Onsdag 4. september 2024
De aller første banda på turneen er lokale, og i Oslo er det Hypoxic som har det ærefulle oppdraget. Med lokalt i Oslosammenheng menes i kveld Trysil. Kvartetten har albumet «A New Way Of Death» på samvittigheten, og jobber nå med en oppfølger. Det er dessverre ganske glissent på gulvet da kvartetten setter i gang. Lyden er ok, men litt grøtete. Mitt bekjentskap til bandet startet med noen låter digitalt tidligere på dagen og jeg falt umiddelbart for deres riffbaserte tunge thrash, og skiva ble dermed med hjem etter gig. Joda, vi får tempo, men hovedsakelig snakker vi kontrollerte former. Selv om bandet er ganske nytt er dette voksne karer, og jeg tenker disse har vært med lenge nok til å huske band som Xentrix, jeg får litt fornemmelser av dem da jeg hører dette. Jeg liker at bandet ikke er redd for å bruke melodisk vokal. Bandet presenterer åtte låter i løpet av sin tilmålte halvtime, og jeg skjønner det sånn at vi får halvparten fra skiva og halvparten nytt. Gøy at et par av låtene er på norsk også, som «Død» fra debuten. 4,5/6
Svenske Tyranex er med på flere av konsertene og etter hva jeg forstår spiller de på alle stedene i Norge. Og dette er første gang i sin snart tjue år lange karriere de spiller her i landet. Her er både lyd og fremtoning rimelig vasst, dette er et band som har greit med liveerfaring. Gitarist og vokalist Linnea Landstedt har en tøff, men karismatisk scenepersonlighet som lett får med seg publikum. Vokalen i kveld er som på skive, rasp i skjønn forening med lyse hyl. Lyden har jeg ikke noe å utsette på og det er blitt litt fullere på gulvet. Tyranex har gitt ut fire skiver, og starer med «Rise From The Dead» fra seneste «Reasons For The Slaughter». Fra denne får vi også «Wipe Out» og tyngre «Megalomania», som kanskje er min favoritt på plata. Dette låter virkelig tight. Jeg husker ikke hvilke låter som er på hvilke skiver, men jeg mener bestemt alle platene er representert. I løpet av bandets tre kvarter har jeg notert «Blade Of The Sacrificer», «Fight Them Back» fra «Death Roll» og kjappisen «Tormentor» fra debuten. 5/6
Det er delte meninger om Agent Steel sin opptreden på Up The Horns cruiset i fjor. Vokalist John Cyriis er mildt sagt eksentrisk, og når det er spenning om mannen i det hele tatt dukker opp på egen konsert så ligger det i kortene at man ikke helt hva man kan forvente, eller om man kan forvente noe i det hele tatt. At bandet har vært utsatt for et bilhavari og ankommer John Dee ti minutter etter oppsatt spillestart demper ikke akkurat spenningen på om vi får se Cyriis på scenen i kveld. Foran denne skandinaviaturen blir det annonsert klasssikere samt et par nye låter fra det kommende albumet «Defiance».
Ti på elleve er bandet i gang, og etter introen fra seneste skive får vi «Unstoppable Force» som første låt. Bandet har naturligvis ikke rukket noen soundcheck og John Cyriis sin vokal er helt fraværende. Den kommer seg noe underveis, men er langt i fra optimal. Og basstrommene har ordentlig irriterende høy bøttelyd gjennom hele konserten. «Never Surrender» og «Let It Be Done» følger på, og jada, det er gøy med gode gamle Agent Steel-klassikere. I motsetning til sist jeg så dem er John Cyriis på scenen med fjeset mot publikum denne kvelden, og virker mer tilpass. Derimot er det mye fokus på monitorproblemer, noe jeg opplever andre band bare gir fingeren og kjører på. I «Mad Locust Rising» er jeg usikker på hva som synges og til hvilken rytmikk. At teksten sitter blir å ta hardt i. Vi får også en ny låt, som jeg tror heter «Oxygen». Den synes jeg hører riktig så lovende ut. Høydepunktet blir selvsagt «Agents Of Steel», men også «Guilty As Charged» må nevnes. Eneste låt fra seneste plate «No Other Godz Before Me» er tittelkuttet, som får avslutte den times lange konserten.
Hele bandet er nytt siden båtturen i fjor, men det låter tight og godt innøvd. Jeg synes jo hovedmannen selv gjør en bedre figur som scenepersonlighet. Men det er for mye fokus på problemer, og irritasjoner med lyden som gjør at jeg ikke klarer å få dette til å bli like morsomt som på forrige runde. Derimot skal Cyriis ha for at hylene fortsatt låter som i 1986, selv om resten kanskje ikke sitter like godt. En ting er at jeg tar opp telefonen og skriver notater på den, men hvorfor drar Cyriis frem mobilen nå og da under gig? Infoen hans står på skjerm foran på scenen. Biltrøbbel og forsinkelser er selvsagt ikke bandets feil, men her føler jeg det er litt annet rusk utover akkurat det. 3,5/6
Tekst: Ronny Østli
Foto: Anine Desire