Før jul i 2014 takket vokalist Dave Padden for seg. Tilbake sto en oppgitt Jeff Waters. Mannen er dog ikke kjent for å være av den rådløse typen og igjen, etter den midlertidige knockouten, er Annihilator klar for en ny runde i heavy-metal ringen. 18. september 2015 slapp bandet sitt femtende studioalbum ,og som vanlig er det Waters selv som trekker i de fleste spakene.
Tekst: Freddy Ludvik Larsen
For tiden er bandet på en kort arenaturne, før de sparker i gang sin egen europaturne i slutten av september. En pratsom Jeff Waters ringer fra Tyskland, der en kamplysten gjeng gjør seg klar til årets Wacken- festival. Med seg har han det velkjente trommemonsteret Mike Harshaw, Cam Dixon på bass og gitarist Aaron Homma. Den godeste Waters var imidlertid mest lysten på å snakke om livet etter Dave Padden.
– Hva kan fansen forvente seg av den nye skiva «Suicide Society»?
– Hmm, godt spørsmål. Det største spørsmålet er åpenbart hvor vokalisten er blitt av, ha ha ha. Vokalisten er jo han som har vært stemmen til Annihilator de siste tolv årene. På det nåværende tidspunkt er det veldig spesielt for meg. Dave og jeg har opplevd mye sammen og sammen har vi kjempet for å holde bandet i live. Han gikk fra å være en ukjent og uelsket vokalist, og i begynnelsen virket det som om at det ikke var så mange som likte det han gjorde med stemmen sin. Han var uerfaren, men jobbet veldig hardt i mange år og høstet etter hvert den respekten han fortjente. Spesielt publikum i Europa så ut til å elske han. Det å miste han var en stor sak for meg, og ikke minst uventet. Han dro fordi han etterhvert ikke likte turnelivet og det å være borte hjemme ifra. Jeg oppfattet heller ikke hva som var i ferd med å skje før han en dag plutselig sa: ’Jeg kan ikke gjøre dette lenger’. Jeg svarte: ’Hva er det? Trenger du mer penger? Er du ikke fornøyd med meg eller bandet? Eller måten vi gjør ting på?’. ’Nei, det har ikke noe med det å gjøre.’ svarte han. Du vet, etter tolv år passer det ikke for alle å være på reisefot hele tiden. Noen hater det, mens andre elsker det. Du kan ihvertfall ikke holde på med det her om det ikke gjør deg lykkelig. Mens jeg derimot, så lenge jeg holder på med plateinnspillinger eller er på turne – så føler jeg meg som en femtenåring igjen. Jeg går så inn i det, er så lykkelig og har så mye moro. Det er slik du må føle det om du skal holde ut.
– Hva med det rent musikalske på skiva?
– Vel, på platen, der er det masse melodier. Jeg har tatt med låter jeg liker, og jeg liker ikke bare heavy. Jeg hører på klassisk og popmusikk også, i tillegg til punk, trash og tradisjonelle heavy metal. Men det er definitivt mange tunge riff å høre på ”Suicide Society.
– Da Dave Padden sluttet, bestemte du deg der og da at du skulle ta over vokalen selv?
– Nei, nei. Jeg hadde noen uker med fullstendig panikk. Det er nesten som om at du er gift med noen og som plutselig en dag sier at det er slutt. I to uker satt jeg sjokkert. Men etterhvert skjønte jeg jo at om han ikke var fornøyd, var det jo rett av han å finne på andre ting å gjøre. Jeg må også innrømme at jeg lekte med tanken der og da om å trekke meg tilbake. Men etterhvert så sa jeg til mannen i speilet: ”Faen ta, dette er livet mitt. Jeg elsker det jeg holder på med. Jeg skal fortsette, og hvem vet, kanskje blir det til og med mye bedre enn det var før.” De neste ukene brukte jeg så på å lete etter ny vokalist, men etter hvert forsto jeg at det var ikke det jeg trengte. På den tiden var vanskelig å finne noen som passet inn og jeg begynte å forstå at jeg ikke burde stresse med dette og eller ikke få panikk. Jeg hadde jo allerede spilt inn ”Suicide Society” på en demo der jeg sang. Tanken om å synge selv på utgivelsen begynte å slå rot, men jeg var veldig usikker på om det kom til å bli bra. Sangtimer ble løsningen, der jeg lært hva jeg likte med stemme min og hva jeg ikke likte med den. Etter to og en halv måned var jeg klar for studioet.
– Tilbake til platen. Det er mange sterke spor på plata. Men låter som ”My Revenge” , er den personlig? Er du rett og slett ute etter hevn?
– Det er litt morsomt med «My Revenge», for den er inspirert av Metallica slik de var midt på 80-tallet. Den gir ihvertfall meg litt «Master of Puppets»-følelse. Musikalsk kommer «My Revenge» helt klart derifra. Tekstmessig handler den faktisk om noen folk i pressen, he he. Jeg la merke til at noen, jeg syntes ikke at de kan kalle seg for journalister engang, som kom med virkelige ekstreme og hatfylle ytringer i en anmeldelse om et band jeg kjenner. De ønsket rett og slett fyren i bandet dø. Så kom jeg til å tenke på noen av de anmeldelsene jeg har fått. Jeg vet at noen band takler negativ omtale og anmeldelser veldig dårlig. Av og til har jo selvfølgelig journalister rett, og det hender at jeg tenker etter en dårlig anmeldelse: ”Faen, du har rett. Det her var slettes ikke bra”. Man må gi slipp på sitt eget ego og innse at alt du gjør ikke er like bra hver gang. Men som sagt, jeg skrev den sangen til den lille gruppen som kaller seg for journalister, de som sier onde og forferdelige ting om deg. Jeg satte meg selv i den personen sitt sted og tenkte at min hevn vil ha vært at jeg fortsetter med det jeg holder på med, får nye fans og lever livet.
– Er ”Suicide Society” et konseptalbum?
– Nei. Noen ganger når det er en tittelsang med på plata tror man ofte at det er et konseptalbum. Men det er det altså ikke. Platen handler om ting jeg ser, det som skjer med meg og det som skjer med andre. Ting fra nyhetene. Frykten i verden, det gode og det onde. For meg har heavy metal vært en redning når du for eksempel har følt deg oppgitt eller deprimert. Det er som terapi for meg. Jeg sluttet å drikke alkohol i 1999. Det var noen vanskelige år, med blant annet skilsmisse og dødsfall i familien. Ting som fører folk inn i depresjon og stoffmisbruk. Joda, jeg ble deprimert og jeg drakk tett, men musikken fikk meg ut av alt. Jeg tror det fungerer på samme måte for mange fans. Det er jo også velkjent at kunstnere, musikere og forfattere er høyt opp på listen over alkohol og stoffmisbruk og ikke minst på skilsmissestatistikken. Det hele er så sprøtt og livet som artist er så sprøtt. Musikken kan være terapien din og jeg tror mange fans har det på samme måte. Som barn var det band som Judas Priest og Iron Maiden som hjalp meg med å komme meg gjennom skolen og de problemene som jeg hadde da.
– Da du startet med å skrive låtene til denne platen, hadde du da Dave sin sangstil, som jo er mer trash-preget enn din egen, i tankene?
– Neida, sånn som jeg jobber har jeg bestandig skrevet musikken først, så skrevet tekstene. Til slutt synger jeg på demoen. Jeg tenker aldri på vokalisten når jeg skriver musikken. Det er slik vi jobber. Det jeg ser på som utfordringen nå er å spille materialet live. Du vet, når gitaren går en vei og melodien til sangen går en annen vei. Det er veldig vanskelig.
– Nå som du gjør all tekstskriving selv, spiller all gitar og bass, samtidig som at du også står for mixing og mastering av ”Suicide Society” – er Annihilator blitt et soloprosjekt?
– Vel, helt fra begynnelsen av har jeg skrevet musikken og spilt flere instrumenter. Jeg spilte til og med trommer i begynnelsen. På femten album har jeg skrevet nittiåtte prosent av sangene, så det har egentlig alltid vært slik. Men på innspilinger var det slik at når vi spilte inn en plate var det vokalisten og trommisen og jeg, vi tre som spilte inn en plate sammen. Til turneer leier vi inn folk. På mange måter har bandet alltid vært et Waters -prosjekt, mens på turne er vi mer et helt band. Det som imidlertid er sikkert er at det kommer aldri til å bli ” The Jeff Waters- show”, det er fortsatt Annihilator. Vi kan si at det er halvt om halvt.
– Ser at på den kommende turneen at Norge ikke er inkludert. Når kan vi forvente å se Annihilator her på berget?
– Det er ingen planer ennå, men vi jobber med en del to av den kommende Europa-turneen, så det kan være en mulighet for det i februar eller mars neste år. Heldigvis er det fortsatt stor interesse for bandet. Spesielt etter at Suicide Society var ferdig har konsert-arrangører begynt å gi oss bedre tilbud. Det ser faktisk ut som om at populariteten er på vei oppover for øyeblikket.
– Bandet har holdt på i 31 år allerede, hvordan er det med fremtidsplanene?
– Jeg føler meg som en 25- åring. Fysisk er jeg jo ikke det, men jeg føler meg som en. Jeg er 49 år gammel nå og jeg kan ikke forstå at jeg allerede er over halvveis i karrieren. Jeg har så mye moro og er veldig takknemelig for at jeg får lov til å holde på med det som jeg elsker å gjøre. Du må vel slutte engang når alle sammen ber deg om å gjøre det. Eller når plateselskapene ikke vil signere deg lengere, du skjønner hva jeg mener. Når fansen sier at de ikke liker det du lager, det er det kanskje på tide at stopper. Da blir det en enkel avgjørelse, ihvertfall for meg. Sånn sett er problemet for oss nå at den kommende platen ser ut til å selge godt, og da blir vi enda mer populær. Det er en merkelig situasjon å være i for et band som har gitt ut femten studioalbumer.
– Men akkurat det må jo være veldig inspirerende?
– Selvfølgelig. Det er sikkert det som holder meg ung, når gode og uventede ting som dette skjer. Da blir du fylt med ny energi.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2015