Fredag 27.september 2019
Alice Cooper besøkte Hovet i Stockholm på sin «Ol’ Black Eyes is Back»-turne, hvor han spilte foran 4,000 fans på en scene med flere nivåer som lignet et gotisk slott. Cooper har nå blitt 71 år gammel, men han er nærmest tidløs som en vampyr, kledd i skinnbukser mens han patruljerer over hver meter av scenen. Han inntok til og med rollen som en matador og blir (selvsagt) drept på scenen. Men selv om produksjonen var overdådig, var det ingen tvil om at det var musikken som var viktigst.
Showet startet med «Feed My Frankenstein» hvor Cooper entrer arenaen fra en røykfull dør bakerst på scenen, mens han med et skadefro glis snurrer batongen sin. En av hans mest kjente låter, “No More Mr. Nice Guy,” var neste, og han spradet over scenen mens bandmedlemmene på rekke og rad inntok rampelyset for å levere gnistrende soloer. Bandet besto av bassist Chuck Garric (ex-Dio), gitarist Ryan Roxie (ex-Slash’s Snakepit), gitarist Tommy Henriksen (Hollywood Vampires og Warlock), trommis Glen Sobel (Mötley Crüe, Hollywood Vampires, Richie Sambora m.m.), og den særs iøynefallende gitaristen Nita Strauss (Consume the Fire, Femme Fatale og Critical Hit), som fortjener kallenavnet Hurricane der hun stadig løper fra den ene kanten av scenen til den andre. Hun hadde publikum fullstendig rundt lillefingeren da hun midtveis i settet fikk scenen for seg selv under en egen solo. Strauss nedstammer fra en lang rekke musikere – en av hennes forfedre er den østerrikske komponisten Johann Strauss.
Deretter var det tid for 1989’s “Bed of Nails,” som Cooper ikke har spilt live på 15 år, inntil i år. “Raped and Freezin” fra bestselgeren «Billion Dollar Babies» hadde heller ikke blitt spilt live på 11 år. Vi fikk «Fallen in Love” komplett med munnspill, og deretter kom “Muscle of Love” som ikke fikk nevneverdig respons fra publikum. Atmosfæren på Hovet ble litt nedtrykt fordi salen var langt ifra full – det er plass til rundt 9000, men i kveld var det bare halvfullt. Lyden fra publikum ble derimot betydelig mer markant under klassikerne «I’m Eighteen» og MTV-hiten «Poison». Selv om»Poison» manglet litt trøkk, er antagelig Alice Cooper den eneste 71-åringen i verden som kan synge teksten til «I’m Eighteen» og få det til å høres overbevisende ut. Før 2019 hadde ikke “Roses on White Lace” blitt fremført på over 30 år. Her kom det en morbid brud på scenen, spilt av Sheryl Cooper, som er Alices kone i virkeligheten. Dette var eneste låten hvor det teatralske overskygget det musikalske.
En lengre instrumental ga Cooper tid til å skifte kostyme backstage, og han vendte tilbake iført tvangstrøye til den marerittaktige “Steven”. Groteske “Dead Babies” fulgte, mens Cooper prøvde å halshugge en liten dukke. (På dette tidspunktet observerte vi et par stykker som forlot lokalet…) . En gruppe monstere grep ham og førte ham til giljotinen, hvor de kappet hodet av ham. Ja selvsagt drepte de ham, hva ellers skal man bruke en diger giljotin til?? Og hvordan topper man så en halshogging av Alice Cooper? Jo, med å ha en enorm oppblåsbar baby til å sprade rundt på scenen mens bandet spilte en instrumental «I Love The Dead.» Heldigvis for alle involverte sto Cooper opp fra de døde og avsluttet med «Escape» og «Teenage Frankenstein».
Vi fikk to ekstranumre, først ut var klassikeren fra 1971, «Under My Wheels», etterfulgt av en heidundrende versjon av «School’s Out», hvor enorme ballonger fylt med konfetti ble kastet ut til publikum, mens Cooper sprengte de med svredet sitt. I løpet av låta fikk vi også en liten snutt av Pink Floyd’s «Another Brick in the Wall Part 2», som musikalsk sett passet bra inn. I det han forlot scenen, takket Cooper publikum og sa inderlig «May all your nightmares be horrible.» Takk skal du ha Alice, det blir de. 4.5/6
Tekst og foto: Anne-Marie Forker
