Century Media
Men hovedstammen i bandet har vært stabil og grunnsteinene i bandet har hele veien vært gitarist, Michael Amott, og trommeslager, Daniel Erlandsson (hvis vi ser mellom fingrene når det gjelder det korte avbrekket i 1997-98), og ikke minst bassist, Sharlee D’Angelo, som kom ombord allerede i 1998. Siden har det gått slag i slag med kompromissløs metal med kvinnelig growling (siden 2000) med stor kommersiell suksess. Nå er bandet ute med sitt tolvte album, og er det noe nytt å melde?
“Blood Dynasty” åpner oppskriftsmessig med “Dream Stealer”, hvilket også er albumets første singel. Absolutt en sterk låt, men ikke den beste. For her er det mange godbiter, og det er helt tydelig at Amott & co. har gått litt mer tilbake til røttene i form av flørting med 80-talls metal, kanskje spesielt den hardere delen av den progressive metalen. Godt mulig at det nye tilskuddet og ungfolen, Joey Conception, som tok over øksa etter Jeff Loomis har mye av æren/skylda. Resultatet er i hvert fall et knakende fett album fylt med små overraskelser, og den største og beste er “March of the Miscreants”. En massiv og tung låt hvor Arch Enemy muligens har lånt et lite øre til Gojira sitt lydbilde. Påfølgende låt “A Millions Suns” er ikke mye dårligere, bare annerledes, og fylt med Michael Amott sin signatur i form av vanvittig melodiøs riffing og generelt glitrende gitarspill. Og som om ikke det var nok, er også neste låt “Don’t Look Down” en av de beste. En temposkiftende låt som virkelig lager vei i vellinga. Jeg vil påstå at singlene fra skiva er de minst spennende låtene på albumet, ikke at de er dårlige, men de følger en viss formel og i mine ører er de minst spennende. Bortsett fra “Paper Tiger” som med sin 80-talls vibe definitivt utmerker seg som en av de sterkeste låtene på skiva. Festlig også med en Blaspheme-cover av “Vivre Livre” hvor Alissa White-Gluz virkelig får vist frem stemmeprakten og at hun kan synge “reint” så det holder.
En annen faktor som hever skiva i kvalitet er produksjonsjobben utført av Jens Bogren. Nok en gang har han klart å konstruere et fantastisk fett lydbilde, og spesielt låter trommene til Erlandsson mer organisk enn på lenge. Bogren viser at lyd er eksepsjonelt viktig for totalopplevelsen, og i mine ører låter “Blood Dynasty” hakket hvassere og bedre enn “Decievers”. Ikke at forgjengeren Jacob Hansen gjorde en dårlig jobb, men forandringen er merkbar og det låter mer organisk av det hele. Som nevnt spesielt trommene, men også gitarlyden til Amott og Conception låter kuler og krutt.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg var en smule skeptisk til Arch Enemys nye album, for jeg er rett og slett drittlei polert melodiøs death metal med growling. Og selv om Arch Enemy er et av få band i genren jeg faktisk liker, så begynte jeg å bli lei de også. Heldigvis har de klart å overraske og “fornye” seg såpass at jeg nok en gang må bite i meg skepsisen og all mulig motvilje. Det er etter mitt syn himmelvid kvalitetsforskjell på Arch Enemy og en rekke andre copy-cats i genren. Og her er beviset. Kort oppsummert, knallsterke og varierte låter, høyt teknisk nivå på samtlige involverte bandmedlemmer og ikke minst en strålende produksjon. Da blir det nesten yatzy på terningen. (Intervju med Arch Enemy i neste nummer av NRM! Abonner her for en skarve hundrings for ett år!)
5/6 | Pål J. Silihagen
Utgivelsesdato 28. mars 2025