Det engelske enmannsbandet Aeon Zen har endelig kommet med sin tredje skive, «Enigma», og det er riktig en liten perle for oss som liker metallen vår både progressiv og melodiøs. Og at alt dette er skapt av en 23-årig musikkstudent fra Cambridge er fortsatt ganske ufattelig. Vi tok en telefon til bandets mesterhjerne, låtskriver, bassist og produsent Rich Hinks og slo av en prat.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Susanne Fausken
– Jeg har rukket å bli perlevenn med «Enigma» siden du sendte meg en forhåndskopi av CDen i juni (2012). Men pr 13.januar 2013 har den enda ikke kommet ut. Hva i all verden er det som har bremset utgivelsen?
– Det er stort sett på grunn av at vi har skiftet plateselskap. De første to skivene ble utgitt på mitt eget Time Divide Records, og det skulle også «Enigma» bli. Men like før utgivelsen fikk vi et tilbud fra amerikanske Nightmare Records, og de har muligheten til å få skiva distribuert over hele Europa og nord-Amerika. De kan gjøre mer publisitet for skiva og gi oss et større publikum. Og nå kommer den endelig, i slutten av januar.
– Så da er antagelig du godt i gang med fjerdeskiva allerede? Du gjør nesten alt selv i studio, utenom vokalen.
– Haha, ja, korrekt. Jeg har vel fått spilt inn rundt en halvtime med musikk, instrumentalt, så grunnlaget for neste skive er klart.
– Den skal vi komme tilbake til. Du var ferdig med å spille inn «Enigma» i mars/april?
– Ja, der omkring. Men det at Aeon Zen ble plukket opp av Nightmare Records var på mer enn én måte positivt, for det ga meg tid til å ta et par skritt tilbake fra skiva som jeg hadde levd med 24/7 i over ett år, lytte objektivt på den og gjøre en remix på det jeg ikke syntes låt helt optimalt. Det hjalp å få tatt en liten pause fra det, og så høre på skiva på nytt med nye ører.
– Ah! Så den versjonen som blir utgitt nå, er annerledes enn den jeg har basert anmeldelsen i dette nummeret på?
– Mnja, det er bare noen småting her og der som jeg har fikset på for å få alt til å høres så bra ut som teknisk mulig.
– Så jeg vil antagelig ikke høre forskjell?
– Nei. Hahah! Men jeg hører det. For jeg vet hva jeg har gjort. Og lar ikke sjansen gå fra meg til å rette opp det jeg ikke er 100% fornøyd med.
– «Enigma» er en konseptskive. Kan du redegjøre for historien bak?
– Jeg har prøvd å ikke være for konkret i historien, den er ikke veldig seriøst ment. Jeg har latt tekstene være såpass åpne at du skal kunne tolke de på din egen måte, at det gir mening for deg. Men det handler om en person, som et eller annet sted på en eller annen måte får tak i masse penger. Om det er via et lotteri eller arv sier tekstene ingenting om. Og penger er vel og bra, man kan gjøre masse positivt og bra med penger. Men i hans tilfelle blir han helt besatt av grådighet. Og når han innser hva som har skjedd med ham, prøver han å gjøre det godt igjen ved å investere pengene i et stort vitenskapelig eksperiment. Og ironisk nok ender dette eksperimentet opp med å utslette hele universet. Men det er ikke ment å være veldig dypt – moralen er egentlig ‘Ikke ta alt for gitt, sett pris på det du har, og prøv å være det beste mennesket du kan – før det er for sent’.
– Du bruker hele fem forskjellige vokalister på skiva, som alle synger på nesten hver eneste låt. Har de hver sin rolle i historien?
– Nei, de har ikke hver sin karakter. Men jeg har brukt deres ulike stemmer der de passer best, for å skape kontraster i de forskjellige sinnstemningene de illustrerer.
– Du har en fast live-vokalist i bandet, svenske Andi Kravljaca (fra Silent Call og Seventh Wonder), men han er bare en av mange sangere på «Enigma». Du vurderte ikke å bruke ham på hele skiva for å lettere kunne gjenskape låtene på scenen?
– Jo, jeg vurderte det, men ønske å skape denne store, episke konseptskiva med flere dimensjoner og fasetter, samtidig som den inkluderte elementene fra de første to skivene.
– Andi har sunget noen låter på alle tre skivene dine, og vært vokalisten på alle konsertene. Hvem er de andre karene som synger på skiva?
– Vi har Jonny Tatum, som også sang på «Face Of The Unknown», den forrige skiva. Og han har jeg kjent i evigheter, vi hadde et band sammen før jeg i det hele tatt startet Aeon Zen. Han er til daglig i et band ved navn Eumeria.
– Så har du med deg en kar ved navn Nate Loosemore, fra Lost In Thought.
– Ja, han tok kontakt med meg og sa at han likte det jeg gjorde, og ba meg sjekke ut bandet hans. Og jeg fant ut at hans stemme ville også passe godt inn som en kontrast og supplement til de andre vokalistene jeg hadde tenkt på. Han har en ganske myk stemme, men han klarer også å skrike ut alle de umulige notene som jeg ikke har sjangs i havet til å nå selv.
– Og du har også denne gangen et norsk innslag, etter å ha brukt Nils Rue fra Pagans Mind på debuten, og Michael Eriksen fra Circus Maximus på «Face Of The Unknown».
– Ja stemmer, Atle Pettersen fra Above Symmetry. Jeg var veldig ivrig på å få tak i en vokalist med den type stemme, for jeg visste at han kom til å utgjøre en glimrende kontrast til Andi. Så det var hovedgrunnen. Hans stemme ga skiva en ekstra dimensjon.
– Så du var fan og kjente til Above Symmetry fra før?
– Åh ja da.
– Du har ikke bare kasta deg på suksessbølgen fra «X-Faktor» og «Skal Vi Danse»?
– Haha, nei tvert imot, jeg visste ikke en gang at han hadde vært med på slikt da jeg kontakta ham. Jeg har kjent til Above Symmetry lenge, jeg kjøpte første skiva deres mens de fortsatt het Aspera. Den ble gitt ut på nytt under det nye bandnavnet etter at de ble tvunget til å skifte navn av et annet band med samme navn, og jeg har begge utgavene.
– Møttes dere og jobbet sammen i studio, eller sendte du ham bare filene?
– Det har gått pr mail, jeg hadde ikke mulighet til å dra over til Norge. Jeg tror han sang inn sine deler rundt sommeren 2011.
– Så hva er greia med deg og Norge?
– Jeg har mange venner i Oslo, etter å ha vært der mange ganger, og jeg oppdager norsk musikk og norske band via dem.
– Var disse fire vokalistene dine førstevalg, eller var det andre du spurte som takket nei?
– Det var egentlig en femte vokalist planlagt i hodet mitt, for å ta seg av de mest aggressive partiene, men jeg bestemte meg for å gjøre growlevokalen selv.
– Ja, denne skiva er mye mer aggressiv enn de to første.
– Stemmer nok. Det er fortsatt mye prog og rock i den, men den er generelt mye tyngre. Det var også et bevisst valg mens jeg skrev skiva – det kan være lett å surre seg inn i for mye intrikate partier når man sysler med progressiv metal, men jeg ville fokusere på den tyngre delen av Aeon Zens musikk denne gang.
– Normalt sett er jeg ikke fan av growlevokal, men det funker i denne konteksten, siden låtene likevel er melodiøse, og growlinga varer bare noen strofer før ren vokal tar over igjen. Men kontrasten fremhever det aggressive aspektet.
– Takk! Det var akkurat det jeg prøvde å få frem. Jeg var ikke interessert i å lesse skiva ned med rasende growlevokal, kun å skape kontraster og variasjon.
– Så hva skjer nå med Aeon Zen? Skiva blir utgitt, og hva så?
– Vi har noen planlagte konserter, men de skal alle skje i England. For øyeblikket har vi ingen konkrete turneplaner, men vi er interesserte i å spille så mye som mulig for å promotere skiva. Og så jobber jeg jo som sagt allerede med neste skive, så det bør ikke ta så lang tid før den fjerde Aeon Zen-skiva er ute. Førsteskiva kom i 2009 og neste i 2010, og min plan var å gi ut ny skive minst annethvert år. Nå har jo forsinkelsene med denne nye skiva brutt den planen, men da er jeg godt i rute til å komme inn i skjema igjen!
– I 2011 var dere på en Europaturne, som også tok dere innom Oslo, som support for Devin Townsend. Hva lærte du av den opplevelsen?
– Turneen med The Devin Townsend Project var en stor opplevelse for oss, og det ble en ganske bratt læringskurve også! Dette var Aeon Zens første turne, før den hadde vi aldri spilt to konserter etter hverandre engang! Jeg tror den ga oss en solid innsikt i hvordan låtene våre skal transformeres fra studiospor til scenen, noe som var veldig nyttig lærdom å ta med seg, spesielt da jeg skulle lage «Enigma». Alle medlemmene i begge band kom ypperlig overens, jeg kan ikke huske at det oppsto en eneste krangel, noe som er ganske imponerende med seksten karer som bor i samme turnebuss i en måned!
– Hvordan kom du overens med Devin?
– Devin er verdens triveligste fyr, han bidro virkelig til å skape en avslappet atmosfære gjennom hele turneen. Jeg er utrolig glad for at vår første turneopplevelse var sammen med slike kule folk, for ikke å nevne fantastiske musikere!
– Og du har fortsatt akkurat samme liveband som da? (Selv om trommisen ikke spiller på «Enigma», og keyboardist og gitarist bidrar med en solo hver – ellers gjør Rich alt selv i studio.)
– På turneen hadde vi en innleid keyboardist, og han introduserte meg senere for Shaz, som er med i bandet i dag, men ellers; ja.
– Så hvilket band ville du helst turnert med i 2013, hvis du kunne velge?
– Ooooh. Den var vanskelig. Ideelt sett hadde vi fått turnere med Metallica eller Dream Theater. Vi burde kunne appellere til begge bands fans, spesielt nå som vi har fått den ekstra tyngden som Metallicafansen liker, og vi har mye av det tekniske fra Dream Theater. Det hadde blitt en kul kombinasjon på turne.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2013