De blir omtalt som alt fra legender og pionérer til fjaseband og Spinal Tap, kanadiske Anvil. Vi ville gjerne høre litt om hvordan ståa var om dagen i det seigpinede bandet som har vært igjennom flere nedturer enn de fleste andre, og fikk så innpass backstage på Hard Rock Café da de gjestet Oslo for andre gang på relativt kort tid for en kjapp snakkis med de to som egentlig er hele bandet, gitarist og vokalist Steve «Lips» Kudlow og trommis Robb Reiner.
Tekst: Sven O Skulbørstad
Foto: Rudy De Doncker
Livefoto: Arash Taheri
– Dere var vel her så sent som i februar, hvordan er det å være tilbake?
Robb: – Ja, det er første kvelden nå så det føles veldig bra. Norge er alltid snille med oss så det er fint.
Lips: – Og denne gangen plagde ikke grensevaktene oss så det er fantastisk.
– Godt å høre. Har dere vært på konstant turné siden?
Robb: – Ja, vi har gjort en runde hjemme i Statene, så over til Canada en tur. Det var vel det?
Lips: – Ja, holder ikke det da?
– Men hvor lenge har turnéen pågått da? Og hvor lenge vil den vare?
Robb: – Vi har holdt på konstant igjennom hele året. Siste jobb er rundt regnet tre uker fra nå, og da vil dette faktisk være det året vi har hatt flest spillejobber noensinne – over 100 show. Vi har holdt oss meget opptatte.
Lips: – Og selv da skal vi tilbake til Statene, så Canada igjen før vi går over til Sør-Amerika og Japan. Vi er langt ifra ferdige.
– Så da er det ganske fint å være Anvil om dagen?
Robb: – Vel, det har alltid vært fint å være Anvil. Du vet, det er jo jobben vår – det er det vi driver med.
Lips: – Nå er jo dette blitt levebrødet vårt, i stedet for å holde på med levering eller bygg på dagtid så gjør vi Anvil – det er der inntekten vår kommer fra nå.
Robb: – Og når vi jobber får vi penger helt enkelt. Vi må alle ha mat og klær så vi trenger å tjene penger. Men vi elsker jo vitterlig det vi driver med, så det handler langt ifra bare om det. Vi nyter fremfor alt å fremføre foran fansen vår, og kanskje til og med få noen nye fans.
Lips: – Så du kan si har pensjonert oss inn i rocken.
Robb: – Veldig bra forklart, og det er der det ligger om dagen. Vi er halvveis i skrivingen av et nytt album, og regner med å ha alt ferdig skrevet og arrangert så vi kan gå i studio neste sommer.
– Du verden, da har dere ikke ligget på latsiden. Hva er største forskjellen fra før og etter «Anvil! The Story of Anvil»-filmen?
Robb: – Alt rundt oss forandret seg kraftig selv om vi har forblitt de samme. Mye av det vi fortalte tidligere, at vi kunne slutte jobbene våre og satse fullt på det vi egentlig vil og tjene til brødet på den måten. Vi har hatt vanvittig mye å gjøre siden filmen, faktisk har vi aldri vært mer opptatte hele livet. Så kort fortalt – stor forskjell fra før til etter filmen, men alt til det bedre.
– Dere har en biografi som kom rundt filmen og, har den vært like suksessfull? Jeg syns det virker som filmen i allmennheten er mer kjent.
Robb: – Det kan nok godt hende ja, men boka er enda mer omfattende enn filmen og gjorde det for så vidt ganske bra – men den er ikke så lett å få tak i nå, veldig vanskelig har jeg hørt faktisk.
Lips: – Det som skjedde når boka ble lansert var at selskapet bak ikke ville betale for markedsføringen, men heller ville at produksjonsselskapet bak filmen skulle stå for det – noe de selvfølgelig ikke var videre interessert i. Når du utgir en bok så må du da stå for hele pakka, ikke bare utgi den og håpe på det beste? De distribuerte den greit, men praktisk talt uten å markedsføre den som sagt så derfor er den vanskelig å få tak i.
Robb: – Men opplaget ble nå uansett utsolgt vet jeg, og vi gjorde litt av jobben ved å selge de under konserter. Nå aner vi ikke hvor man kan få tak i de.
– Dere har jo holdt på å kjempe virkelig lenge, hvordan får dere flammen til å fortsatt brenne etter alle disse årene?
Lips: – Jeg vil heller spørre om hvordan man slukker flammen, hvordan den ikke kan brenne? Den er evigvarende, det er det her vi er. Vi har holdt på siden vi var ungdommer, og det blir ikke sånn at man plutselig får nok. Man får aldri nok. Det er som en avhengighet, å spille foran folk. Hvorfor tror du Lemmy så å si døde på scenen? Du vil aldri gi opp, for gjør du det vil det si at ditt liv er over. Jeg vil aldri at mitt liv skal være over, jeg vil hele tiden ha mer – en ny dag, en ny uke og en ny måned. En ny konsert.
– Hvordan var det å gå fra en kvartett til en trio i etterkant av filmen?
Lips: – Det er jo en evighet siden, så det var jommen et utdatert spørsmål du.
Robb: – Ja, det må da være minst ti år siden.
– Du verden som tiden flyr da? Men uansett har dere vel holdt på over tjue år før det som en kvartett så noen forskjell må det da være?
Lips: – Mest å kvitte seg med overflødighet egentlig. Jeg gjør jo hele jobben uansett, fra å skrive alle låtene til å spille alle gitarer i studio. Kanskje den andre gitaristen bidro med en solo eller to, men å bruke flere dager i studio og tusenvis av kroner på å kaste bort tida på noe jeg praktisk talt kunne ha gjort på ti minutter var bare tull så da kunne jeg likeså godt gjøre det selv.
Robb: – Vi har egentlig i realiteten alltid figurert som en trio.
Lips: – Fjerdemannen har stort sett fylt ut konsertene for å gi oss en mer fyldig gitarsound, men etter hvert som tida gikk skjønte vi at det på mange måter ødela konsertene da gitarene begravde trommer og bass. Så det ble mer gjørme enn klarhet fant vi ut. Nå spiller det ingen rolle hvor vi spiller eller omstendighetene rundt det da vi har en helt enkel miks – én bass, én gitar, trommer og vokal.
Robb: – Alt låter klart og fint, så powertrioer er tingen.
– Når dere startet opp for flere tiårsiden, hva var inspirasjonskildene deres? Og har dere noen nye impulser fra dagens artister?
Robb: – Black Sabbath, Deep Purple og Grandfunk Railroad var og er viktige inspirasjoner for oss. Du vet, de kule banda på den tiden. Når det gjelder dagens artister kunne jeg ikke fortalt deg noe som helst for det er jeg ikke oppdatert på.
Lips: – Nei, vi hører i hvert fall ikke på nye ting – det er sikkert og visst.
– Hva med dagens musikkindustri? Er det bedre eller verre enn hva det var i «gamle dager»?
Robb: – Hverken bedre eller verre – den eksisterer ikke. Det vi vokste opp med er borte for lenge siden.
Lips: – Det finnes ingen plateselskap som betaler for innspillingen lenger, det finnes ingen infrastruktur. Folk kjøper jo ingenting fysisk lenger, selv om vinylsalget riktig nok har tatt seg opp litt igjen i det siste så er det ingen som lenger kjøper CDer. Hvor får man i det hele tatt tak i CDer nå? Walmart? Hvorfor skal man gidde å bruke penger på CDer og vinyler når alt finnes online? Det er for få som bruker penger til å holde forretningen i live dessverre.
Robb: – Begrepet «plateselskap» er over, men de prøver vel kanskje et lite forsøk på å gjenoppfinne seg selv tror jeg.
Lips: – Så det vi har gjort er å gjøre oss totalt uavhengige av hele markedet så vi slipper å uroe oss for den slags ting. Vi kjørte en donasjonskampanje til forrige skiva som mange gjør for tiden, altså at fansen donerer penger – men vi har jo et etablert navn så for oss var det veldig lett og det funket meget bra for oss. Er du derimot et nytt og ukjent band, lykke til. Hvordan skal du få folk til å betale for en download når de ikke engang vet at du eksisterer?
Robb: – Det finnes jo de som tar sjanser og prøver, men uten videre suksess og bare må gi seg. For etablerte navn med en fanbase er det veldig mye lettere. Vi har jo over årene skjønt at vi har særdeles lojale fans som bare venter på neste album og er villige til å støtte opp, og det er fantastisk. Så alt av musikkindustri og plateselskap kan putte seg selv opp der sola aldri skinner. Vi trenger de ikke.
– Skal man ta noe positivt ut av det må det jo være at griske rike menn nå må tjene pengene sine andre steder?
Robb: – Du mener de som ljuger til deg, misbruker deg, bedrar deg og stjeler pengene dine? Nei, de er der fortsatt dessverre og representerer alt som er ondt. De skylder alt på bandet, alt er bandet sin feil.
Lips: – Først sier de at vi ikke selger nok album, men så er de plutselig utsolgt og vil ikke produsere flere eksemplarer. Hvordan går det mattestykket opp? Hvordan kan de si vi ikke selger nok skiver når de ikke vil trykke opp eksemplarer vi kan selge? I tillegg er det ikke vi som skal selge de, det er jo deres jobb.
– Men det høres uansett ut som dere klarer dere utmerket uten?
Robb: – Ja, det er sånn det har blitt. Du vet, til og med Metallica har droppa hele plateselskap-idéen. Skiva de skal utgi nå er uavhengig, og det er sånn du må gjøre det nå skal du få til noe. Nå kan du gjøre hele jobben selv via internett, og da slipper du selskaper som tjener tjue dollar på hver ene du tjener ved salg.
Lips: – Lånehaier er det de er, rett og slett. De sier de skal hjelpe deg, men den servicen betaler du dyre dommer for. De tar gjerne din førstefødte om de kan. De gangene vi har fått et forskudd på det vi har gjort så er det alle pengene vi ser for den skiva, ikke noe mer. De tar et overslag på hvor mye de tror du vil selge, trekker fra 20% av det og gir den summen i forskudd, og det er det. Hvis du da skulle slumpe til å selge dobbelt så mange skiver som de har regnet med ser du fortsatt ikke noe til de pengene. Forretninger kalles det.
– I løpet av deres lange levetid, har det vært tider hvor dere har vurdert å gi opp?
Lips og Robb: – Nei!
Robb: – Vi har jo blitt stilt det spørsmålet mang en gang opp igjennom og det åpenbare svaret er et klart nei. Hvorfor skulle vi?
Lips: – Du slutter med ting du hater, ikke det du elsker. Hvorfor skulle du? Så du kan drive mer med ting du hater?
Robb: – Selv om ting kan bli frustrerende til tider i livet gir du ikke opp.
Lips: – Du skiller deg ikke fra kona ved en liten bump på veien bare så du kan få deg en ny kone og gjøre akkurat det samme en gang til. Det er på mange måter sånn vi har det. Vi kan ha kranglet eller rota oss inn i en elendig platekontrakt, men slutter ikke av den grunn. Det eneste som kunne vært problematisk er hvis en mister fokus eller dedikasjon, eller kanskje begynner å spille med andre. Samme med giftemål, så lenge man ikke begynner å humpe på andre folk er ting i orden. Man kanskje krangler fra sola står opp til den går ned men man holder sammen. Man jobber sammen mot et felles mål, og da er det egentlig ikke noe problem.
Robb: – Vi har aldri vurdert å slutte, for hva ville vi da ha oppnådd?
Lips: – Det tok oss 40 år å bygge opp dette navnet men nå slutter vi, haha!
– Er det noe dere ville ha gjort annerledes hvis dere hadde muligheten?
Lips: – Er det én ting jeg skulle ha gjort annerledes for min del så skulle jeg ha gjort et album med Lemmy. Er det noe jeg angrer på nå så er det det – for jeg ble spurt men hadde ikke muligheten fordi vi akkurat da var opptatte med vår tredje skive. Jeg angrer selvfølgelig ikke på at jeg gjorde Anvil-skiva, men jeg skulle ønske jeg kunne ha gjort begge. Men jeg måtte ta valget og sto da ved Anvil.
Robb: – Jeg angrer overhodet ikke på noe som helst og ville gjort absolutt alt om igjen uten å tenke meg om.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2017