I anledning den etterlengtede skiva “Get Loud!” ville vi høre litt om hvordan det sto til i leiren til de amerikanske legendene. Vi fikk en trivelig passiar med vokalist Roger Miret som kunne informere nærmere om akkurat dette.
Tekst: Sven O. Skulbørstad
Fotos: Joerg Baumgarten
– Gratulerer med ny skive! Hvordan er følelsen, er du spent?
– Jeg er langt mer enn spent, vi har ventet veldig lenge på å få den ut og jeg kan ikke vente til det skjer og folk kan få høre den. Ellers har jeg en god følelse rundt plata og er veldig fornøyd med jobben vi har gjort med den. 37 år ut i min karriere i Agnostic Front blir jeg fremdeles overrasket over hvilken grad av lidenskap og kraft vi klarer å fange ned på tape. Jeg håper at folk føler det samme som jeg gjør når jeg hører på det og blir like fornøyde med resultatet.
– Finnes det et konsept bak tekstene?
– I aller høyeste grad. Jeg har nylig utgitt en selvbiografi kalt “My Riot” og baserte tekstene på hendelser rundt dette til å begynne med, selv om jeg også utvidet det en smule i etterkant. Men førstesingel “Spray Painted Walls” handler om et spesifikt tidspunkt i livet mitt, nærmere bestemt i 1982. Via spraymaling på veggene fikk vi samhørigheten til hverandre samtidig som det var en slags advarsel til utenforstående at her kunne det finnes fiendtlig gjeng. Jeg har prøvd å styre unna politiske tema, men har noe om tilstanden i Amerika for tiden. Men det er ikke en politisk skive, kun mine egne erfaringer fra en daglig basis.
– Jeg har også lest at “Get Loud!” fungerer som en soundtrack til dokumentaren om dere “Godfathers Of Hardcore”, stemmer dette?
– Det kan du si, men det er vel mer en spesifikk låt som handler om filmen, nemlig “I Remember”, som vi skal lage en video til veldig snart og hvor Vinnie (Stigma, gitar – journ.anm.) er med på vokal sammen med meg. Jeg vil tippe at de oppfattet hele skiva som soundtrack da de hørte den låta da den spesifikt handler om akkurat dette, men jeg vil ikke si at resten av skiva er det.
– Hvordan var det å være med på dokumentaren?
– Vel, vi var bare oss selv og ga regissør Ian McFarland full tillatelse til å gjøre akkurat hva han følte for, hvilket han gjorde og skapte et mesterverk i mine øyne. Jeg ble helt blåst bort av resultatet og gikk igjennom hele følelsesregisteret da jeg fikk se den to og et halvt år etter den ble påbegynt. Og for meg er ikke bare filmen om oss, selv om vi selvfølgelig er hovedakten og du får et lite innblikk i våre personlige liv- men jeg ser den mer som en humanitær film om noe langt større enn bare oss. Rett og slett et mesterverk og jeg synes Ian gjorde en fenomenal jobb.
– Har dere fått med dere noen tilbakemeldinger fra fansen?
– Åja, stort sett utelukkende positive kommentarer – selv om det alltids finnes en og annen som skal mene noe og lirer av seg noe negativt. Men et overveldende flertall ser ut til å like den veldig godt.
– Singelen “Spray Painted Wall” som du nevnte låter både som klassisk Agnostic Front samtidig som den passer inn i 2019, vil du si at dette er representativt for resten av albumet?
– Det sporet er en av de mer thrasha på skiva, men vi har også mer ren hardcore også i tillegg til “I Remember” som er mer en slags singalong-hymne. Skiva dekker det meste av det folk forbinder oss med tror jeg, og de fleste vil nok kjenne oss igjen på de fleste av låtene. Det er noe av det sterkeste vi har kommet med i mine øyne, så er jeg spent på folkets reaksjon.
– Hvordan fungerer låtskrivingen? Er det stort sett du og Vinnie?
– Nei, vi bidrar alle sammen. Det er ingen som gjør noe mer eller mindre enn andre, og er et fullstendig bandsamarbeid fra start til slutt. Vi hadde rundt 20-22 låter da vi skulle spille inn og ble enige om hvilke vi likte best, og sydde sammen et par kladder til en ny låt her og der. Så endte vi opp med å spille inn 14 til skiva og en ekstra til en B-side.
– Og kjemien innad i bandet fungerer da fortsatt veldig bra etter såpass lang fartstid?
– Jeg klager ikke i hvertfall. Vi går bra sammen og har det gøy når vi er på veien, og ikke minst har den samme lidenskapen for det vi gjør. Når det er på tide å spille, om det er på scenen eller i studio vet jeg at vi er klare og det er en fin følelse. Når du ser filmen så ser du dette for deg selv; Vi er forskjellige individer som fungerer som et meget sterkt lag, og spesielt jeg og Vinnie som har holdt på i snart 40 år sammen har et spesielt fundament i forholdet vårt. Han irriterer vettet av meg, men det er jeg godt vant med, haha!
– Dere er regnet som virkelige pionérer innen amerikansk hardcore, så dere for dere det når dere startet opp tidlig åttitall?
– Nei, for når vi startet opp var vi kun en gjeng venner som kom sammen for å ha noe å gjøre og gjøre en statement og ikke minst spille høyt – som en referanse til vår nye platetittel. Vi trodde aldri vi kom til å komme utenfor lokalområdet vårt og enda mindre ut i verden. Det har vært en velsignelse for oss, og debutskiva “Victim In Pain” kom ut var det omtrent samtidig som mye annet i samme gata som kom ut samtidig, så vi fikk masse ekstra oppmerksomhet på grunn av det.
– Hva var inspirasjonene deres på den tiden?
– Min inspirasjon var selve livet, jeg var en sinna tenåring som ikke følte jeg passet inn noensteder. Dårlige venner og dårlige opplevelser preget meg veldig. Dette eskalerte seg frem til jeg møtte gjengen som tok meg inn og jeg for første gang følte meg hjemme. Vi var et eget samfunn med likesinnede, og jeg følte for første gang at jeg hadde noe å si og at jeg kunne gjøre noe konstruktivt. Hadde det ikke vært for det hadde jeg ikke vært her og snakket med deg akkurat nå. Jeg fikk en oppvåkning og følte meg for første gang i live.
– Hvordan kom musikkstilen i land, var det noe som kom naturlig av seg selv eller noe dere planla?
– Det mener jeg kom naturlig. Jeg åpnet en dør og fant en lidenskap og et brorskap av venner jeg ikke visste fantes, og ut av det lagde musikken nærmest seg selv. Det føltes som om jeg skrev en dagbok når jeg skrev tekstene til bandet, og det føltes som om folk ville høre på hva jeg hadde å si. Det hadde aldri skjedd før, så det var virkelig kult.
– Skiva kommer først i november, men dere har akkurat gjort ferdig en Europa-turné hvor dere også var innom Norge. Det var rimelig spesielt å gjøre det i den rekkefølgen?
– Vi hadde turnéen klargjort før vi visste når vi skulle spille inn skiva – den har vært klar lenge. Og nå mens jeg snakker med deg drives det å booker to nye turnéer. Vi har vært på vei siden mai, og fant en liten luke i mellom der vi kunne spille inn skiva før vi fortsatte på veien. Så det jeg vet at vi skal tilbake til Europa midtveis i november, også tilbake igjen før en enda større turné i løpet av januar. Vi kjører bare på. Jeg vet nok ikke om vi kommer tilbake til Norge riktig enda, men kanskje i løpet av neste år.
– Du har noen egne prosjekter med Roger Miret And The Disasters og The Alligators, blir det noe mer av det fremover?
– Nei, nå er det utelukkende Agnostic Front som det er plass til i kalenderen. Men jeg har en god bunke med låter klare til begge to. Men det hender at jeg skriver til prosjektene og det ender opp i Agnostic Front, flere av de på de to siste skivene våre. Det har med å gjøre at jeg vil bruke all energi og tid på oss når vi først kjører, så får det bli tid til prosjektene mine når den tid kommer. Det største fellestrekket er at jeg legger både hjerte og sjel i det jeg gjør, uansett hvilket navn det er under.
– Hva vil du si er den største forskjellen i musikkbransjen fra da du startet opp til nå, ved siden av den åpenbare strømmingen vi holder på med i dag?
– Det finnes selvfølgelig forskjeller, men jeg trives godt med enhver tidsånd vi har operert i. I starten var jeg ung og sinna med tonnevis med energi og brydde meg ikke om noen konsekvenser, men det er også bra i dag. Jeg skjønner ikke folk som utelukkende liker “de gamle dager”. Vi har aldri gjort dette som vårt levebrød, vi har alle dagjobber ved siden av og det hadde vi på den tiden også så det er intet nytt. Selvfølgelig har vi jo alle koner og barn i dag så ting må planlegges litt mer, men det er ikke verre enn at det går helt fint.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2019