Søndag, 22. september 2024
Lokalet er så og si fylt opp med vesentlig mer Metallica-merch enn Apocalyptica, men med bandets høye engasjement for det de covrer selv, så virker det som at det er en stor felles kjærlighet for låtene som blir spilt.
Konserten starter ganske så filmatisk med deres versjon av “Ride the Lightning”, noe jeg vil si var en perfekt start på noe som ble en og en halv time med “HEY HEY HEY” fra publikum og mye cello-rocking og hår-flipping på scenen.
Låter som “Enter Sandman”, “Nothing Else Matters” og “Seek and Destroy” skiller seg jo absolutt ut. Med et syngende publikum som hvertfall kan hele refrenget på alle låter, skaper det god stemning blant de på gulvet. Ellers er det et relativt typisk norsk publikum som står noe stille i salen med mindre de fyres opp av bandet.
Og bandet skal ha for at de engasjerer. For jeg må si meg rimelig imponert over hvordan disse gutta beveger seg og interagerer med hverandre og oss nede på gulvet over hele scenen med disse instrumentene. Nå har ikke jeg løftet så mange celloer i mitt liv, men måten blant annet Perttu spiller den som en gitar og Eicca løfter den over hodet og rundt kroppen flere ganger mot siste halvdel av konserten – får de det til å se ut som en lek, og det underholder!
Blant et av kveldens hovedøyeblikk var deres hyllest til tidligere Metaliica bassist Cliff Burton med låten “The Call of Ktulu”, hvor de har fått tillatelse av Metallica selv til å gjøre deres versjon med Cliffs originale basslinje under låta. Dette fanget fansen i rommet som et øyeblikk alle satt pris på.
Konserten avsluttes med både et ønske om å få komme å spille på neste års Tons of Rock og kjøp av merch, og jeg må si meg fristet til å ønske det samme. Alt i alt vet disse gutta hva de driver med. De har mestret instrumentene de spiller og de gjør Metallica til noe eget, som er å sette pris på. 4,5/6
Tekst: Anya Ferguson Rønningen
Foto: Johannes Andersen