Spinefarm Records
«Dette var da ekstremt pubertalt og radiovennlig», var første tanke da jeg satte igang Anti-Flags rykende ferske album og var på vei til å kvesse knivene og ta på meg slakterhabitten. Men etter å ha kommet meg igjennom superkommersielle «American Attraction» som åpner skiva gikk det kun en vei, og det var oppover. Førsteinntrykket av låta var overprodusert og radiovennlig liksompønk som eldrende herremenn med lang fartstid ikke bør være bekjente av, men en høyaktuell tekst har den dog riktignok. «The Criminals» retter fort opp mye av inntrykket ganske så kjapt, om enn rimelig kommers den og – men den innehar et såpass kult hovedriff og fengende refreng så den funker allikevel meget bra.
Ska fra øverste hylle får vi i «When The Wall Falls» som gynger i filler hjemmet ditt hvis du spiller den for høyt, du er herved advart. Litt for lett musikalsk tema på «Trouble Follows Me» gjør at den blir en liten overhopper i samlingen, men «Finish What We Started» retter skiva inn på riktig spor igjen og bruken av akustisk gitar på refrenget løfter den enda et par hakk og setter den som en av de definitive høydepunktene på «American Fall». «Liar» er sinnataggen i vennegjengen som alene møkker til helheten såpass at radiovennligheten på skiva ellers dempes en hel del. Refrenget er også et av de definitive høydepunktene på sulamitten.
«Digital Blackout» – låta som alene snudde meg helt om ved første gjennomlytting, for her stemmer absolutt alt. Fett hovedriff, spennende arrangement, kult vers med sang-/skrikvokal og ikke minst et refreng som ikke egentlig er et refreng – for når det egentlige refrenget først kommer rundt halvveis i låta er det så helt ubeskrivelig bra, og ikke minst overraskende, at det alene løfter det lille som ikke er så bra på «American Fall» og endrer helheten fra «bra» til «meget bra».
«I Came I Saw I Believed» er mer ska-ish som etter forgjengeren faller litt i skyggen, uten at det på noen som helst måte er en dårlig låt. Tvert imot – en lystig liten trall med en dystopisk tekst er alt man trenger en sen høstkveld. Her omtrent slo det meg første gang at grunnen til at «American Fall» er så til de grader glatt produsert må være på grunn av de sterke anti-amerikanske tekstene albumet til tider innehar. I nasjonalistmekkaet Statene er det nok vanskelig å få igjennom motargumenter med mindre det er iørefallende og lett mottakelig. Jeg har i alle fall sjelden hørt et mer popaktig produsert punk-album med like bitende og sinna tekster. Ta for eksempel etterfølgeren «Racist», som med en mindre politisk ladet tekst kunne ha sklidd rett inn på et hvilket som helst Blink-182-album.
«Throw It Away» og «Casualty» ender godbiten, som etter litt om og men og et par ekstra gjennomlyttinger hever seg sakte med sikkert for hver gang og har til slutt blitt en godbit jeg kan kose meg med. Anti-Flag kan vel nåmer kalles for en rutinert gjeng, men sinnet mot den amerikanske væremåten har ikke dabbet av det minste grann. Og nå har jeg blitt ganske så glad i «American Attraction» og. Musikk er et merkelig fenomen, dere.
4,5/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato: 03.11.2017