– Det nye albumet «The Catalyst» kommer mer enn to år etter forrige album, «The Manifest», hvordan føles det å ha et nytt album på trappene?
– Det føles virkelig fantastisk. Det er akkurat tre år siden vi slapp «Manifest», så det har tatt litt mer tid enn tidligere, og det er jo fordi vi ikke fikk muligheten til å dra på turné på grunn av pandemien som pågikk da vi spilte inn «Manifest». Derfor var det utrolig kult at vi kunne dra på en naturligvis mye kortere turné, men til gjengjeld begynte vi å jobbe med «The Catalyst» endel tidligere enn vi pleier. Vanligvis har vi en lengre konseptfase før vi begynner å skrive på et album, hvor vi henter inn nye innfallsvinkler, konsepter, idéer osv. Istedenfor å jobbe med det i to, tre måneder som vi pleier, brukte vi et år før vi begynte å skrive musikk for alvor. Dermed ble resultatet et mye mer variert og innovativt album, synes iallfall jeg personlig. Vi har endel nye orkestrale elementer, nye digitale sounds, og et kanskje mer gjennomtenkt og variert album enn vi har lagd tidligere, så det er veldig gøy.
– Dette nye albumet høres noe annerledes ut enn det vi er vant til å høre fra Amaranthe, kan du si litt om prosessen bak?
– Som sagt hadde vi en mye lengre konseptfase, men da jeg og Elize begynte å skrive musikk sammen, så var det svært spontant og dynamisk. Vi skrev veldig mye musikk på veldig kort tid, med tanke på at vi var på turné og det ble en pandemi i mellomtiden. I dette tilfellet gikk det tre år mellom sjansene vi fikk til å skrive musikk. Så å da få muligheten til å sette seg ned og skrive musikk på heltid var en veldig luksuriøs følelse. Elize hadde bokstavelig talt en million idéer og på samme måte spilte jeg inn mengder av separate gitarriff, introen, arrangementer, bare for å illustrere hvilken retning man ville gå. Og da jeg og Elize satte oss ned og skulle skrive låter, så var vi ganske entusiastiske selv. Og det er jo det det handler når man skriver musikk, at man gjør mye av det for sin egen del, for å uttrykke seg selv kunstnerisk. Og hvis andre, som du selv sier, setter pris på det i tillegg, så er det jo fantastisk. Fra vårt perspektiv syns vi – som artister gjerne gjør – at det siste albumet er det beste, men vi har nok aldri vært så entusiastiske og såpass kreative som vi har vært denne gangen, så forhåpentligvis høres og reflekteres det også i musikken.
– Nå har dere allerede sluppet tre singler fra albumet, blant annet «Insatiable», og jeg har sett deg nevne akkurat denne sangen i intervjuer tidligere. Har du et spesielt forhold til denne låten?
– Ja, absolutt. Jeg tror ganske tidlig at dette var en av favorittlåtene på albumet. Det er en veldig klassisk Amaranthe låt med fantastisk refreng og utrolige vokalprestasjoner. Spesielt da den ble spilt inn på ordentlig. Da alle hadde lagt på sitt sound og den ble mikset, så ble den løftet til noe nytt og fantastisk. Den opprinnelige tanken var at vi skulle spille den live på USA-turnéen, men vi valgte å vente litt før vi spilte den live. Så faktum var at vi spilte den live bare for noen dager siden, i Jyväskylä i Finland, og det var enda kulere og bedre enn vi hadde håpet på.
– Hvordan ble den mottatt?
– Fantastisk! Nils annonserte på forhånd at det var livepremiere og det pleier å gjøre folk litt ekstra glade.
– Du sier at «Insatiable» er én av favorittlåtene dine på «The Catalyst», hvilke andre låter vil du dra frem som dine favoritter?
– Det kommer litt an på, men jeg vil nok si delvis tittelsporet, «The Catalyst». Det er litt som en komprimert variant av hele albumet. Det er også en svært variert låt. Den bytter stemning på en veldig effektfull måte med vers som er ganske mørke og så går over i et melankolsk for-refreng før det som om at solen kommer frem i refrenget. Den har en herlig dynamikk. Jeg vil også nevne «Re Vision» som en annen favoritt. Den er ganske annerledes med et annerledes hovedriff og den repeterende robotstemmen. Refrenget er også sterkt. Det er noen av favorittene, men det varierer litt.
– Har dere hentet inspirasjon fra andre band eller andre spesielle sounds på det nye albumet?
– Jeg prøver å høre på så mye ny musikk som mulig fordi jeg liker å høre på musikk, og det kan være alt fra metal til klassisk, altså moderne klassisk musikk, og til og med popmusikk som spilles på radioen. Mer enn at man sikter seg inn på et spesielt band og tenker at dette er inspirerende, så pleier det å bli en kombinasjon av alt man har hørt. Mange artister sier at de misliker å høre på musikk fordi de jobber med musikk, men for min del er det helt motsatt. Når jeg ikke jobber med musikk, så er det deilig å la seg påvirke av andre artister. Det blir som at man legger på lag av andre artisters innflytelse og tolkning av musikk.
– Nå har det som sagt gått tre år siden forrige album, og siden den gang har Henrik forlatt Amaranthe. Nå har dere fått en ny growler i Mikael og «The Catalyst» blir det første albumet med ham. Kan du fortelle litt om Mikael og den nye dynamikken i bandet?
– Det som er interessant med Mikael er at vi dro på turné med dem allerede i 2014, med hans andre band Engel, så vi kjenner hverandre godt fra før. For fem eller seks år siden ble han pappa og tok en pause fra musikkindustrien, så da vi begynte å tenke på nye growlere tenkte vi ikke på Mikael før han dukket opp igjen på sosiale media. Det var perfekt timing, bare noen måneder før vi skulle begynne innspillingen av det nye albumet og vi hadde ingen fast growler enda. Vi kontaktet ham og spurte om han var interessert, og han var superentusiastisk! Mikael kommer fra en lignende bakgrunn som Henrik, de har lignende påvirkninger og kjente hverandre fra før, så de har en ganske lignende generell stil selv om de har ulike personligheter. Han er svensk, fra samme område, og selv om han bare har vært med i bandet i fem måneder som turnerende medlem føles det som han har vært med mye lengre. Så dynamikken er ganske naturlig siden vi har kjent hverandre såpass lenge.
– Dere starter 2024 med å turnere i Europa sammen med Dragonforce, hvordan har det vært å turnere igjen etter pandemien? Ting har jo forandret seg på verdensbasis.
– Det er annerledes å turnere etter pandemien. Jeg vil ikke si at man tok det for gitt tidligere, for det er alltid utrolig gøy å stå på scenen og få spille musikken sin for folk som kommer for å høre på, som er fantastisk. Det er jo på en måte en jobb og det ble veldig mange turnéer mellom 2011 og frem til 2020, da man ikke kunne turnere lenger. Så man tar det nok mindre for gitt og mer takknemlig for muligheten til å stå på scenen. Vi gjorde jo vår første turné for ett år siden, sammen med Beyond the Black, og det var en utrolig følelse å reise rundt i Europa med turnébuss og spille hver eneste dag. Vi fullførte nettopp vår første USA-turné på seks år, og det var fantastisk å være tilbake i USA etter så lang tid. Turnéen i februar 2024 blir annerledes med tanke på at det er et nytt album. Det blir en helt annen entusiasme og vi har planer om å lage det største liveshowet noensinne, og har fremfor alt et knippe nye låter å spille, så vi er kjempegira på å dra på turné.
– Jeg tolker det som at dere har savnet turnélivet?
– Ja, absolutt, definitivt. Det var bra for oss, på det rent personlige planet, å få en slags påtvunget pause hvor vi kunne samle oss litt, ta det litt med ro og tenke nytt om hvordan vi turnerer, hvilke kreative endringer vi kan gjøre med liveshowet osv. Det var bra for bandet å få denne pausen, selv om omstendighetene naturligvis var fæle.
– Jeg vil gå litt tilbake til det nye albumet, for den siste sangen er en cover av en gammel Roxette-låt. Hvorfor Roxette, og hvorfor «Fading Like A Flower»?
– Det er gøy at du kjenner sangen, for når jeg har snakket med folk i USA eller nå nylig Frankrike, så aner de ikke hvem Roxette er. De fleste vil nok kjenne igjen «It Must Have Been Love» om de hører den, med tanke på at den fremdeles spilles på radio, men vi som har vokst opp i Skandinavia har jo vokst opp med denne musikken. For min del, når jeg var seks, sju, åtte, ni år gammel, så var Roxette LP-skiver noe jeg fikk av foreldrene mine til bursdag og jul. Og en låt som tidlig stakk seg ut, var jo nettopp «Fading Like A Flower» – generelt sett en fantastisk konstruert låt, og så har den denne dynamikken og kontrasten som vi i Amaranthe liker å jobbe med. I «Fading Like A Flower» så har du et litt mørkere vers, og så har du et gladere og raskere refreng, så vi pratet om å spille inn noen coverlåter under pandemien, dette var en idé til et prosjekt som vi hadde, og da hadde vi først og fremst mange poplåter vi hadde tenkt å spille inn. En av de første tankene vi hadde var jo Roxette, og spesifikt «Fading Like A Flower». Vi har mye fantastisk popmusikk, ikke minst fra Sverige, som påvirker låtskrivingen vår og tilnærmingen vi har, så det er gøy å gjøre en tribute til det også.
– Har du noe annet spennende du kan dele om det nye albumet eller turnéen?
– Vi har jo sluppet tre singler, og vi har noen singler til på vei. Det kommer minst én singel til før albumet slippes, trolig en singel når albumet er ute og kanskje en video. Jeg kan ikke si hvilken det er, men akkurat nå jobber vi med en video som er den mest ambisiøse videoen hittil og den kommer innen en måneds tid. Som jeg har hintet om allerede, så er tanken å bygge opp et mye mer visuelt og interessant liveshow. Tidligere har vi hatt en scene, lys, og bandmedlemmene på scenen, men med det konseptet vi har, litt futuristisk og litt sci-fi, så føler vi at vi kan bygge videre på det temaet sånn at man kan føle at man er en del av det rommet, at det er det konseptet live. Så, den som leser dette burde ta seg en tur på en av våre konserter på neste Europaturné, for det kommer til å bli noe helt fantastisk, tror jeg.
– Jeg gleder meg iallfall veldig til konserten på Sentrum Scene i Oslo (som er anmeldt her!).
– Det gjør jeg også. Det er alltid fantastisk å komme tilbake til Oslo. Sentrum Scene var jo en av de første scenene som vi spilte på, som oppvarming for Kamelot. Det var vår fjerde eller femte konsert noensinne faktisk, så vi har veldig gode minner fra den scenen. Det er en kul scene å spille på.
Tekst: Shamini C. Thevarajah
Livefoto: Anne-Marie Forker
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2023