– Dere har jo holdt på noen år, og ettersom det er ei stund siden vi prata med dere sist, kan vi starte med en liten re-run av historien til Airbag.
– Så klart. Førsteskiva vår, “Identity” fyller jo faktisk 15 år i år, men den var faktisk noen år gammel allerede da den kom ut, for vi ga den ut som noen EP-er selv, mer som promo-produkter, og de EP-ene beit Karisma Records fra Bergen på, så da ble to EP-er satt sammen til det som ble “Identity”. Noen år før det starta vi egentlig som et Pink Floyd tribute-band, som het The Pink Floyd Experience, men på et eller annet tidspunkt så fant vi ut at vi var litt lei av det, og at vi hadde lyst til å lage eget materiale. Dermed ble det noen år med overlapping av de to prosjektene, før førsteplata altså kom i 2009.
– Hadde dere noen erfaring med låtskriving fra før av?
– Egentlig ikke. Det ble en slags glidende overgang. Det som var viktig for oss med den Pink Floyd-greia, var at vi la oss inn på den live-biten som de var kjente for. Det vil si at vi hørte på gamle bootlegs, og at vi hørte på hvordan de tolket sine egne låter i ei live-tapning. Det tror jeg lærte oss mye, for vi måtte dykke ned i deres måte å tenke på. Det var jo et tribute-konsept, men det var også en måte for oss å lære hvordan man skal lage musikk, så kom det til et punkt der vi begynte å eksperimentere og legge til noen elementer, og plutselig så hadde vi jamma fram ei låt. Etter ei stund oppdaga vi at ‘her har vi noe’, så vi satte oss ned og laga ei greie rundt det. I tillegg fant jeg ut at jeg likte å sette meg ned hjemme og spille inn små tanker og idéer, og det gjorde at det er jeg som lager det meste av Airbag-materialet. Den glidende overgangen gjør det faktisk litt vanskelig å si nøyaktig når Airbag starta.
– Det er kanskje lett å se for seg at et forhenværende Pink Floyd-tributeband vil lage musikk nært originalen, men det er ikke mye som minner om Pink Floyd, selv om elementer kanskje skinner igjennom i låtene deres.
– Vi satte oss ikke ned for å skrive Pink Floyd-musikk; da vi begynte å spille egne ting var det en veldig organisk greie, men selvfølgelig lå det Pink Floyd i bånn, for da vi starta å spille sammen var vi blodfans hele gjengen. Måten vi skrev på, gitarspillet mitt, og keyboard-greiene til Jørgen Hagen, som spilte keyboards på den tiden, var nok farget av vår fascinasjon for Pink Floyd. Men selvfølgelig var det andre band som var viktige for oss i starten, for eksempel Porcupine Tree. Jeg, for min del, er jo fan av band som Kiss, Black Sabbath og Whitesnake, mens Asle (Tostrup, vokal), er mer Radiohead og U2, så akkurat det at vi har forskjellige preferanser på toppen av Pink Floyd, har nok farget sounden vår. Jeg føler kanskje at på de siste utgivelsene våre, så er vi litt lengre unna Pink Floyd, men heller litt nærmere de andre referansene våre.
– Har dere noen norske prog-band dere henter inspirasjon fra?
– Inspirasjon er jo mange ting, vi har faktisk noen band vi jobber sammen med; Oak, Wobbler, Pymlico, for å nevne noen. Det å jobbe sammen med flinke folk og produsenter er mye av det som driver oss framover. Det norske, og kanskje spesielt østlands-proggen er veldig sterk om dagen, og det er flere av de bandene som reiser mye og selger bra med skiver. Om vi ikke sitter og hører på gamle skiver med Junipher Greene alle sammen, så er det mye inspirasjon i det å jobbe sammen i miljøet.
– Det er altså en egen syforening for progmiljøet på østlandet?
– Hehe, på en måte, ja. Det er vanskelig å få booka jobber i Norge, men flere av oss gjør det godt ute i Europa, og da er det fint å dele erfaringer oss imellom.
– Nå er altså album nummer seks ute, fire år etter forgjengeren. Hvordan foregår låtskriverprosessen deres, bruker dere mye tid på låtskrivinga?
– Både ja og nei, egentlig. Som regel starter et plateprosjekt med at jeg skriver et knippe låter, og det kan gå ganske fort. Når jeg først kommer i gang, kan det ta en uke eller to, så har jeg skrevet mye av det som kan begynne å ligne på et album. Deretter presenterer jeg det for de andre, så plukker vi ute det vi liker, før vi jobber videre med det som et band. Noen ganger ender låtene opp ganske likt de demoene jeg har lagd, mens andre ganger endrer vi på det. Denne gangen har det kanskje vært mer et bandprosjekt i form av det faktum at enkelte av låtidéene har kommet til mens vi har stått og jammet, altså litt som i gamle dager, der vi bare sto og spilte til idéene kom av seg selv. Vi har jo et eget studio, så vi tar opp alle øvingene våre, så denne gangen har vi nok ei plate som er litt mer bandorientert. I tillegg har det vært en pandemi oppi her, og jeg har gitt ut noen soloplater, så tida går den, og da er egentlig ikke fire år så lenge.
– Dere starta opp som kvintett, men er nå en trio i teorien. Hvordan har lyd og uttrykk utviklet seg gjennom årene?
– Bassisten og keyboardisten ga seg etter tre-fire plater, av ulike grunner, så på de siste to platene har det vært oss tre som utgjør Airbag per i dag, så på den forrige skiva, “A Day At The Beach”, måtte vi på en måte begynne litt på nytt; ‘hvordan skal vi jobbe nå som vi er bare tre?’ Vi føler at vi har funnet en måte å jobbe på som fungerer veldig bra, og som skinner igjennom på plata og det vi har produsert.
– Er det noen av folkene du nevnte som blir med på konsertene i Polen og Nederland som er satt opp til høsten? Og blir det noen konserter her hjemme?
– Ja, noen av de ihvertfall. Det er ikke helt spikra enda, for det er som med den “storfamilien” jeg nevnte i sted; at vi plukker litt fra hverandres band og jobber sammen, men når det gjelder booking av konserter, så går det mye i å finne noen som kan. Da er det fint å ha mange å velge imellom. Når det gjelder her hjemme, så spilte vi på Cosmopolite i mars, som var den første konserten vi hadde gjort her på veldig lenge. Det ga mersmak det. Jeg tror nok ikke det blir noe mer på denne siden av årsskiftet, men vi har veldig lyst til å gjøre noe, og vi vet at vi har mange fans her, ikke minst mange trofaste fans. Pluss at det kommer folk fra utlandet også. Norge er ei nøtt å knekke, men det er alltid veldig moro å spille her.
– Hvordan er mottakelsen i utlandet?
– Den er alltid veldig bra. Vi har sakte men sikkert bygd opp et ganske stort publikum, og da kanskje mest i Nord-Europa, og det er også der vi gjør flest konserter, men vi gjør det bra stort sett over det hele. Vi har en stor fanskare i Iran, av alle steder, og Sør-Amerika er veldig bra. Grunnen til at vi stadig reiser tilbake til Polen og Nederland er fordi vi alltid gjør det bra der; vi selger bra med plater, får bra med spilletid på radio der, og det er alltid bra oppmøte på konsertene våre.
– La oss svippe innom solokarrieren din et lite øyeblikk. Du skriver låtene for Airbag, men har også flere utgivelser bak deg som soloartist. Jobber du annerledes med dine egne låter sammenlignet med Airbag-materialet?
– På solo-utgivelsene sitter jeg jo med alt ansvaret alene, og gjør hele prosessen på egen hånd. Selve skriveprosessen er nok ganske lik det jeg gjør med Airbag. Når jeg først er i skrivemodus kan jeg gjerne skrive begge platene på én gang, men det føles ganske naturlig hvilke låter som er Airbag-materiale, og hvilke låter som er meg. Airbag-skiva er akkurat kommet ut, men jeg er godt i gang med min neste utgivelse. På mine ting kan jeg jo gjøre ting som kanskje ikke hadde blitt like godt tatt imot i Airbag. Det er ikke viktig å finne opp hjulet på nytt, men det er viktig for meg å gjøre ting akkurat som jeg vil ha det, og det er nok noe av grunnen til at jeg gir ut solomateriale. Pluss at det gir meg inspirasjon til å jobbe med ting til Airbag. Det jeg har fått ut av å gi ut platene på egen hånd er rett og slett det å lære.
– Dere har egne studioer, som du sier, og det gjør jo både demo- og innspillingssituasjoben lettere. Har dere holdt på med denne biten lenge også?
– Det har vi egentlig gjort fra dag én. Vi har alltid vært interesserte i studioteknikk, utstyr, det å lære hvordan alt dette fungerer. Trommer har vi som oftest spilt inn i et annet studio her i Oslo, og jobbet tett med Vegard Sleipnes, som har mikset stort sett alle platene våre. Vi spiller inn trommene hos han, for det krever mer med tanke på rom og slike ting, så spiller vi inn alt av gitarer og vokal og alt det der selv, før vi starter mikseprosessen, som vi også gjør mye av selv, før Vegard finsliper det til slutt. Han er med i flere deler av prosessen underveis også, og etter femten år sammen, har han blitt en viktig brikke for oss.
– I dag har jo nærmest alle band én eller annen som har hjemmestudio, men dere var tidlig ute der også, altså?
– Ja, vi var kanskje det. I dag kan man få til mye bra med mer begrensede midler enn det vi fikk til den gangen; nå handler det mer om å lære seg verktøyene skikkelig for å få til det beste ut av de. Det er selvfølgelig en stor fordel, for det å være to måneder i studio, det er fullstendig uaktuelt, det har vi ikke råd til.
– Tittelen “The Century Of The Self”, hvor kom den fra?
– Den har vi rappa fra en dokumentar som gikk for noen år siden, som handler om tidlig reklamebransje, og hvordan den brukte psykoanalyse. Det går helt tilbake til Sigmund Freud og hans familie, og hvordan de jobbet. Vi har kanskje snudd litt på det, for plata handler i stor grad om woke, kanselleringskultur, de mørke sidene av sosiale medier, og hva det gjør med oss som individer og samfunn. “ The Century Of The Self” handler mer om at i dag handler det mer om deg selv enn de rundt deg, og at du er ditt eget senter. Hvis du blir støtt, så er det viktigere enn å ta hensyn til andre.
– Er plata som et konseptalbum å regne, eller står tekstene selvstendig hver for seg?
– Det er ikke et konseptalbum som vi kjenner til fra progrocken, men vi er veldig glade spesielt i vinylformatet, og jobber ut fra hvordan vi ser for oss en LP. Vi trenger en sterk åpningslåt, men også en sterk låt når du snur plata, og det må være en flyt i musikken, akkurat som det må være i tekstene. Jeg tror at når du setter deg ned og hører på plata, så vil du føle at det er en tråd; at du hører på et stykke fra A til Å.
– Jeg ser på låttitlene at det er mye menneskesinn inni der.
– Ja, og det er kanskje litt utypisk for sjangeren, men vi har alltid følt for å uttrykke et samfunnsengasjement og en kommentar til verden, uten å være politiske, og med individet i sentrum. Alle i bandet er glade i diskusjoner, vi jobber alle med mennesker, og dette er noe vi alltid bruker tid på å diskutere, også når vi jobber, så da blir det gjerne også inkorporert i tekstene, pluss at vi også forsøker å uttrykke det gjennom musikken. Det gjorde forsåvidt Pink Floyd også, så kanskje vi er litt inspirerte av det. “The Dark Side Of The Moon” handler jo om de store ting, men den handler også om den lille mannen.
– Er det du som skriver tekstene også, eller er det noe dere jobber fram sammen gjennom disse diskusjonene?
– Det er i all hovedsak jeg som skriver tekstene. Jeg har som oftest en idé om hva jeg har lyst til å skrive om, så presenterer jeg det for de andre, så diskuterer vi det ganske mye. Når vi da har kanselleringskultur og sosiale medier som tematikk denne gangen, så har vi diskutert det veldig mye, noe som er veldig inspirerende, og gir noen ‘talking points’ på hva jeg kan skrive om, og Asle, som faktisk skal synge dette her har også noen innspill, så det er jeg som forfatter det, men vi står alle sammen om det.
– Akkurat. Det er noe med dette å faktisk ha et forhold til det du synger, sånn at det blir troverdig.
– Det er akkurat det det handler om. Det er ikke det at vi er eksperter på det, men det er noe vi er veldig engasjerte i. Er du ikke det, blir det veldig lett å gjennomskue det.
– Dere hadde nettopp lytteparty på plata. Hvordan gikk det?
– Oslo vinylklubb slo på stortromma og inviterte til lyttefest i Asker, der de inviterte til lytting på et anlegg til over en million, så det ble veldig trivelig. Det var en mektig opplevelse!
Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Anne-Marie Forker
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2024