedre kontroll.
Vi får servert en lang rekke underholdnings-elementer i løpet av konserten. Clive gjør et morsomt innslag der han introduserer den nye vokalisten. John Mitchell tar nesten en pause fra å se ut som han vil drepe noen. Damian arrangerer noe han kaller “wall of death but prog”, og det blir en del allsang, blant annet på herlige “Time Capsule” fra det nyeste albumet “The Theory of Molecular Inheritance” fra 2022.
Ellers er det masse fine låter og partier utover i settet. Jeg siterer med glede den bergenske dama som stod i nærheten av meg; “jææævlig vakkert fy faen”. Jepp. Hun tok ikke feil. Jeg gleder meg til de neste tretti årene! 4/6
Tekst: Karstein Helland
Foto: Johannes Andersen
