Etter at Graham Bonnets karriere i både Rainbow og Michael Schenker Group hadde endt etter bare ett album i hvert band, satte han i 1983 sammen sitt eget band, Alcatrazz, som ga ut tre studioskiver før også det kollapset. Alcatrazz huskes nok ikke først og fremst for musikken sin, men for at det var her en viss Yngwie Malmsteen tok skrittet ut på de store scenene. Og for gitaristen som erstattet Yngwie etter bare ett år, Steve Vai, som heller ikke kan kalles en klossmajor. De siste årene har den nå 70-årige Bonnet frontet sitt eget Graham Bonnet Band, og da disse besøkte Japan i fjor, ble det samtidig tilrettelagt for et kort comeback for Alcatrazz med tre konserter. Det skuffende med dette er naturligvis bandbesetningen. Alcatrazz’ keyboardist Jimmy Waldo spiller allerede i GBB, og herifra har Bonnet også hanket inn gitarist Conrado Pesinato (som gjør en aldeles strålende jobb med å kopiere sine legendariske forgjengere) og trommis Mark Benquechea. Det vil si at den eneste forskjellen fra bandet som spilte foran hundre tilskuere på Hard Rock Café i Oslo i fjor, er at Alcatrazz’ høyst anonyme bassist Gary Shea har tatt plassen til GBBs snertne Beth-Ami Heavenstone. Ingen Yngwie, og ingen Steve Vai – det hadde vært interessant å se!
Setlista er ikke overraskende halvparten av debutskiva med Malmsteen, tre fra andreskiva med Vai, og to fra den noe oversette tredje og siste skiva «Dangerous Games» som hadde Danny Johnson på gitar – og selvsagt må de åpne med den spesialskrevne Japanflørten «Ohayo Tokyo» fra sistnevnte. Bandet ser ut til å kose seg på scenen, men det gjør de fleste musikere når de får sjansen til å spille litt andre låter enn vanlig. Dette må være en av de få konsertene Bonnet har gjort de siste 38 år som ikke har «Since You Been Gone» og «All Night Long» på setlista. Bonnet synger bra – mistenkelig bra. Faktisk bedre enn han gjør på 1984-liveskiva, noe som får en til å lure på om det er hold i påstandene fra kolleger i bransjen om at han jukser og har det aller meste av vokalen sin på tape – og siden han har en tendens til å holde mikrofonen med begge hender foran munnen, er det vanskelig å se hvor bra lyden er i synch med vokalen. Bandet spiller bra, spesielt Pesinato imponerer, og lyd og bilde på DVDen er helt fin uten at dette skiller seg nevneverdig ut over det ordinære.
I tillegg til de ti låtene fra konserten på både DVD og CD, er det også en bonus-CD med uutgitt materiale og demoversjoner av låter fra 80-tallet, hovedsakelig fra «Dangerous Games»-perioden – og det er en god grunn til at dette ikke ble utgitt, for mesteparten er syltynne greier med like syltynn utdatert 80-tallslyd, spesielt synthen, som kun de mest iherdige Alcatrazz-fanatikerne (om slike eksisterer) kommer til å høre på mer enn én gang. Vai-fansen kan notere seg at her er en låt, «Emotion», med Steve Vai på gitar. Den hadde glidd rett inn på «Disturbing The Peace» uten å verken hevde seg eller skille seg negativt ut.
Så joda, er du fan av Bonnet og Alcatrazz, så er ikke dette en dum investering – likevel må det kunne kalles en utgivelse for de spesielt interesserte.
3.5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 7.desember 2018
