Ipecac
Til de som fremdeles er emosjonelt skaket over Alain Johannes’ ti år gamle kjærlighetsrekviem “Spark”, er det, i musikkens navn, en glede å melde at chilen-amerikaneren atter har gjennomlevd deprimerende måneder. Det tidligere Eleven-medlemmet, hvis svanesang “Howling Book” burde ha solgt omtrent like mye som Muses “Absolution” i 2003, later til å nå et kreativt kokepunkt umiddelbart etter perioder av sorg eller sykdom – mer om dette står å lese i herværende magasinnummers intervju… Tonen er riktignok mildere, men korrelasjonen mellom “Spark” og “Hum” lar seg ikke underslå. Materialet smis hovedsakelig over grødefulle reservoarer av akustiske strengeinstrumenter, sår, lamenterende vokal og spartansk perkusjon. I motsetning til kretiners tenkning omkring akustiskdrevne album er Johannes uvanlig tekstureringsorientert; dette draperer flere av låtene i symfoniske patina, uten å undergrave intimitet. “Hum” åpner like godt med årets beste og mest vederheftige klagesang i “Mermaid’s Scream”, tuftet på greske folkemusikktroper, med massive, dog aldri påtrengende korstemmer, og en leveranse fra bunnen av sottesengen. Johannes’ skyld til Nick Drake avdekkes betingelsesløst i tittelsporet og “Free”, mens “Here In The Silence”, et annet høydepunkt, øser av 60 års transatlantisk visesangkunst. Sin ungdoms elsk til The Bealtes og Led Zeppelins akustiske slagside deler han med Chris Goss og Josh Homme, noe som overdrar nevnte trespann en felles tonespråklig postament. “Finis”, derimot – albumets punktum – låter bare som Alain Johannes, og kunne uproblematisk ha vært å finne på 2010-opuset.
Liker du Nick Drake, Tim Buckley, Dave van Ronk, The Beatles, The Tea Party, Masters Of Reality og Ledfoot kan jeg ikke fatte og begripe hvorfor du spiller tiden på å lese ferdig denne opptegnelsen i stedet for å skaffe til veie “Spark” og “Hum”.
4,5/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato 31.juli 2020