Fredag 23.november 2018
En ny scene har sett dagens lys i Tigerstaden, skjønt helt ny er den vel ikke, for en mannsalder siden holdt sagnomsuste Club 7 og deretter Sardine’s til i samme lokaler. Uansett var Røverstaden åsted for en real metal bonanza med tre relativt varierte band på scenen. De to største Amaranthe og Triosphere var nok hovedårsaken til et stappfullt lokale, og med en relativt lav takhøyde ble det forholdsvis hett utover kvelden…
Første band ut var svenske The Last Band som med sin energiske og ganske så sinna hardcore fint klarte å dra opp temperaturen noen hakk inne i lokalet. Rent personlig var dette ingen stor opplevelse for undertegnede, men ingen tvil om at Gøteborgerne har noe å fare med for de som liker hardcore eller punk for den saks skyld. Mye energi, bra sceneshow og et godt driv. Litt ullen lyd trekker noe ned, men til tross for det var det en helt grei oppvarmingsøkt. 3,5/6
Etter en heseblesende økt med sinna svensker entret norske Triosphere scenen. Et band som dessverre har fått altfor lite oppmerksomhet her til lands, og nok en gang leverte Ida Haukland & Co en formidabel opptredenen med sin progressive og melodiøse metal. Dessverre litt for kort, men de rakk å vise hvilket eminent liveband de er. Her var det full trøkk og presisjon som burde imponert samtlige som befant seg inne i lokalet, men dessverre var det en noe avmålt respons litt lenger bak i lokalet. Det skal uansett ikke legge en demper på opplevelsen for de som verdsetter teknisk og progressiv metal, og de som befant seg fremst ved scenekanten ga bandet god og velfortjent respons. En feiende flott opptreden, og utvilsomt kveldens høydepunkt selvfølgelig hørt med helt objektive ører. 5/6
Sjangermessig befinner Amaranthe seg i et litt annet landskap enn Triosphere, og det var ingen som helst tvil om hvilket band publikum hadde kommet for å se og høre. Karismatiske Elize Ryd tok umiddelbart kontrollen på scenen, som forøvrig kanskje var en anelse liten for dette bandet, og naturlig nok var det ikke plass til all verdens rigg på den 10 meter brede scenen med en takhøyde som ikke akkurat innbyr til utagerende hopping og sceneshow. Men nok om det. Ryd & Co leverte et tvers igjennom proft sett, og publikum var uten tvil med på notene. Ikke noe galt om Røverstaden, men den noe intime stemningen passer nok ikke helt et band som Amaranthe. Det ble trangt om plassen på scenen for å si det mildt, og opptredenen bar noe preg av det. Men som sagt det musikalske var det ingenting å utsette på, og Elize Ryd er uten diskusjon et fyrverkeri på scenen med en fantastisk stemme. Resten av besetningen gjorde seg heller ikke bort, og vi fikk også servert en rekke kjente låter fra tidligere utgivelser så vel som nyere bekjentskaper fra siste skiva “Helix”. En ganske så variert settliste med andre ord som høyst sannsynlig tilfredsstilte de fleste. Personlig kunne jeg tenkt meg mer av de hardere låtene, og mindre av de softe, men det får stå for min regning. Undertegnede er ingen stor fan av bandet og sjangeren de representerer, men har ingen problemer med å skjønne at svenskene har et lojalt og trofast publikum her til lands, noe de beviste og befestet denne kvelden på Røverstaden. 4/6
Tekst: Pål J Silihagen
Fotos: Anne-Marie Forker
Les også vårt ferske intervju med Elize Ryd!
