SPV / Steamhammer
Det finnes vel ingen slagverkende brødrepar som har hatt større innflytelse på rocken, spesielt den hardere delen, enn brødrene Carmine og Vinny Appice. Nå har de, inspirert av liveoppsetningen deres «Drum Wars – Live», barket sammen i ren trommeduell og samlet sammen et kobbel av ymse rockemusikere for å backe kampen. Interessant tanke, men er det interessant utover nostalgitrippere eller trommenørds?
Det varierer veldig. Tittelkuttet, som åpner saken, er en classic hard rock-låt hvor det mest spennende er det fake temposkiftet mellom vers og refreng som egentlig ikke er noe temposkifte i det hele tatt når man omsider får tak i takten på verset. Uansett et bra virkemiddel som hever en ellers høyt gjennomsnittlig låt. Det at begge Appicene ligger i hvert sitt øre i stereobildet bidrar i tillegg sterkt til en meget spesiell men velfungerende sound. De har skrevet en direkte hyllest til deres mangeårige felles venn ved navn Ronnie James Dio, nemlig «Monsters & Heroes». Denne skaper heller ikke mange store krusninger på sjøen ved navn rock, og sliter med å leve opp til inspirasjonskilden den handler om. Følelsen av at dette albumet blir en lang reise fra start til slutt melder seg omtrent her, men heldigvis er det spor til bedring allerede ved neste låt, tredjesporet «Killing Floor». Langt tøffere riff og bedre arrangement gjør at denne sitter vesentlig bedre i øregangene enn begge forgjengerne, dog har man nok hørt det meste på denne tidligere og man merker at originalitet ikke har vært en prioritet i låtskriver-campus. «Danger» følger deretter, og denne også er et av de bedre spor på «Sinister» og funker godt på stereoen en mørk høstkveld. Her er det for øvrig bare én av brødrene som spiller.
Det gjelder dog ikke for «Drum Wars». Litt slemt kanskje, men denne høres ut som en grunn til at folk som ikke liker rock ikke liker rock, for utover to middelaldrene menn som desperat vil vise frem sitt tekke – som for all del er et bra tekke – er det ikke stort å hente frem på denne 3 minutter og 46 sekunders lange dødtiden. Et helt hinsides over-the-top refreng mellom trommesoloene skulle man tro var det absolutte lavmål på dødtiden, men joggu kommer det ikke en overivrig gitarist inn helt mot slutten bare for å vise seg frem blant trom-o-ramaet som trekker det hele enda lenger ned i søla. Fysjameg.
Men det kommer seg godt på de neste sporene, og da holder den seg over vannflata i det minste en ganske god stund. Lett nikkevennlige «Riot» med sin digge bridge er en av låtene hvor Appice (aner ikke hvilken) virkelig kommer til sin rett. «Suddenly» har et så vanskelig taktslag på hovedriffet at til og med gitaristene sliter litt med å følge med, noe som selvfølgelig ikke gjelder den av brødrene som her trakter stikkene. Dette trekker selvfølgelig ned en smule, for u-tighte gitarer er ikke noe vi gidder å høre på i 2017. Synd, for ellers er det en absolutt ikke så verst låt. Fine «In The Night» er en av oppturene og etterfølgeren «Future Past» likeså. Vil kanskje kalle sistnevnte for albumtopperen når jeg tenker meg om, mye mulig fordi den gir meg sterke vibber til Black Sabbath sin høyst undervurderte «Dehumanizer». På «You Got Me Running» har storebror Carmine fått slippe til på vokal og gjør seg slettes ikke bort, og låta er også en av de bedre på albumet.
Men så treffer vi bunnen knallhardt. Floskelen «Bros In Drums», som ganske riktig omhandler brødrenes oppvekst – spesielt fra Carmine og hvordan han så på at lillebror Vinny gikk i hans fotspor. Kunne for så vidt ha vært et bra tema, men gud hjelpe meg for en platt tekst. Låta er virkelig ikke noe å samle på den heller, så den hopper vi veldig glætt over og glemmer så fort som overhodet mulig.
En liten opptur venter igjen på det siste originalsporet «War Cry», og igjen deler begge brødrene på trommejobben i hvert sitt øre. Kul låt men ergrelsen av forgjengeren sitter dessverre fortsatt igjen nok til at den gjør seg helt bemerket. Et lite Led Zeppelin-stunt mot slutten, altså å hive inn fjas utelukkende for å øke lengden trekker en smule ned.
Avslutteren «Sabbath Mash er akkurat det den høres ut som – en mash av Black Sabbath-klassikere. Fra åpningen «Iron Man» som glir rett inn i «War Pigs» og akkurat man tror Vinny skal få utfolde seg litt på breaket etter verset bytter de overraskende nok over til «Paranoid». Et meget uventet trekk som kun overgås av klassiske pianotrudelutter under solopartiet. En kul og original effekt. Ellers virker hyllesten litt unødvendig på en skive som fra før av lider under unødvendig daukjøtt og virker en smule lang, noe som ikke er et godt tegn på et bra album.
Hvem kan så hente noe ut av trommerockeren «Sinister»? Nostalgikere som lengter tilbake til en tid hvor rockestjerner var konger og gitarhelter guder vil jeg tro, sammen med de som hører forskjell på brødreparet og som ellers er i overkant engasjerte i trommekunsten. Undertegnede, som selv er trommis, er ikke videre overbegeistret av skiva, selv om Appice-brødrene så absolutt fortjener sin plass helt i toppsjiktet av rocketrommelegender og så visst ikke har mistet en tøddel av sine talenter på sine eldre år. Skiva har så absolutt sine momenter, men altfor mye trommefjas og tekstforfatting av ikke ypperste klasse trekker ned.
2,5/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato: 27.10.2017